Plante-dyrking

Gulrot

De tidligste gulrøtter var rødlilla i fargen og stammer fra Afghanistan. Herfra spredte de seg med den rike arabiske urte- og legeplantetradisjonen via Maurerne og inn i Spania og Europa. Gulrot var del av kostholdet i det gamle romerske riket og veksten ble mer vanlig nordover i Europa etter hvert. Den søte gulrota (Daucus carota L) vi kjenner i dag, oppstod først på 1800-tallet som et resultat av foredling i Nederland.Gulrot hører til skjermplantefamilien. Det gjør også persille, selleri, pastinakk, fennikel, dill, karve og en rekke krydder- og medisinplanter.


Moldholdig og godt drenert sandjord egner seg best for dyrking gulrot. Grundig forarbeid med hensyn til ugras er nødvendig. Spesielt er det kveke og andre rotugras som kan skape store problemer. Falskt såbed er en svært aktuell metode ved dyrking av gulrot, og flamming rett før spiring reduserer ugrasproblemet ytterligere. Skader fra gulrotflue og gulrotsuger kan en holde i sjakk ved å bruke insektnett eller fiberduk. Opphold på fire til fem år mellom hver gang gulrot blir dyrka på det samme arealet reduserer smittepresset fra sjukdommer i kulturen.

Viktig grønnsak i norskt kosthold

I Norge er gulrot en av de viktigste grønnsakene og har befestet seg i norsk kosthold og mat. Produkttyper som knaskegulrøtter, babygulrøtter, frossen gulrot, gulrotsnacks og gulrotkake gjør gulrot attraktivt også hos nye generasjoner.

Når dette er sagt, er det en kjensgjerning at økologisk gulrot er av den trauste typen, gjerne pakket i en kilos pakninger, stor og solid, eller i sekker med jord og lokal identitet.

Biologi

Gulrot har en typisk toårig vekstrytme. Planta er liten og svak i starten og trenger lang tid på å komme i gang, men fortsetter å vokse helt inn i vinteren. Første året utvikles blader og rot fra et felles vekstpunkt. Rota tjener som opplagsnæring og overvintringsorgan mens bladene gulner av. Gulrotfrø dannes normalt andre året på overvintrende rot. Rotsystemet består av en pålerot (gulrota) med et tilhørende rikt nettverk av røtter.

Rotfarge og karoteninnhold

Sorter med den opprinnelige lilla fargen finnes, men er ikke i bruk i Norge. Den typiske gulrotfargen skyldes en balanse mellom gule fargestoffer (α- og β-karoten) og rødlige fargestoff (lykopen og andre). β-karoten er byggestein til A-vitamin, og gulrot er derfor viktig i kostholdet.

Det er en nær sammenheng mellom god fargeutvikling og innholdet av karoten. Høy jordtemperatur og tilstrekkelig med plantenæringsstoff er en forutsetning for at disse fargestoffene skal dannes. Derfor gir i våt og kald jord eller kjølige sesong ei lysere gulrot.

Stående, kjølig grunnvann i tett eller dårlig drenert jord kan gi hvite rotspisser. Fargen er ofte kraftigere på stor rot enn på liten rot. Tett såing og tidlig opptak gir et lavere innhold av karoten enn store kraftige røtter som høstes seint.

Det er også forskjeller mellom sorter når det gjelder farge og innhold av karoten. Av og til kan enkelte hvite eller lilla røtter dukke opp. Dette er uttrykk for indre genetisk variasjon i sorten og har ikke noe med dyrkningsforholdene å gjøre.

Rotform og rotlengde

Rotform og rotlengde varierer mellom sorter, men påvirkes også av jordart, jordstruktur, såmengde og høstetidspunkt. Dersom hovedrota blir ødelagt eller møter motstand i jorda (stein, klumper, plogsåle) grener den seg opp eller endrer retning. Svak tørke i første del av vekstsesongen stimulerer rota i å søke nedover og gir lange røtter. Åpent plantebestand eller sprang i åkeren (felt uten planter) gir store og tykke røtter.

Selve gulrota skal helst ikke bli mer enn ca 20 cm. Det øvrige rotnettet strekker seg godt under dette, og ofte ned til vel en meter. Mesteparten av rotsystemet er under matjordlaget. Det gjør planta robust hva angår næringsmangel og tørke. Gulrot har også evne til å danne mykorrhiza.

Ved modning forsvinner rotnettet fra selve pålerota og rota utvikler samtidig en sylindrisk avslutning. Dette er avhengig av sort. Det norske markedet foretrekker slanke, sylinderforma røtter. Dette gjelder både til vanlig konsum, til industri og til spesialproduksjoner som knaskegulrøtter.

Smaksutvikling

Gulrotsmaken bestemmes av balansen mellom sukker (glukose, fruktose, sukrose), organiske syrer, bitterstoff og andre aromatiske forbindelser. I tillegg omfatter smak også egenskaper som sprøhet og konsistens. Ulike gulrotsorter har ulike smaksegenskaper. Smak påvirkes også av jord, gjødsling, klima, varebehandling og innpakking.

Ei god gulrot skal være søt, sprø og uten bitterstoffer. Gjennom foredling kan vi få frem slike egenskaper, men det skaper gjerne utfordringer på andre områder. Saftspenningen kan nemlig bli så stor (på grunn av sukkerstoffene) og styrken i celleveggene så liten (på grunn av seleksjon i retning av sprø røtter) at gulrota sprekker. Det er altså en sammenheng mellom gulrøtter som lett sprekker og de vi ofte karakteriserer som gulrøtter med god smak. Av slike årsaker er sortene med «best» smak ofte vanskelige å håndtere med høstemaskiner og vaskelinjer. Gulrot som skal gjennom slike produksjonslinjer må være noe mer robuste.

Søtsmaken i gulrota påvirkes også av klima, særlig om høsten. Kjølig vær gir relativt mye fruktose, som er det sukkerstoffet med høyest relativ søtsmak. Gulrot som høstes seint tjener derfor på dette smaksmessig, men samtidig øker risiko for sprekking.

Tiltak mot skadegjørere i økologisk gulrotproduksjon
G. L. Serikstad, Bioforsk Økologisk, K. Bysveen, Økoringen Vest & Thomas Holz, NLR Østafjells Bioforsk Tema 9(14) 2014