Agropub

For å oppnå et godt resultat er det avgjørende at jobben utføres til rett tid. Det vil si på riktig tidspunkt i vekstsesongen og når jorda er lagelig og ikke for våt. Slik reduserer du faren for jordpakking og får det beste resultatet av jobben.

"Organic farmers must promote soil life and we have to manage the livestock beneath the soil surface as well as the livestock in the barn."
Ted Zettel, økobonde, Canada

Et jorde på ti dekar inneholder mange tonn med jordorganismer. Ikke rart at mange økobønder sier at de ikke dyrker plantene, men de dyrker jorda...

Vurdering av jord

Mye informasjon finner du i resultata fra jordanalysen. Talla kan du vurdere opp mot standardverdier du finner i tabell 2.1. Ikke ta dette som absolutter, men legg til ditt eget gode skjønn.

---

Tabell 1.1 Klasseinndeling for de vanligste jordanalysene

	Klasse 1 lite	Klasse 2 middels	Klasse 3 god	Klasse 4 særdeles god
Lettløselig fosfor (P-AL)	0-2	3-6	7-15	> 15
Lettløselig kalium (K-AL)	0-6	7-15	16-30	> 30
Syreløselig kalium (K-HNO3 )	< 30	30-79	80-119	> 120
Lettløselig magnesium (Mg-AL)	0-2	3-5	6-9	> 10
Lettløselig kalsium (Ca-AL)	< 50	50-99	100-199	> 200

---

Talla forteller innhold av ulike næringsstoff i milligram per 100 g tør jord.

Det kan også være greit å få hjelp av en ringleder eller andre fagpersoner til å vurdere analyseresultat fra jordprøvene.

En del av næringa i jorda er tilgjengelig for plantene. Hvor mye avhenger av pH, fuktighet, temperatur og biologisk aktivitet. Dersom denne næringa ikke blir tatt opp av planter, kan den bindes igjen i jorda, vaskes ut eller forsvinne som gass.

En jordprøve kan også fortelle hva slags kornfordeling og moldinnhold jorda har.

Gunstig jordreaksjon er viktig for prosessene i jorda, slik som frigivelse av næring, god utvikling av planterøtter og et aktivt mikroliv. Optimalområdet for jordreaksjonen er pH mellom 6 og 7. Lette jordarter kan ha noe lavere pH uten at planteveksten tar skade.

Tilførsel av kalk høyner pH. Det er ofte bedre å fordele kalkinga med et par års mellomrom enn å tilføre alt på ei gang. Kunstgjødsel har en forsurende effekt. Dermed kan du som regel redusere kalkinga ved økologisk drift sammenligna med konvensjonell drift. Sjekk imidlertid pH-verdien i jorda di jevnlig. Sur nedbør bidrar også til lavere pH.

God jord handler om mer enn kjemi. Ved sjøl å studere jorda, vil du få viktig informasjon om forholdene. Mye kunnskap får du i den vanlige jordarbeidinga. Dersom du går grundigere til verks, kan du bygge opp enda mer kunnskap.

>> Jordarter

Livet i jorda

Mikroorganismer
Bakterier er encella organismer. De lever ofte i kolonier. Formering skjer ved at bakterien deler seg i to. Delinga kan gå fort, hos noen arter på 20 minutter. Med en slik formeringshastighet kan en bakterie i løpet 5 timer ha formert seg til over 30 000 bakterier. I jord er det imidlertid sjelden nok næring tilgjengelig til at ei slik vekst skjer.

De fleste bakterier lever av å bryte ned organisk materiale, slik som planterester, rotutsondringer, døde mikroorganismer og jorddyr, kadavre, gjødsel og mye mer. Nedbrytingsproduktene avhenger av opprinnelsesmaterialet. Først og fremst skiller bakterien ut CO₂og vann. I tillegg blir andre stoffer frigitt som planter og andre organismer kan ta opp. Dersom det er nitrogenrike forbindelser bakterien bryter ned, kan ammonium frigis (NH₄ ⁺). Det er også bakterier involvert i to andre viktige prosesser som bestemmer tilgjengeligheten av nitrogen i jorda, nitrifikasjon og denitrifikasjon. Dette kommer vi nærmere inn på i bolk 3, som omhandler gjødsel og gjødsling.

Noen bakterier har evne til å binde nitrogen direkte fra lufta. Dette kalles biologisk nitrogenfiksering. Noen nitrogenfikserende bakterier lever fritt, slik som cyanobakterier, tidligere kalt blågrønnalger. Det meste av nitrogenet fikseres imidlertid av bakterier som lever i samliv (symbiose) med planter. Mer om dette finner du i bolken Biologisk nitrogenfiksering.

