Plante- dyrking

Oppal av småplanter

I vår korte og hektiske vekstsesong er oppal i kontrollert klima aktuelt i en del kulturer. Da kan sesongen utvides noe, og plantene blir raskere høsteferdige. Oppal gir også dyrkeren bedre kontroll over plantene i to vanskelige faser; først spiring og deretter etablering på friland. Ved å trekke spirefasen innomhus under oversiktlige forhold, kan problemene med ugras, ujevne spireforhold og angrep av skadeorganismer reduseres. Utplanting gir sikrere etablering og jevnere planter og planteavstander. Metoden er særlig aktuell i tilfeller med dyrt og/eller spiresvakt såfrø. I kulturer som er særlig varmekrevende, som frilandsagurk og mais, legger oppalet til rette for ei bedre utnytting av den varmeste veksttida. I kulturer som er utsatt for stokkrenning, spesielt kinakål og tidlig hodekål, reduseres denne faren ved oppal.

Av Liv Birkeland

Å ale opp småplanter er krevende, både med hensyn til arbeidstid og driftsmidler. For at innsatsen skal være lønnsom må selve oppalet være vellykka, noe som blant annet krever kunnskap, tilfredsstillende fysiske betingelser (som lys, temperatur, frø og jord) og jevnlig tilsyn.

Det er også en forutsetning at forholdene før og etter oppalet legges til rette. Det vil jo være bortkastet å spandere et godt oppal på en grønnsakskultur, om innsatsen svikter med forberedelsen av jordstykket, stell i frilandsperioden eller feilberegning av hvor mye av vekstsesongen en har til rådighet.

Kvalitet

Småplantenes kvalitet er avgjørende for hvor vellykka kulturen blir seinere. En lang vekstsesong på friland vil som regel ikke kunne rette opp skaden planten er påført i oppalet. Eksempel på slike skader er rotsnurr i pluggen, stokkrenningsimpuls og vekststagnasjon ved næringsmangel.

Etter et vellykka oppal har planten nådd riktig stadium for utplanting, og både over- og underjordiske deler er friske og i god vekst.