Ta vare på naturbeitemarkene

Naturbeitemarkene er dannet etter langvarig hevd som beite ved bruk av lite eller ingen gjødsel. Det er stor variasjon i naturbeitemarkene etter vokseforholdene på stedet slik som jordsmonn og klima, men også etter påvirkning gjennom bruk. Viktige skiller går mellom utforminger på kalkrik og kalkfattig mark, mellom fuktig og tørr mark, og mellom utforminger i lavlandet og i seterregionen. Husdyrart og beitepress vil også påvirke innholdet av arter i enga. Med økende gjødsling får man en gradvis overgang til kunstmarkseng.

Beitemarkene er mer dominert av gras enn tradisjonelle slåttemarker, men kan også ha et stort innslag av urter, særlig på kalkrik grunn. Disse urtene har gjerne en krypende voksemåte som gjør at de tåler beiting, det kan også være planter som overlever fordi de ikke blir beitet.

I sterk tilbakegang

I det førindustrielle jordbruket var kulturmarksenga og utmarksbruken forutsetningen for matproduksjonen på åkeren. Man trengte husdyrgjødsel til denne produksjonen, mens slått og beite i stor grad foregikk på ugjødsla semi-naturlig mark, dvs. kulturmarkseng, i inn- og utmark. Moderniseringen av jordbruket har medført en konsentrasjon av både mat- og fôrproduksjon til dyrka mark. I tillegg brukes i stadig større grad dyrka mark også til beite. Kulturmarkseng som fortsatt brukes til beite, blir ofte gjødslet og mister dermed sin kvalitet i forhold til biologisk mangfold og må omdefineres til kunstmark.

Den største trusselen mot de områdene vi har igjen av artsrik naturbeitemark og det biologiske mangfoldet de representerer, er at de tas ut av bruk med den følge at de gror til med skog. Flere steder har gjengroingen blitt påskyndet ved at det har blitt plantet skog. Andre trusler er gjødsling, oppdyrking og utbygging. I sjeldnere tilfeller er overbeiting en trussel mot artsmangfoldet i beitemarkene.

Den største utbredelsen av naturbeitemarker har vi nå i seterdaler og i beiteområder ved kysten. Tilbakegangen kan illustreres ved at antall setrer på midten av 1800-tallet var 70 000-100 000, mens bare 13 700 jordbruksbedrifter fortsatt hadde egen seter eller del i seter i 1959. I 2007 var antall jordbruksbedrifter med seter ytterligere redusert til i underkant av 1900. Langs kysten blir mange naturbeitemarker nå holdt i hevd av et økende antall besetninger av rasen Gammelnorsk sau. Dette gjør at tilbakegangen er noe bremset på kysten i forhold til innlandet.

Biologisk mangfold

Naturbeitemarker i god hevd er en svært artsrik naturtype. Mange planter, sopp og insekter er typiske for disse beitemarkene. Det er kjent rundt 150 arter av beitemarksopp i Norge, og disse finner vi helst i ugjødsla beitemarker og slåttemarker. I en gjennomgang av artsfunn i registrerte naturbeitemarker i Norge ble det laget en oversikt over rødlistede karplanter og beitemarksopp, denne inneholder 85 karplanter og 104 beitemarksopp. Dette betyr at 70% av beitemarksoppene er rødlistet. Eksempel på truede karplanter som har naturbeitemarker som viktig levested er flere arter marinøkler og søter.

I naturbeitemarkene finner vi også sjeldne insekter, bl.a. møkkbiller som er i dramatisk tilbakegang. Dyremøkk utgjør karakteristiske elementer på beitemark, og er et svært viktig livsmiljø for mange insektarter. Det er særlig ugjødslede naturbeitemarker, samt sanddynemark og strandenger i kystnære strøk i lavlandet på Øst- og Sørlandet som utgjør de viktigste naturtypene for rødlistede møkkbiller. Nesten halvparten av alle norske møkkbiller er på rødlista fordi de er svært sårbare for miljøendringer. Mange arter har gått sterkt tilbake de siste 100 år som følge av endringer i landbrukspraksis. Det er observert 69 møkklevende billearter i Norge, hvor hele 13 av artene er betraktet som regionalt utryddet (RE) på rødlista, dvs. at 20 % av dette artsmangfoldet trolig har forsvunnet fra Norge.

Naturbeitemarkene er dessuten viktige områder for næringssøk for mange arter, bl.a. for stær som har blitt en sjelden fugl, bokstavelig talt, den er oppført på rødlista med status nær trua (NT).

Sett opp gjerde

Ta vare på beitemarka der du bor. Det koster å rydde beiter, sette opp og holde i stand gjerder. I mange kommuner blir SMIL-midler prioritert bl.a. til rydding og inngjerding av gammel beitemark. Dette er en fin mulighet for den som vil utnytte og ta vare på naturbeitemarkene. Man må da sette opp et kostnadsoverslag for materialer og arbeidstimer. Erfaringsmessig vil tilskuddet ofte dekke kostnadene til materialer, mens arbeidet må gardbrukeren koste selv. Gevinsten får man i fôrenheter, glade dyr og i et fint kulturlandskap – og kanskje gleden av å være vert for noen sjeldne arter.

Ordliste

Rødlista: liste over truede arter i Norge, finnes på www.artsdatabanken.no

Kulturmarkseng: eng som er formet av langvarig, moderat intensiv landbruksdrift dvs beite og slått, men ikke pløying eller gjødsling. Begrepet kulturmarkseng står i motsetning til naturmarkseng som er svært lite påvirket av menneskelig aktivitet og kunsteng som er sterk påvirket av menneskelig aktivitet slik som pløying, innsåing av nye arter, gjødsling eller bruk av sprøytemidler.

Naturbeitemarker: kulturmarkseng som blir brukt til beite

Artikkelen har tidligere stått i fagbladet Økologisk landbruk

Kilder

• DN-håndbok 13 – 1999. Kartlegging av naturtyper. Verdisetting av biologisk mangfold. 
• www.artsdatabanken.no
• www.sabima.no
• Bratli, H., J.B. Jordal, O.E. Stabbetorp & A. Sverdrup-Thygeson 2011. Naturbeitemark – et hotspot-habitat. Sluttrapport under ARKO-periode II. NINA Rapport 714: 85 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Oslo. ISBN, ISSN  978-82-426-2301-0. (Sammendrag på www.nina.no)
• Ødegaard, F., O. Hanssen & A. Sverdrup-Thygeson 2011. Dyremøkk – et hotspot-habitat, Sluttrapport under ARKO-prosjektets periode II. NINA Rapport 715: 42 s. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim. ISBN, ISSN  978-82-426-2302-7. (Sammendrag på www.nina.no)

Les mer

Kapfer, J. m.fl. 2019. Mange planter trenger dyr på beite. NIBIO POP nr. 31, 2019

Kylling, R. Bedre utnytting av utmarksbeite. Buskap nr. 5, 2020