Kystlynghei representerer en viktig del av vår kulturhistorie, den er en viktig ressurs for produksjon av kjøtt og honning, som rekreasjonsområde og som levested for mange arter. I forgrunnen ser vi et område som er lite attraktivt for sauene, det er dominert av gammel og til dels død røsslyng og vi ser en begynnende gjengroing med einer, vier og bjørk. Midt i bildet er et stort området som ble brent for sju år siden. Dette er nå godt beiteland med gras, halvgras, urter og frisk røsslyng. Brannflatene kunne med fordel vært mindre og bedre fordelt i beiteområdet for å få sauene til å bruke mer av arealet. I bakgrunnen er det en skog av plantet sitkagran. Skogen sprer seg inn i beiteområdet med frø. Bildet er fra Radøy i Hordaland. Foto: Maud GrøttaKystlynghei representerer en viktig del av vår kulturhistorie, den er en viktig ressurs for produksjon av kjøtt og honning, som rekreasjonsområde og som levested for mange arter. I forgrunnen ser vi et område som er lite attraktivt for sauene, det er dominert av gammel og til dels død røsslyng og vi ser en begynnende gjengroing med einer, vier og bjørk. Midt i bildet er et stort området som ble brent for sju år siden. Dette er nå godt beiteland med gras, halvgras, urter og frisk røsslyng. Brannflatene kunne med fordel vært mindre og bedre fordelt i beiteområdet for å få sauene til å bruke mer av arealet. I bakgrunnen er det en skog av plantet sitkagran. Skogen sprer seg inn i beiteområdet med frø. Bildet er fra Radøy i Hordaland. Foto: Maud Grøtta

Skjøtsel av kystlynghei

Kystlynghei er en kulturbetinget naturtype, det vil si at den er et resultat av menneskenes bruk av landskapet gjennom lang tid. Hovedelementene i skjøtsel av denne naturtypen er beiting og brenning.

Uten skjøtsel vil beiteområdene gro igjen. Her er det einer som har tatt over for gras og lyng. Bildet er tatt i oktober, området i bakgrunnen ble brent i april samme år. Foto: Maud Grøtta
Uten skjøtsel vil beiteområdene gro igjen. Her er det einer som har tatt over for gras og lyng. Bildet er tatt i oktober, området i bakgrunnen ble brent i april samme år. Foto: Maud Grøtta

I Vest-Europa finner vi åpne lyngheier langs Atlanterhavskysten fra det nordlige Portugal til Lofoten. Irland og Storbritannia har også store lyngheiområder. For omkring 5 000 år siden begynte menneskene å lage beite for dyrene sine her, og på grunn av det milde klimaet på kysten kunne dyrene finne mat ute hele året. Skogen ble hogget og resten av vegetasjonen brent bort. Dette ga gode beiter. Hovedelementene i skjøtsel av kystlynghei er akkurat det samme i dag: hogge vekk trær, brenne lyng og einer, og sette på beitedyr i passe antall. Tradisjonelt ble det også slått lyng med ljå for å ha til vinterfôr for dyr som sto i fjøs. Uten skjøtsel vil kystlynghei gro igjen med einer og skog. Dette er til forskjell fra klimabetinget lynghei som man finner i fjellet.

Røsslyng

Røsslyngen har tilnærmet samme næringsverdi hele året. Gras og urter er svært næringsrike på våren og når de vokser opp på ny etter å ha vært beitet på, men utover høsten og vinteren har disse plantene svært lite næring å by på. Da vil dyrene hente mye av næringen sin fra røsslyng og andre vintergrønne planter. Det er derfor viktig at vinterbeitene har store arealer av ung og frisk røsslyng som har stor produksjon av nye skudd. Gamle røsslyngplanter er ikke så fristende mat, de produserer mye ved i stedet for blader og har lavt innhold av protein.

Etter brenning vil røsslyngen komme opp igjen som rotskudd eller fra frø. Rotskudd, som bare er funnet sør for Stadt, vil gi godt beite etter få år. Hvis røsslyngen bare fornyer seg med frø vil det ta litt lengre tid før plantene har etablert seg godt og kommet over i en fase med stor produksjon. 

