Agropub

Fra 25. til 27. mars 2004 ble den andre workshopen i nettverket gjennomført. 78 delegater fra 25 land deltok på workshopen, som ble avviklet på Kassel universitetet i Witzenhausen, Tyskland, ved fakultetet for økologisk landbruk.

Programmet for workshopen omfattet fem fellessesjoner samt to parallelle sesjoner, to arbeidsgruppesesjoner, posterpresentasjon og en tur til en biodynamisk gård med melkeku og svin. De i alt 25 presentasjonene hadde fokus på følgende tema innen økologisk dyrehelse og matkvalitet:

Felles 1. Dagens situasjon (status) og framtidige utfordringer
Felles 2. Betydningen av beite og ernæring
Parallell (a) og (b) Problemområder innen helse og velferd: drøvtyggere
Felles 3. Problemområder innen helse og velferd: fjørfe
Felles 4. Håndtering av dyras helse
Felles 5. Sertifisering av helse og velferd

Dagens situasjon (status) og framtidige utfordringer
Mette Vaarst og Malla Hovi hadde undersøkt økologisk husdyrproduksjon ut fra perspektivene prosesskvalitet (metode og produksjon) og produktkvalitet (sluttproduktet). EU-reglene har som mål å sikre prosesskvalitet, men utfører ikke alltid kontroll, og kan dermed heller ikke garantere for produktkvaliteten. Faktum er at mens noen aspekter innen regelverket (for eksempel tilgang til uteareal) skal fremme velferden, kan det gi problemer i forhold til matsikkerhet (for eksempel økt eksponering for zoonotiske patogen). Utfordringen for økologiske gårdbrukere, og for SAFO, er å utvikle produksjonssystemer innen husdyrproduksjonen slik at både prosess- og produktkvalitet blir forbedret.

Peter Plate, praktiserende veterinær fra England, presenterte eksempler på hvordan mastitt i melkekuproduksjon og parasittkontroll (indre) hos sau ble gjennomført i praksis på økologiske gårder. Han viste hvordan en på et melkeproduksjonsbruk, ved å gå vekk fra rasen Holstein, kombinert med godt røkterarbeid, resulterte i lavt mastittnivå og få beinproblemer. Mastitt i sinperioden ble praktisk talt eliminert ved å bruke en ikke-antibiotisk spenetetning. På liknende måte ble fruktbarhetsproblemer hos kyr minimert ved å velge rase med moderat ytelse og ved å sikre et høgt nivå på "røkterpraksisen".

90 prosent av de tekniske problemene i økologisk husdyrproduksjon skyldtes heller røkterpraksisen enn tekniske spørsmål som krever videre forskning. Dette var en påstand lagt frem av Uli Schumacher, økologisk gårdbruker fra Nord-Rhein Westphalen, som også representerte Bioland. Hovedproblemet han la frem var det samme som i de fleste andre landene: metabolske problemer og mastitt hos mjølkekyr, parasitter hos storfe, sau og svin, og problemer med hakking og kannibalisme hos fjørfe.

"Naturlighet" er et viktig prinsipp i økologisk husdyrproduksjon. Ton Baars fra Nederland beskrev to studier hvis målsetning var å definere begrepet naturlighet ved å kartlegge oppfatningene fra et nettverk av eksperter (veterinærer, rådgivere, økologiske gårdbrukere, osv.). Disse studiene resulterte i tre grupperinger av måter å definere naturlighet på, enten ved å fokusere spesielt på dyrs psyke, artsspesifikk sosial atferd, eller fysisk helse og robusthet. Ett av studiene identifiserte også tre ulike typer økologisk produksjon via responsen fra ekspertene; ikke-kjemisk jordbruk, det agrare økosystem og jordbruk med fokus på livets integritet.

Betydningen av beite og næringstilførsel
Barbara Früh fra FiBL diskuterte regelen til BioSuisse som krever at 90 prosent av det årlige tørrstoffopptaket til drøvtyggere i økologisk produksjon skal være grovfôr (sammenlignet med 60 prosent i EU-reglene). Målet med dette er å optimalisere dyrehelsa og produktkvalitet. Hun satte søkelyset på forskning som viste en positiv effekt av å ha høy andel av grovfôr i fôrrasjonen, med særlig høyere innhold av CLA (konjugerte linolsyrer) og omega-3-fettsyrer i melk og kjøtt.

Herve Hoste fra Frankrike ga en oversikt over de ernæringsmessige mekanismene til bioaktive planter (som Lotus, sulla, sainfoin, chicory, etc.) som reduserer parasittangrep hos småfe. Presentasjonen var basert på resultater fra et EU-finansiert prosjekt, WORMCOPS. Den meget positive effekten av disse grovfôrsortene på antallet parasitter er primært basert på innholdet av sekundære metabolitter som for eksempel kondenserte tanniner. Bildet er derimot komplekst og trenger videre forskning før pålitelige systemer kan introduseres på gårdsnivå.

