Agropub

En art som er nær beslektet med kalkunen, flekkalkunen, lever i Mellom-Amerika. I likhet med mange andre hønsefugler, er hannen mye større enn hunnen, og mer fargerik. Hanen kan veie om lag 8 kg, og hønene om lag 4,5 kg. Viltlevende kalkuner har et vingespenn på opp til 1,5 til 2,0 meter, og de er dyktige flygere. Vill kalkun lever i eller nær tett skog. De liker seg best i fuktig løvskog. De samler mat på bakken om natta, og vagler seg oppe i trærne om natta. Vanligste mat er gras, bær, frø, insekter og larver.

Foto: Humlagarden

Verping

Om vinteren slår kalkunene seg sammen i flokker, vanligvis separate flokker med høner og haner. Paringstida begynner i januar. Da etablerer de dominerende hannene et revir, og samler høner omkring seg der. De unge hanene lever i separate flokker. På same måte som storfugl og orrfugl, har kalkun et «spill» i forkant av paringa. En hane kan ha 8 til 12 høner i flokken sin. Hønene verper vanligvis mellom 6 og 18 egg, og legger dem i et primitivt reir på bakken, under en busk eller nær et tre eller mellom høgtvoksende gras. Oftest begynner ruginga når høna har lagt 15-20 egg, og den varer i 28 dager. Hvis eggene fjernes kan ei kalkunhøne verpe over 100 egg per år.

Ruging

Hunnen er aleine om ruging og pass av unger. I naturlige omgivelser følger kyllingene mora og lærer både eting og annen livsviktig atferd av henne. Hos kalkun som holdes som husdyr, er det imidlertid relativt sjelden med gode kalkunmødre. Ofte er de temmelig klossete og virker lett forvirret i forhold til kyllingene. Kalkunhanen er ikke stort bedre og kan lett tråkke i hjel kyllinger. Han flytter seg ikke selv om kyllingen skriker i dødsangst.

De foredla og tamme kalkunene er mye større enn de ville. Det er mange ulike raser av disse også. Bronsekalkun er en type tam kalkun som kan sammenlignes med en landrase av svin eller storfe, ved at den var vanlig brukt på gardsbruk rundt om i europeiske land. Den kan formere seg ved naturlig paring. I intensiv kalkunproduksjon brukes raser som er mer effektive kjøttprodusenter. Disse rasene er ikke i stand til å formere seg naturlig, de må hjelpes med kunstig befruktning, og har også liten rugelyst.