Agropub

Aune viser til en del viktige globale utviklingstrekk, først og fremst veksten i verdens befolkning og den sterke urbaniseringa. At befolkninga i Norge kan hente ut en stor helsegevinst ved å legge om kostholdet til mer frukt og grønt, bruker Aune som argument for å avvise en potensiell helsemessig gevinst ved å gå over til økologisk mat. Her mener vi resonnementet hans kortslutter. Hvis avlingene går ned ved økologisk drift og kravet til produktmengde er det samme, vil selvsagt arealkravet etter omlegging øke. Men sammensetning av kostholdet er nettopp et sentralt tema i økologisk landbruk, og et viktig mål i denne produksjonsforma er å produsere planter direkte til menneskemat. Ved beregninger av mat- og arealbehov må derfor forutsetninga om endret kostsammensetning til mer grønt og mindre kjøtt, trekkes inn.

Ei slik kostholdsomlegging er også helt i tråd med de anbefalinger som blir gitt av kostholdseksperter. Husdyrprodukter vil i en slik sammenheng ha sin primære funksjon ved å supplere et hovedsakelig vegetabilsk kosthold. Husdyr gir dessuten muligheter til å utnytte arealer og ressurser som ellers er uegna til produksjon av matvekster.

I sitt resonnement om helse og krav til produksjonsøkning, unnlater Aune å vise til at det stadig er et økende kjøttkonsum i verden, særlig i land som er på vei ut av fattigdommen. I dag går 40% av verdens kornproduksjon til dyrefôr. Når vi vet at en enhet kjøttprotein krever 7 ganger så mye nitrogen som innsatsfaktor i forhold til en enhet kornprotein, er det innlysende at forholdet mellom vegetabilsk og animalsk føde er et kjernepunkt i diskusjonen om verdens matforsyning og arealbruk.

Vi støtter Aune i ønsket om mindre bruk av plantevernmidler i landbruket. Ikke bare fordi kjemiske sprøytemidler ikke er tillatt i økologisk landbruk, men fordi skadevirkningene blir stadig bedre dokumentert. Strukturelle endringer i landbruket med spesialisering og ensretting, har gjort matproduksjonen sterkt avhengig av sprøytemidler. Det er derfor ei utfordring hvordan vi kan få til en stor og varig nedgang i bruken. Det er på tide å snu spørsmålet om hvordan vi bekjemper skadegjørere, til hvorfor vi får skadegjørere og på hvilken måte kan vi forebygge virkningen av slike organismer. I stedet for kjemiske sprøytemidler kan da svaret bli å vurdere på nytt hele dyrkingssystemet og ta noen andre valg. Et alternativ til å sprøyte vekk flerårig rotugras, kan for eksempel være å la rotvekster inngå i vekstskiftet. Fordi rotvekster har en sterkt reduserende effekt på slikt ugras. Selvregulering kan ses som den viktigste av de kjente prosessene i biosfæren, og i økologisk landbruk prøver vi så langt mulig å utnytte slike naturlige reguleringsmekanismer. I forskning og utviklingsarbeid må vi søke å forstå mer av disse mekanismene som igjen kan lede oss til nye praktiske løsninger for landbruket.

En uheldig situasjon relatert til matproduksjon og arealbehov, er at landbruket generelt blir mer og mer presset ut av de områdene som historisk sett har vært best egna til landbruk. Opprinnelig bosatte folk seg på områder hvor det var best livsvilkår. Over hele verden skjer urbanisering og nedbygging av dyrka jord akkurat på disse områdene. Det er bekymringsfullt at denne utviklinga forverrer mulighetene for en global økologisering av landbruket. Byutviklinga gjør det påkrevd at kretsløpkonseptet i landbruket ikke begrenses til et enkelt gardsbruk, men utvides til å omfatte hele samfunnet. Det var selve Justus von Liebig, som i korrespondanse med ordføreren av London i slutten av 1800 tallet, pekte på at innføring av vannklosettsystemer førte til omfattende tap av viktige plantenæringsstoffer og ei lite bærekraftig utvikling sett fra landbrukets ståsted. Den sterke fokusering økologisk landbruk har på resirkulering av organiske ressurser, er nødvendig å overføre til resten av matvaresystemet. Produksjon og forbruk av mat må ikke føre til uheldige oppsamlinger av stoffer som ellers i kretsløpet fungerer som en viktig ressurs.

Vi er enig med Aune i at et lite skritt som tas av mange kan ha mer positive konsekvenser for miljøet enn et større skritt tatt av få. Men betydningen av dem som tar det første skrittet er uhyre viktig i hele prosessen. Konklusjonen må derfor ikke bli å kutte satsinga på økologisk landbruk og dets idébakgrunn. Ved derimot å videreutvikle det økologiske landbruket gjennom økt innsats, kan produksjonsmåten fortsatt ha en spydspissfunksjon overfor resten av landbruket. Ikke fornybare ressurser, som for eksempel uorganisk fosfor, kan norsk landbruk som helhet redusere bruken av ved å sørge for en bedre fordeling mellom husdyr og areal. Det Norge ikke bruker, kan da brukes i land med langt større behov for fosfortilskudd. Økologisk landbruk viser her vei mot en bedre ressursbruk.

Til slutt en reaksjon på Aunes påstand om et mindre effektivt og dyrere landbruk uten kunstgjødsel. Denne påstanden er så unyansert at det er vanskelig å gripe fatt i. Det er overraskende å høre noe slikt fra en internasjonal orientert forsker som kjenner utviklingen i de store befolkningsområder og tilstanden i fattige rurale samfunn. Det er nettopp her hvor LEIA (Low External Input Agriculture) spiller en veldig viktig rolle. Det er nå så mange eksempler på at småbønder har havnet i lomma på leverandører av kunstgjødsel og andre innkjøpte innsatsfaktorer. Ja visst, de har fått større avlinger, men de har blitt gjeldsslaver, noe som igjen har drevet mange ut av landbruket til de store byene med alle de kjente økonomiske og sosiale problemer dette medfører. Dette er hovedårsaken til at verdens matvareorganisasjon (FAO) satser sterkere og sterkere på økologisk landbruk og tankene bak denne driftsformen.

Dagens økologiske landbruk skal ikke være framtidas landbruk. Dette gjelder for øvrig også for dagens konvensjonelle landbruk. Det økologiske landbruket må være i en løpende utviklingsprosess og trenger derfor handlingsrom for å få til den gode utviklinga. Det er en utfordring å være bevisst på sine svake sider og samtidig ta vare på og fastholde sine sterke sider. Grunnlaget for en utvikling av økologisk landbruk i Norge må være kravet til bærekraft og ikke primært være rettet mot å hente ut en potensiell merverdi av markedet. Dersom merverdi er hovedmålet, vil økologisk landbruk bare kunne bli en midlertidig forbedring av den trange økonomiske situasjonen i dagens norske landbruk.

Theo Ruissen og Liv Solemdal,
Norsk senter for økologisk landbruk,
Tingvoll, 14. oktober 2001