 

Meitemark og større jorddyr
Meitemarken blander organisk og mineralsk materiale og bidrar til grynstruktur i jorda. Den påvirker også jordreaksjonen. I sur jord øker pH når meitemarken er aktiv. I jord som har for høy pH bidrar meitemarken til at pH går ned.

Gangene til meitemarken gjør jorda mer luftig og hjelper til at vann lettere dreneres. Nitrogenrikt slim fra meitemarken avsettes på veggene i gangene. Planterøtter søker derfor ofte til disse gangene, og bakterier og sopp trives i slimet. Under en kvadratmeter jord kan det være opptil 900 m meitemarkganger. På samme areal kan opptil 30 kg jord passere meitemarkenes fordøyelse i løpet av et år.

Antall meitemark varierer mye fra sted til sted og gjennom året. Meitemarken har kjønna formering og kan legge opptil 100 egg i året.

Det finnes opptil åtte ulike arter meitemark i norsk kulturjord. Disse deles inn i tre grupper:

• Meitemark som lever nær jordoverflata (nedbrytingssjiktet) og spiser planterester. Eks. skogsmeitemark og kompostmark

• Meitemark som lager loddrette ganger og lever av planterester fra jordoverflata. Eks. stor meitemark.

• Meitemark som lager vannrette ganger og lever av organisk materiale i jorda. Grå og rosa meitemark.
  

Det er øverst i jorda, i nedbrytingssjiktet, at vi finner flest arter av andre jorddyr. Disse spiller ei viktig rolle i nedbrytingsprosessene. Eksempler her er snegler, skrukketroll, tusenbein, skolopendere og biller.

Sopprot

Flere sopparter lever i et nært samliv med planter. Plantene og soppene utveksler næringsstoff til felles nytte. Et slikt positivt samliv kalles symbiose, i motsetning til parasittisme, hvor kun en part har fordel av samlivet. Symbiose mellom sopp og plante kalles sopprot eller mykorrhiza.

Det store nettet av hyfer (mycel) som soppene har, er veldig effektivt til å ta opp næring fra jorda. Når hyfene er kobla sammen med plantenes røtter, virker det som en utvidelse av rotsystemet. Sammenligna med normal rotlengde, kan den effektive rotlengda øke opptil 100 ganger med sopprot. Dette er særlig viktig for opptaket av fosfor. Også nitrogen, svovel, kobber og sink kan tas opp i større mengder.

Soppens mycel har også gode egenskaper for å transportere vann. Planta blir derfor mer tørkesterk med sopprot. Den blir også mer motstandsdyktige mot en del plantesjukdommer.

Soppens utbytte av samlivet er sukkerforbindelser fra plantens fotosyntese. Den bruker også planten som lager for opplagsnæring.

Biologisk nitrogenfiksering

En annen type symbiose finner vi mellom belgvekster i ertefamilien (Fabáceae) og rhizobiumbakterier. Resultatet av dette samlivet er at nitrogen hentes ut av lufta og omdannes slik at det er tilgjengelig som plantenæringsstoff. For å være helt nøyaktig, kalles prosessen symbiotisk biologisk nitrogenfiksering. Den skjer i knoller som danner seg på belgvekstenes røtter.

I industrien brukes mye energi for spalte nitrogenmolekylet i lufta, slik at nitrogenet blir tilgjengelig for plantevekst. Det er denne prosessen som ligger til grunn for produksjonene av kunstgjødsel. Fikseringa skjer ved høy temperatur (500^o C) og høyt trykk.

Rhizobiumbakterien greier det samme ved helt naturlige utetemperaturer og trykkforhold. Bakterien har utvikla et spesielt enzym, nitrogenase. Ved hjelp av dette enzymet blir nitrogengass (N²) omdanna til ammoniakk (NH³). Erteplanta forsyner bakteriene med sukker, som er energikilda i prosessen. I tillegg trengs også mye oksygen. Det er derfor viktig at jorda er luftig og god.

I aktive bakterieknoller finnes et stoff som kalles leghemoglobin. På samme måte som menneskets hemoglobin, kan leghemoglobin transportere oksygen. I knollen sørger leghemoglobinet for at oksygen er tilgjengelig for nedbryting av sukker. På den måten frigjøres energi til nitrogenfiksering. Samtidig er det slik at enzymet nitrogenase ikke fungerer når oksygen er tilstede. Derfor er det avgjørende at oksygenet er bundet til leghemoglobin, og ikke finnes fritt i nærheten av nitrogenase. Leghemoglobin gir knollene en rødrosa farge innvendig. Slik kan du sjekke om knollene er aktive; desto sterker farge, dess mer nitrogenfiksering.

