Agropub

Debio-reglene for økologisk hold av småfe omhandler blant annet driftsopplegg, uteareal, husdyrrom, dyrevelferd, fôr og karenstid. Følgende punkter er aktuelle for sau:

• Luftegård/uteareal utenom beitesesong er ikke påkrevd for småfe.
• Fôrplanen for alle dyr skal inneholde grovfôr året rundt (strøhalm ikke medregnet).
• Drøvtyggere skal ha minst 60 % grovfôr regnet i energi-innhold og på årsbasis.
• Lam og kje skal ha mjølk fra angjeldende dyreslag de sju første leveukene. Kumjølk eller mjølkeerstatning er ikke tillatt.
• Rutinemessig behandling med legemidler av syntetisk opprinnelse er ikke tillatt, med unntak av behandling mot innvollsorm når det er fare for smitte.
• Vaksine skal kun brukes når det er kjent at sykdom finnes eller er ventet å oppstå i nærområdet, og når sykdommen ikke kan kontrolleres med andre behandlingsmetoder, eller når vaksinering er lovpålagt.
• For småfe regnes 6 måneders karenstid* for kjøtt, ull, skinn og huder. Ved godkjenning regnes lam/kje og voksne dyr sammen. 
  

*Karenstid: Karenstid er tidsrommet som begynner med stell og fôring i henhold til Regler for økologisk landbruksproduksjon, og varer fram til besetningen kan godkjennes som økologisk. Produkter fra denne perioden kan ikke omsettes som økologiske eller med Debio-merking.

Fôring

Aktuelle fôrslag
Høy og surfôr er de vanligste grovfôrtypene til sau. Fôring med høy gir ei bedre talle enn fôring med surfôr da avføringa blir tørrere. I forbindelse med krav om fast liggeareal er det derfor aktuelt å fôre mye med høy. Både lutet og ammoniakkbehandlet halm inngår eventuelt som ikke-økologisk andel, selv om halmen er økologisk dyrket.

Behov for mineraler og vitaminer
Fôringa bør være allsidig slik at behovet for spesielle mineral- og vitamintilsetninger minimaliseres. De fleste mineraler og vitaminer dekkes ved fôring med godt grovfôr og litt kraftfôr. Der fôringa er basert på grovfôr, og eventuelt hjemmeavla konsentrerte fôrmidler (korn, potet, rotvekster), kan det være nødvendig med ekstra tilskudd av mineraler. Når mineraler og vitaminer finnes i både naturlig og syntetisk form, skal tilsetninger i naturlig form brukes. I korn vil det være et skjevt forhold mellom fosfor og kalk som rettes opp ved bruk av fôrkalk.

Fôring i paringstiden
Årslam som skal pares, skal ha et godt høstbeite, for eksempel hå og raps, og bør ikke pares dersom vekta er mindre enn 40 kilo. Bruk av ikke-økologisk kraftfôr er begrenset, og det er derfor et spørsmål om det er lønnsomt å pare lammene hvis økologisk kraftfôr må benyttes. Fôring til vedlikehold av årslam utgjør cirka 0,6 FEm per dag, og i tillegg må en regne med en del kraftfôr for å sikre både tilstrekkelig vekst på dyret selv og nok til fosterproduksjonen. En kan forvente et ekstra kraftfôrforbruk gjennom vinteren, og dette må ligge innenfor rammene om høyst 25 % ikke-økologisk fôr i den daglige fôringa.
Raps, fôrreddik, grønnfôrnepe, raigras og liknende egner seg godt som tilskudd til tynne lam og søyer. Disse fôrvekstene er gode erstatninger for kraftfôr. Overskudd og biprodukter fra økologisk potet- og grønnsakdyrking, kan med fordel benyttes til sauefôr, særlig før og under paring.

Fôring gjennom vinteren
Alle dyr bør ha tilgang på luftegård også utenom beitesesongen, men luftegård/uteareal om vinteren er ikke påkrevd for småfe i løsdrift. Det er ikke tillatt å binde opp småfe i økologisk drift. Det er en fordel med gruppering av dyrene etter alder og hold for å optimalisere fôringa gjennom vinteren da næringsbehovet er forskjellig.

