Beitekjøtt med merverdi fra ravinene
Kort oppsummert
- En ravine er en liten v-forma dal gravd ut av rennende vann. Som regel i leire eller silt. Vi finner de først og fremst på Østlandet og i Trøndelag.
- Gjennom århundrer med beitedrift har ravinelandskapet fått høyt biologisk mangfold, med mange beiteavhengige arter
- Ravinelandskapet har siden 1960 vært utsatt for maskinell bakkeplanering
- Ravinelandskapet er klassifisert som en sårbar naturtype i Artsdatabankens rødliste for truede naturtyper
- Det er kun beitedyr som kan opprettholde det verdifulle artsmangfoldet i slike raviner
- Lars Halvor Stokstad Oserud kastrerer okser og har de på beite hver sommer. Dette gjør han for å produsere førsteklasses kjøtt på beiteressurser samtidig som han bidrar til å opprettholde et viktig kulturlandskap.
Unikt kulturlandskap
Det største sammenhengende ravinelandskapet i Nord – Europa finner du på Romerike. Ravinelandskapet kjennetegnes av kupert terreng og dype kløfter eller daler. Århundrer med beitedrift førte til at ravinedalene fikk et stort biologisk mangfold, og de har vært leveområde for en rekke beiteavhengige arter. Intensiveringa av jordbruket har ført til færre beitedyr, noe som truer dette landskapet som er klassifisert som sårbart i Norsk rødliste for naturtyper.[1]
En av de viktigst hovedutfordringene for jordbruket i Akershus er, ifølge Regionalt miljøprogram, gjengroing av jordbruksområder og tap av biologisk mangfold [2][3].
Min motivasjon for å drive med kastrater er at jeg ønsker å bidra til å ta vare på et unikt og verdifullt kulturlandskap. Det er også motiverende at kjøttet er svært ettertrakta hos kokker. Jeg selger direkte til forbruker gjennom «Romeriksmat», et fellesskap av lokale matprodusenter, sier Lars Halvor.
Bruke ressursene
Som følge av stadig færre bønder har Lars Halvor rikelig tilgang til innmarksbeiter. Beitene ligger spredt over store avstander og utgjør til sammen 500 daa. På grunn av avstandene er det ikke aktuelt å bruke disse beitene til melkekyrne, som må være i nærheten av melkeroboten. I stedet bruker kvigene disse beitene, men de er ikke mange nok til å holde beitetrykket oppe. For å få flere beitedyr kastrerer Lars Halvor derfor i tillegg 25 okser hvert år. Siden kastratene har to beitesesonger før de slaktes har han 50 kastrater på beite hver sommer i tillegg til kvigene. Resten av oksekalvene selges når de er 3 mnd.
Selve kastreringa skjer samtidig med avhorning slik at dyra slipper bedøvelse to ganger. Etter at det ble bygd nytt ku-fjøs på gården brukes det gamle fjøset til kviger og kastrater.
I tillegg til to lange beitesesonger fôres kastratene med surfôr og halm. De bruker svært lite kraftfôr. Om sommeren får de bare litt «lokkefôr» i forbindelse med tilsyn, i vinterhalvåret får de om lag 0,5 kg/dag. Lars Halvor forteller at han kjenner flere bønder som vurderer å starte opp med kastrater for å kunne bruke en større andel av beiteressursene.
Vedlikehold av verdifull beitemark
Like ved innflyvninga til Gardermoen ligger et stort fellesbeite på 400 daa. Før var det 40 bønder som hadde dyr der, nå er det bare dyra til Lars Halvor og en bonde til som holder fellesbeitet i hevd. Til sammen drifter Lars Halvor 10 ulike beiter som varierer i størrelse fra 10 – 100 daa. Alle beitene har tilgang til vann. Han tilpasser dyretallet til størrelsen på beitet slik at han slipper å flytte på dyra gjennom sommeren.
Når det kommer til gjerding, kombinerer han fysiske og virtuelle gjerder. I nærhet av trafikkerte veier og bebyggelse setter han opp fysiske gjerder. I store deler av beiteområdene hans er det krevende å sette opp fysiske gjerder, der bruker han virtuelle gjerder.
Dette er gamle artsrike beitemarker brukt i hundrevis av år, og vi får ekstra tilskudd gjennom Regionalt Miljøprogram for å holde de vedlike, sier Lars Halvor.
Nøysomme dyr som kastrater er trolig spesielt godt egna til å ta vare på biologisk verdifulle beitemarker (pers. med. Geir Gaarder, Miljøfaglig utredning).
Beitekjøtt fra ravinene
Lars Halvor har registrert varemerket «Ravinemat» for bruk i markedsføring av kjøtt fra dyr som beiter i ravinene. Tidligere har han solgt via REKO-ring og privat, men nå satser han og 13 andre bønder på salg gjennom butikken Romeriksmat – et fellesskap av lokale matprodusenter som deler lidenskapen for ekte smak, håndverk og kvalitet. Så langt er kundene i all hovedsak lokale, men målet er å gjøre butikken til en destinasjon for kvalitetsbevisste kjøpere fra både fjern og nær. På hjemmesiden skriver de:
Hos Romeriksmat går pengene dit de hører hjemme – til bonden og produsenten. I dag tar mellomledd over 60 % av verdien av et produkt. Det mener vi er feil. Derfor er Romeriksmat bygget slik at produsentene våre sitter igjen med en langt større andel av det du betaler.
I tillegg til butikken leverer Lars Halvor kjøtt til Romerike Folkehøyskole. Han har også pågang fra hoteller og restauranter, men det er litt utfordrende med kvantumskrav og etterspørsel etter spesifikke stykningsdeler. Kjøttdeig, indrefilet, ytrefilet og entrecôte selger godt. Det er vanskeligere å selge deler som lårtunge og bibringe.
Dyra slaktes hos Nortura når de er 22 – 24 måneder. Slaktevekten er rundt 300 kg, og dyra oppnår vanligvis klasse O-, noe som gir lavere slaktepris enn vanlige okser. Dette til tross for at kjøttet får bedre tilbakemeldinger fra blant annet kokker på grunn av god spisekvalitet og fettmarmorering.
Salg direkte til kunde gir høyere inntekter på kjøttet, men det innebærer også mer arbeid, kapitalbinding og kostnader til skjæring, markedsføring og lager. Prosjektet med direktesalg gjennom egen butikk er i en tidlig fase, og det er vanskelig å ha fullstendig oversikt over alt merarbeidet og kostnadene forbundet med det. Lars Halvor synes derfor det er vanskelig å anslå nøyaktig merinntekt sammenlignet med salg gjennom Nortura. Så langt har han tatt tilbake 8 dyr for eget videresalg. I 2027 er planen å ta tilbake 10 dyr. Innenfor en radius på 5 mil rundt butikken Romeriksmat på Jessheim bor det grovt anslått rundt 1 million mennesker, så potensialet er stort.
For meg er dette bærekraft i praksis. Alternativet til beiting er at store verdifulle beiteområder gror igjen. Dette er beiteområder med mange rødlista arter som er avhengig av beitedyr for å ikke forsvinne.
Denne artikkelen er en del av prosjektet «Bærekraftig storfekjøttproduksjon på norske ressurser», finansiert av Forskningsmidlene for jordbruk og matindustri.