Hubertus Hertzberg fra FiBL beskrev en arbeidsmetode for å kontrollere innvollsparasitter. Den bestod av innledende dokumentasjon av dagens situasjon og ble fulgt opp ved å legge til rette for sambeiting eller vekselbeite med eldre og yngre storfe på noen av gårdene. Dette førte til en kraftig reduksjon av antallet egg i avføringen.

Problemområde innen helse og velferd: drøvtyggere
Jos Langhout fra Louis Bolk Institute (LBI), Nederland, beskrev gårdbrukeres erfaring med å la kalver i melkeproduksjonsbesetninger die mora i 1-2 måneder eller gå med ammeku i flere måneder. Fordelen er blant annet bedre tilvekst hos kalven, bedre kuhelse og sosial atferd, og det innebærer et mer naturlig system som ikke synes å medføre spesielle praktiske problemer. Kostnaden i forhold til redusert salg av melk utgjør cirka 1 prosent av melkeproduksjonen.

Ton Baars og Gidi Smolders, også fra Nederland, viste at selv om celletallet i tankmelka (bulk milk somatic cell count (BMSCC)) generelt er høyere i samband med løsdrift, så er det såpass stor variasjon mellom gårdene at det er muligheter for store forbedringer. De påpekte særlig viktigheten av godt melkeutstyr.

Regine Koopman fra FAL i Braunschweig, Tyskland, beskrev en studie på melkegeit. Den viste de alvorlige effektene en infeksjon av innvollsparasitter kan ha på både mjølkeproduksjon og -kvalitet. Geit er mye mindre motstandsdyktige mot parasittinfeksjon enn sau.

I Middelhavsområdet holdes kjøttfe normalt innendørs både vinter og sommer på grunn av mangel på beitegras. Dette er ikke i overensstemmelse med EU-direktiv 1804/1999. Andrea Martini og hans kolleger fra Florens sammenlignet sluttfôring av dyr på beite med dyr som stod inne under hele sluttfôringsperioden. Det var ingen helseproblem knyttet til dyrene som var på beite, produksjonsparametrer var generelt bedre enn hos dyr som stod permanent inne og kjøttets struktur ble ansett som bedre.

Georgios Arsenos presenterte en analyse av de faktorer som kommer til å påvirke utviklingen av økologiske system for sau og geit i Hellas. De fleste flokkene er allerede delvis ekstensive, men flokkstørrelser og daglige skjøtselsrutiner varierer betydelig. Han kom med anbefalinger på skjøtselsrutiner som kan være passende for økologisk drift under disse forhold. Ryszard Kostuch med kolleger fra Krakow beskrev den høye produksjonen som er mulig å få til i Western Carpathian når kviger får beite i form av rotasjonsbeite i stedet for at de får tilgang på hele arealet.

Problemområde innen helse og velferd: fjørfe
Fjørfe er sannsynligvis ett av de dyreslagene som er vanskeligst å holde økologisk, med betydelige uløste problem på mange bruk. Bas Rodenburg beskrev situasjonen for økologisk slaktekyllingproduksjon i Nederland. Et forskningsprosjekt basert på gårdsstudier som tok for seg matvaresikkerhet viste at forekomsten av Salmonella var lavere i økologiske flokker sammenlignet med konvensjonelle flokker. Forekomsten av Campylobacter var imidlertid høyere, sannsynligvis på grunn av høy alder ved slakting eller på grunn av at det er andre raser som blir brukt. Gardbrukerne som var med ivret for at fremtidig forskning skulle fokusere på matvaresikkerhet, samt spørsmålet om 100 prosent økologisk fôr i rasjonen. Det er bekymring over tilgangen på egna proteinkilder, på grunn av begrensningene som erter, lupiner m.v. har på grunn av deres innhold av anti-ernæringsmessige faktorer.

I en studie av Monique Bestman ved LBI, diskuterer hun den høye dødeligheten hos frittgående og økologiske fjørfe (forårsaket av fjørhakking og endoparasitter) og det høyere nivået av dioksiner i egg spesielt hos økologiske fjørfe. Hun antydet at kyllingene ikke hadde vært i stand til å utvikle ett tilstrekkelig immunforsvar på grunn av det svært kunstige miljøet som fjørfe har vært oppfôret under de senere årene (dyrene blir holdt innendørs, ingen kontakt mellom høne og kylling, ingen kontakt mellom kyllingen og miljøet utendørs). Man burde vurdere muligheten for å behandle kyllingene med tarmflora allerede første levedag og ale opp unge kyllinger sammen med eldre, friske frittgående høner for å utvikle det generelle immunsystemet.

Werner Zollitsch fra Østerrike beskrev utfordringene med å dekke næringsbehovet til de moderne fjørferasene i et økologisk system, og konkluderte med at høytytende verpehøner og unge kalkuner er de som mest sannsynlig kan bli underfôret med essensielle aminosyrer (AA). Mulige løsninger som ble presentert inkluderer bruk av mer passende fjørferaser (for eksempel mer saktevoksende), optimalisere bruken av hjemmeavlede kjernebelgvekster, bruke passende innkjøpt tilskuddsfôr og nye ernæringsstrategier (for eksempel redusere energikonsentrasjonene i rasjonen i forhold til innholdet av AA).