Fôring før og etter lamming
Det er viktig at søyene ikke avtar i hold i perioden før og etter lamming da det kan påvirke mjølkeytelsen og dermed tilveksten på lammene. Næringsbehovet er cirka 1,5 FEm per dyr og dag, og det er da mulig å fôre med opp til 0,4 FEm ikke-økologisk kraftfôr. Sen lamming i forhold til våren er gunstig, slik at søyene kan slippes på beite raskt etter lamming. Det anbefales å tilpasse middel lammedato fire til fem dager senere enn første slippedato. Dette reduserer behovet for kraftfôr. I tillegg sikrer man at søyene kommer på et godt vårbeite når mjølkeytelsen er på sitt høyeste. Økologisk kraftfôr er dyrt, men det vil være en fordel å ha noe liggende i reserve i tilfelle våren kommer sent, for å unngå en knekk i tilveksten hos lammene.

Valg av rase
I norsk sauehold er det hovedsakelig 6-7 raser som dominerer: Spæl, dala, steigar, rygja, norsk pelssau og sjeviot. Spæl og norsk pelssau er såkalte «lette raser», mens de andre er tyngre og mer foredlet. Rasene har ulike egenskaper blant annet med tanke på nøysomhet, hardførhet, morsegenskaper, flokkegenskaper og kjøttfylde. Ved valg av rase er det viktig at det er samsvar mellom sauens behov og muligheten for å dekke disse. Uansett valg av rase er det viktig å tilpasse dyretallet til ressursgrunnlaget på gården.

Beiting og snylteplage
Beitehygiene med tanke på snylteplage (koksidiose, rundorm, bendelorm med mer) er svært viktig. Det arealet som har vært beitet både vår og høst, vil ha et høyt smittepress året etter. Arealet bør derfor ikke benyttes til søyer med lam det etterfølgende år. Man bør også unngå å ha vårbeite på samme areal to år etter hverandre på grunn av høgt smittepress. Anbefalt arealkrav er normalt 0,5-1 daa per søye med to lam i to uker på vårbeite på innmark. Innhøstet fôr kan ikke måle seg med næringsrikt vårbeite. Bruken av innmark til vårbeite bør derfor vurderes selv om det kan redusere grovfôrproduksjonen til vinterfôr. Har en kulturbeiter til rådighet, vil dette være å foretrekke. Kulturbeite kan også benyttes til høstbeite og bør vedlikeholdes slik at det ikke gror over til høstbeitingen starter. Det kan vedlikeholdes ved å holde noen søyer som skal slaktes, hjemme på dette arealet.
Har en flere dyreslag, kan sambeite være en fordel da dette kan redusere smittepresset for begge dyreslag (blant annet fordi de er verter for forskjellige snyltere/parasitter). I tillegg får en utnyttet beitet mye bedre. Det er også en fordel om andre dyreslag går på området i perioder når sauen ikke utnytter det for å pusse av og vedlikeholde beitet.
Det er ikke tillatt med rutinemessig behandling med medisiner av syntetisk opprinnelse, med unntak av behandling mot innvollsorm når det er fare for smitte. Vaksinering skal kun brukes når det er kjent at sykdom finnes eller er ventet å oppstå i nærområdet, og når sykdommen ikke kan kontrolleres med andre behandlingsmetoder, eller når vaksinering er lovpålagt.

Slaktekvalitet
Lette raser som spæl og norsk pelssau har vanskelig for å oppnå høy klassifisering i EUROP-systemet* på grunn av dårlig kjøttfylde. Generelt har likevel økologiske lam vært nesten på høyde med konvensjonelle lam når en ser på slakteresultater. Det er ikke noe som tilsier at økologiske slakt oppnår dårligere klassifisering enn andre slakt.

Tabell 1.1 Gjennomsnittlige forskjeller på slaktevekt, slakteklasse og fett for økologiske lam og konvensjonelle lam. Tallene er gjennomsnitt for hele landet fra 2000