Agropub

Av Anne-Kristin Løes, Bioforsk Økologisk og Atle Hauge, Bioforsk Jord og miljø (Tidl. publ. i Økologisk Landbruk Nr. 3 2008)

Ved helårs utendørs grisehold er den viktigste miljørisikoen tap av nitrogen (N) og fosfor (P) via grøftevann og overflateavrenning.

Norske regler for dyretetthet krever 4 dekar spredeareal per gjødseldyreenhet, og for gris regnes en dyreenhet som 18 slaktegriser eller 2,5 avlspurker (Foto: Grøstadgris).

Handelsbalanse og næringsoverskudd

Norske regler for dyretetthet krever 4 dekar spredeareal per gjødseldyreenhet,og for gris regnes en dyreenhet som 18 slaktegriser eller 2,5 avlspurker (2008). På en gård som har en slik  dyretetthet med gris og baserer drifta på innkjøpt kraftfôr, tilføres det mye mer næring i kraftfôret enn det fjernes igjen med dyr som selges til slakt. Hvis jordene brukes som oppholdssted for grisene, vil mye av P-overskuddet bli igjen i jorda eller renne bort med drensvannet.

Erosjonsutfordring ved utendørs grisehold

Når matjorda anrikes med P, blir det større miljøpåvirking hvis jorda utsettes for erosjon fordi jordpartiklene bærer med seg mye fosfor. Hadde grisene vært inne i et fjøs, kunne man brukt gjødsla på jordene og høstet og solgt produkter derfra som ville bidratt til å redusere overskuddet av innkjøpt næringsstoff.

Utfordringen med å drive et omfattende utendørs grisehold, blir å holde gårdens arealer produktive og utnytte det som dyrkes på jordene til grisefôr slik at mengden innkjøpt kraftfôr kan reduseres. Grisen eter gjerne grovfôr, både ferskt og konservert.  Men der grisen går og tråkker hele vinteren, kan gjenveksten bli dårlig neste sommer hvis ikke arealene bearbeides og såes til på nytt.