Det å få høner til å bruke utearealet fullt ut har vært et fellesproblem for systemer med frittgående høner. Esther Zeltner fra FiBL rapporterte at jo mindre flokkstørrelse, jo større andel av hønene ble observert utenfor hønsehuset. Høner kan også oppmuntres til å bruke et større område ved at man sprer korn lengre borte fra hønsehuset og at man plasserer ulike konstruksjoner (som gir beskyttelse mot rovdyr) lengre bort fra hønsehuset.

Håndtering av dyrehelsespørsmål
Resultat fra en dyrehelsestudie i økologiske melkekubesetninger i Tyskland ble presentert av Christoph Winkler. Bearbeiding av data fra 50 besetninger viste at gjennomsnittlig melkeavdrått per ku var 6300 kg, med en mastittforekomst på 33 prosent og gjennomsnittlig celletall på 267 000. Det var antydning til en noe høyere mastittfrekvens og høyere celletall hos kyr i løsdrift, men signifikant lavere frekvens av beinproblemer i forhold til dyr som var oppbundet.

Britt I. F. Henriksen fra Norge beskrev et pilotprosjekt for å utvikle et rådgivningssystem for økologiske gårder som fokuserer spesielt på å forbedre helse og velferd hos melkekyr. Ti gårder er med i prosjektet. To rådgivere på ernæring og to veterinærer har deltatt på fire besøk og fire grupperådgivningsmøter for hver gård i prosjektperioden, hvor man brukte en sjekkliste for å vurdere helse og velferd.

To prosjekt basert på deltakende forskning med mål om å forbedre jurhelse ble presentert av Michael Walkenhorst fra FiBL. En signifikant reduksjon av celletall og antibiotikabehandlede mastitter ble oppnådd som resultat av at man introduserte forbedrede sanitære rutiner på besetningsnivå (for eksempel melkerutiner, forbedrede oppstallingsforhold, avhorning og bedre samarbeid mellom bonde og veterinær). Disse resultatene blir nå videreført i et nytt veiledningsprosjekt til 300 gårder i Sveits, hvor en over en treårsperiode har som mål å forbedre melkekvaliteten ved å redusere mastitt, celletall og bruken av antibiotika.

Edda Haas, også fra FiBL, rapporterte om en enkeltundersøkelse på 1000 sveitsiske gårder for å bestemme anvendeligheten av en økologisk avlsindeks, Ecological Breeding Index (EBI), en indeks spesielt utviklet for å rangere okser i forhold til hvordan de passer inn i et økologisk driftssystem. Gårdbrukerne som fôret med lite kraftfôr og som hadde en relativt lav avkastning på besetningen vurderte EBI til å være et nyttig verktøy, mens gårdbrukerne som hadde høy ytelse på besetningen og relativt store gårder ikke fant det nyttig.

Sertifisering av helse og velferd
Sesjonen som omhandlet sertifisering vendte tilbake til spørsmålet om innsats- eller prosessbasert sertifisering sammenlignet med produksjons- eller produktbasert sertifisering.
Dyrevelferd er et viktig utkomme i landbruksproduksjon. Tina Leeb fra universitet i Bristol, England, beskrev et velferdsvurderingssystem basert på direkte observasjoner av dyr som gjøres i standardiserte dataprotokoller og som har en egen resultat- og dokumentdatabase med tolknings-/rapporteringsmulighet. Chris Atkinson fra den skotske økologiske produsentforeningen redegjorde for hvordan dette systemet kunne passe inn i den økologiske sertifiseringsprosessen som en måte å sikre bedre dyrevelferd, spesielt i sammenhenger der helserapportering på gårdene er mangelfulle og der veterinærene er lite involvert i helseplanleggingen.

Aleksandrs Jemeljanovs beskrev utviklingen av økologisk dyrehold og sertifisering i Latvia, der han fokuserte på den raske veksten siden 2001 (550 registrerte bønder med omtrent 25 000 hektar med registrert dyrka jord i 2003).

En undersøkelse på 21 økologisk svinegårder i Tyskland utført av universitetet i Kassel viste en høy andel av leverskader forårsaket av parasitter. Alvert Sundrum hevdet derfor at EU-reglene (i et innsatsbasert system) er utilstrekkelig for å garantere god velferd og et godt produkt. Han foreslo at et produktbasert sertifiseringssystem skulle utvikles basert på vurderinger fra Critical Control Points (dvs. et HACCP-system).

I tillegg til plenumssesjonene ble sju postere presentert. De vil bli publisert i proceedings fra møtet. De ulike temaene var: -utviklingen av økologisk jordbruk i Estland, -økologisk dyrehold i Polen, -økologisk dyrehold i naturparker i Toscana, Italia, -forsøksprosjekt innen helse og velferd hos melkekyr i England, -ikke-kjemisk parasittkontroll, -grovfôropptakets betydning for tarmaktivitet hos gris, -reduksjon av nitrogentap til miljøet i økologisk svineproduksjon.

Proceedings fra møtet er tilgjengelig på http://orgprints.org/2459/

Dette sammendraget er oversatt fra engelsk av NORSØK.