Plantearter i ertefamilien som har slik nitrogenfiksering er for eksempel kløverarter, vikker, lupiner, erter og bønner. I ei kløverrik eng bindes det under norske forhold mellom 10 og 20 kg nitrogen per dekar per år. Hvor mye som bindes er avhengig av klima, næringstilstand i jorda og hvilke plantearter som finnes. I forsøk samla ei rødkløver- og timoteieng i Rogaland 21 kg nitrogen per dekar per år. Tilsvarende tall fra Nordland var 13 kg nitrogen. Talla er gjennomsnitt av de to første engåra. Da er som regel kløverandelen størst og nitrogenfikseringa sterkest.

Det er betydelige mengder nitrogen som gjøres tilgjengelig for plantevekst på denne måten. I økologisk drift er du heilt avhengig av å få belgvekstene til å trives i vekstskiftet. Mange steder er det på grunn av klima vanskelig å få godt tilslag og god overvintring på belgvekstene. Vi trenger å utvikle sorter som passer bedre for dyrking i Midt- og Nord-Norge og i fjellbygdene.

Også noen frittlevende mikroorganismer fikserer nitrogen fra lufta. Det er imidlertid svært små mengder, i vårt kjølige klima kanskje 0,5 kg per dekar per år.

Jordstruktur

For å bygge og vedlikeholde god jordstruktur må jordarbeidinga være mest mulig skånsom. Lette redskap og utstyr er en fordel fordi det reduserer jordpakkinga. Det er også viktig å unngå kjøring når jorda er for våt. Andre tiltak mot jordpakking er redusert lufttrykk i dekka, breie dekk og tvillinghjul.

Jordpakking
Store deler av dyrkajorda i Norge er blitt skada av jordpakking etter av vi begynte med traktor. Traktorer og utstyr er blitt stadig tyngre. Dette har skjedd uten at hjulutstyr er blitt forbedra tilsvarende. I tillegg har introduksjonen av firehjulstrekk medført at en kan kjøre på jorda selv når den er veldig våt og absolutt burde fått være i fred. På tross av økt bruk av kunstgjødsel, forbedra sortsmateriale, bedre kunnskap om dyrking og høsting, har avlingen i eksempelvis eng og potet ikke økt tilsvarende. Det gir en liten pekepinn på omfanget og alvoret i skade av jordpakking.
I forsøk på moldholdig sandjord på Nordmøre resulterte jordpakking til 27 % reduksjon i grasavlingene, sammenligna med jord som ikke var pakka. Mengda meitemark blei redusert tilsvarende, fra 170 kg meitemark per dekar til 60 kg per dekar. Konklusjonen er at det er store gevinster å hente ved å redusere kjørebelastninga.
De negative avlingsutslagene av jordpakking varierer mellom jordarter, klima og planteslag som dyrkes. Strukturskader i pløyelaget vil som regel gi sterkere avlingsnedgang enn skader lengre ned i jorda. Samtidig vil dårlig struktur langt nede i jorda ofte være vanskeligere å reparere.

Hvordan jordpakking ødelegger strukturen
Harde klumper eller kompakte lag i jorda vil som regel være utilgjengelig for planterøtter. Da hjelper det ikke om jorda inneholder mye næring når plantene likevel ikke kan nyttiggjøre seg av den.

Når jorda pakkes blir porene som drenerer vann og leder luft nedi jorda klemt sammen. Dermed kan nitrogen lett gå tapt via denitrifikasjon. Slikt tap av nitrogen fra vannmetta jord kan gå veldig raskt, og flere kilo nitrogen kan forsvinne per dekar på denne måten.

De fleste bakterier, meitemark og andre dyr i jorda trenger luft for å leve og bryte ned organisk materiale. Dermed går omdanninga av organisk materiale i jorda seinere når jorda er skada av pakking og luftutvekslinga er dårlig.

Heller ikke den biologiske nitrogenfikseringa fungerer bra i pakka jord. Dårlig jordstruktur er ofte en årsak til at belgvekstenes binding av nitrogen ikke fungerer skikkelig.
Mens de fleste kulturplanter mistrives i pakka jord, greier noen ugras seg bra under disse leveforholdene. Tunrapp, knereverumpe og kveke er eksempler på slike ugrasarter.
Kostnadene og tidsforbruket ved jordarbeiding er større på ei pakkeskada jord enn på jord med god struktur. Pakka jord er tyngre å arbeide med. Behovet for trekkraft er større og det benyttes gjerne større og tyngre traktorer. Dette kan igjen forsterke problemet.

Det er vanskelig å drenere pakkeskada jord. Grøftesystemet fungerer dårlig og i ekstreme tilfeller kan jordstrukturen være ødelagt heilt ned til grøftedybde. Den langsomme dreneringa og infiltrasjonen av vann øker overflateavrenninga og faren for erosjon.

