Agropub

Sissel Hansen, Bioforsk Økologisk og Svein Øivind Solberg

Nitrogenfiksering er en prosess som krever mye energi. Nitrogenfiksering foregår i industrien med forbruk av store mengder energi, blant annet i form av fossilt brensel. I naturen foregår nitrogenfiksering hovedsakelig ved lynnedslag og ved biologisk nitrogenfiksering. Ved biologisk nitrogenfiksering utnytter bestemte mikroorganismer energi fra planter til å fiksere nitrogen fra lufta. Det fikserte nitrogenet kan så benyttes av plantene. Biologisk nitrogenfiksering utføres av enkelte mikroorganismer. De mest kjente er bakterier i slekten Rhizobium. Disse lever på røttene til planter i erteblomstfamilien (belgvekster) og henter sin energi fra plantene. Til gjengjeld forsyner bakteriene plantene med nitrogen.

En rekke andre organismer har også evnen til nitrogenfiksering, om enn i mindre grad. Under våre klimatiske forhold gjelder dette både frittlevende alger, som samler sin egen energi gjennom fotosyntesen, bakterier i rotsonen, som får sin energi fra roteksudater fra planterøtter hos for eksempel korn og gras, og organismer i symbiose med trær og busker, for eksempel or og pors. Nitrogenfiksering fra frittlevende organismer har relativt liten betydning for landbruksvekstene som dyrkes i Norge.

Ved biologisk nitrogenfiksering tilføres jorda nitrogen som bør regnes med ved gjødslingsplanlegging. En viktig fordel ved denne formen for gjødsel er at
den verken trenger lagring, transport eller innblanding i jorda. På den andre sida krever de nitrogenfikserende organismene sitt, blant annet i form av
energi fra planten. Belgvekstene må inn i et dyrkingssystem som sikrer optimal vekst og utvikling av både belgvekstene og de nitrogenfikserende
bakteriene. Mengden nitrogen som kommer garden til gode gjennom biologisk nitrogenfiksering, kan altså påvirkes gjennom ulike agronomiske tiltak.