Fôrdyrking & beite

Ugras

Evna til å undertrykke ugras er for begge artene middels god. Erter og åkerbønner skygger lite de første ukene, men skyggeevnen øker utover i vekstsesongen. Ved modning blir plantebestandet mer glissent igjen, noe som kan føre til oppformering av blant annet kveke.

Randi Berland Frøseth, Bioforsk Økologisk

Ugras, og spesielt rotugras, må kontrolleres gjennom vekstskifte og jordarbeiding. Når rotugraset har 3-4 blad, bør det harves, gjerne med skålharv. Da tappes kveka for næring ved at jordstenglene deles opp og flere knopper stimuleres til å spire. Denne operasjonen kan gjentas 2-3 ganger. Dersom det er tid, kan harvinga foretas etter innhøstinga, eventuelt om våren. Hvis det er store problemer med rotugras, bør harvinga bli etterfulgt av dyp pløying. I vekstsesongen er det aktuelt å luke rotugras som tistel og dylle.

Ugrasharving

Frøugraset kan kontrolleres med ugrasharving. Effekten av ugrasharvinga er at ugrasplantene blir dekket av jord, løsriving er her av mindre betydning. Virkningen av ugrasharvinga er best i tørt og varmt vær. Det bør ugrasharves før frøugraset kommer over frøbladstadiet, for harvinga gir dårlig effekt hvis ugraset har kommet for langt. Kjernebelgvekstene tåler godt hard harving. Kjørehastigheten avhenger først og fremst av jordforholdene, og vil vanligvis være et sted mellom 5 og 10 km/h. Det finnes flere typer ugrasharver. Langfingerharva blir mest brukt.

Erter tåler ugrasharving svært godt fra såing og fram til slyngtrådene binder plantene sammen. Det anbefales to til tre harvinger med 1-2 ukers mellomrom etter behov. Åkerbønner kan også ugrasharves både før og etter spiring.