Plogsåle
Pløying er en vanlig del av jordarbeidinga på norske garder. Det har medført at vi i stort sett all dyrka jord finner en plogsåle på 20-25 cm dybde. Plogsålen dannes delvis under traktorhjulet som kjører i oppveltet og ved at leirpartikler blir vaska ned fra det lause pløyelaget. Når du pløyer til samme dybde år etter år, kan du etter hvert få ei tilslemming av finjord like under pløyelaget. Dette blir ei tett leirsåle som planterøttene har vanskelig for å trenge gjennom.

Jordarbeiding

Naturlige prosesser som frost og tining, tørking og oppfukting, plantevekst og jordorganismenes virksomhet bedrer strukturen i pakka jord. Riktig pløying kan også hjelpe i det øverste pløyelaget. Da må jorda imidlertid være passe tørr og du må bruke riktig utstyr.

Kalking har også gunstig virkning på jordstruktur, bare du unngår å kalke med tungt utstyr på våt jord. Det samme gjelder med gjødsling. Jordfaunaen aktiviseres av fersk gjødsel, og det er bra for jordstrukturen. Kompostert gjødsel inneholder mer stabile humusstoffer som også bidrar positivt.

Vit hva du vil oppnå når du kjører ut på jordet med redskap. Jordtype, areal, helning og trekkraft avgjør hva slags redskap som egner seg best. Redskapet er imidlertid ikke alt. Vel så viktig er når og hvordan redskapet brukes. Som regel kan du få et godt resultat med vanlige redskaper som plog, slodd og harv, dersom de brukes riktig.

Pløying

Avlingene i landbruket gikk dramatisk opp da treplogen blei erstatta med plog av jern. Pløyinga gjør det lettere å drive et systematisk vekstskifte med belgvekster i enga. Ved økologisk drift er plogen også et sentralt redskap for å begrense rotugraset. I konvensjonelt landbruk er det gjort flere forsøk som viser at bruken av plog kan reduseres, men da øker samtidig bruken av ugrasgifter.

I økologisk produksjon brukes ikke ugrasgifter og det er på de fleste jordtyper vanskelig å forestille seg dyrking uten pløying. Metoden har både fordeler og ulemper:

---

Tabell 1.2

Fordeler ved pløying	Ulemper ved pløying
- Planterester og gjødsel moldes effektivt ned	- Fare for erosjon og oppbygging av plogsåle
- Rotugras pløyes også ned, ofte til dybder hvor spiring er vanskelig	- Meitemark og andre jorddyr skades og mikrolivet i jorda blir "snudd på hodet"
- Jordoverflata blir ensarta og et godt utgangspunkt for såbedet	- Dårlig nedbryting av organisk materiale på grunn av dårlig lufttilgang nederst i plogvelten
- Jordtemperaturen stiger raskere og jorda tørker fortere opp	- Behov for mye trekkraft og tid
- Etter en frostperiode får pløyd jord en fin smuldrestruktur	- Mye stein kan pløyes opp på enkelte jordtyper

---

Jordløsner på plogen motvirker oppbygging av plogsåle. Det hjelper også å varier pløyedybda fra år til år.

Stubbkultivator

Med en stubbkultivator løsnes jorda ned til ca 15 cm. Metoden egner seg best på lett jord med masse meitemark og et aktivt jordliv. Det er vanskelig å molde ned organisk materiale med denne metoden. Når planterester og husdyrgjødsel skal moldes ned er det derfor viktig at dette er finfordelt på jorda før stubbkultivatoren kjøres.

I kombinasjon med andre redskaper er stubbkultivatoren også aktuell på tyngre jordarter.

Jordfreser

En jordfreser har god evne til å findele materiale og blande jord og organiske rester i jordoverflata. Men generelt er den ikke særlig velegna. Dersom fresen roterer veldig raskt pulveriserers jorda og strukturen ødelegges. Under fresedybda kan det danne seg ei fresesåle, på samme måte som ved pløying. Meitemark skades også ved fresing. På jord med rotugras kan fresing effektivt oppformere ugras. Et lite kvekeproblem kan dermed bli et stort kvekeproblem... Dette fordi kvekerøttene kuttes opp i småbiter og fordeles utover i såbedet.

Faste kjørespor

På areal med grønnsaker og poteter kan et system med faste kjørespor være ei god investering. Mellom kjørespora bearbeides jorda hyppig. Den blir porøs med rask omsetning av organisk materiale og god vannhusholdning. Du kan benytte ulike redskaper til denne jordarbeidinga. En del spesialutstyr er utvikla for faste kjørespor, blant anna det tyske Kemink-systemet. Faste kjørespor ved jordarbeiding forutsetter liten arbeidsbredde og mye kjøring.