Gras – lyng – trær

Den naturlige suksesjonen etter brenning er gras – lyng – trær. De første årene etter brenning vil vegetasjonen være dominert av gras og urter. Dette er godt sommerbeite. Lyng vokser sakte slik at plantene vil være svært små de første årene. Etter hvert vil lyngen overta mer og mer. Hvis arealet ikke blir beitet, vil det etter hvert vokse til med lauvskog. Det vil også være en dynamikk mellom gras og lyng. Stort beitetrykk vil gi mer grasdominans, lavt beitetrykk gir lyngen mulighet for å ta over.

Kontrollert brenning av lyng gir gode beiter og er dessuten viktig for å hindre ukontrollerte branner. Her brennes det mot vinden på Ognaheia i Rogaland. Foto: Ane Harestad
Kontrollert brenning av lyng gir gode beiter og er dessuten viktig for å hindre ukontrollerte branner. Her brennes det mot vinden på Ognaheia i Rogaland. Foto: Ane Harestad

Riktig brenning

Ved brenning av lyngen skal det lages en mosaikk av vegetasjon i ulik alder for å få sauene til å bruke hele arealet de har til rådighet. For å få til dette har det vært tradisjon å fornye beitene ved å brenne ca. en 15.-del av arealet hvert år. I en restaureringsfase kan det være riktig å brenne større areal enn dette de første årene. Hver brannflate bør helst ikke være større enn 10 daa av hensyn til de artene som skal reetableres i brannflatene. Det må brennes passe hardt slik at mose og strølag blir borte, mens selve jorda ligger igjen.

Riktig beitetrykk

Både sau og storfe kan gjøre seg nytte av lyngheiene som vinterbeite, i begge tilfeller må det brukes hardføre raser som er tilpasset dette livet. I Norge er det mest Gammelnorsk sau som brukes i kystlyngheiene. Hvor mange dyr det skal være per arealenhet er noe som må erfares på hvert sted. Mye bart berg og mye skog og einer gir mindre beite. Gammel røsslyng gir mindre mat enn ung røsslyng. Erfaringer fra Lyngheisenteret på Lygra viser at 15 daa lynghei i god hevd per vinterbeitende sau kan være passe beitetrykk der. Dette er nettoareal der bart fjell o.a. er trukket fra. I en restaureringsfase må det være mer enn 15 daa for hver sau. Har området våt myr eller områder dominert av planter som dyrene ikke er særlig glad i, f.eks bjønnskjegg, må dyretallet være lavere enn om vegetasjonen stort sett er gras- og lyngdominert.

Dyras hold og slaktevekt

Beitedyrenes hold om våren vil fortelle oss om de har fått nok mat eller om det har vært for mange dyr på beitet om vinteren. Slaktevekter vil fortelle oss om beitepresset om sommeren har vært passe. Om sommeren bør man vurdere tilstanden på de grasdominerte arealene fordi det er der dyrene henter mesteparten av næringen da. Det bør være godt nedbeitet slik at kvaliteten holder seg, men ikke så hardt beitet at det blir mangel på mat. Erosjon i brannflater, på strandenger eller andre utsatte steder er tydelige tegn på at det er for mange dyr. Hvis dyrene ikke har tatt lauvet på selje, vierarter og bjørk kan det tyde på at det er for få dyr på beitet, de holder da ikke lauvskogen unna.

Purpurlyng har omtrent hele sin utbredelse i kystlyngheiene og i Norge finnes den bare i de ytterste, mest vintermilde strøkene fra Jæren til Sunnmøre. Foto: Maud Grøtta
Purpurlyng har omtrent hele sin utbredelse i kystlyngheiene og i Norge finnes den bare i de ytterste, mest vintermilde strøkene fra Jæren til Sunnmøre. Foto: Maud Grøtta

Gjør observasjoner i beitet

Man kan også studere unge planter av røsslyng og se om de er beitet på. Er disse sterkt beitet vil de være lave og sterkt forgreinede, de får et ”bonsai-aktig” utseende. Røsslyngplantene tåler ikke å bli beitet for hardt, hvis mer enn ca halve årsproduksjonen beites bort vil plantene kunne dø av det og vinterbeitet blir ødelagt. Røsslyngplanter som ikke er beitet blir høye og slanke, de blir fort grove og får lav fôrverdi. Så hverken for lite eller for mye duger.

Et område med mye grasareal og lite røsslyng vil kunne fø mange dyr om sommeren, men få dyr om vinteren. Et område med lite grasareal vil bli for magert til sommerbeite når sauene skal produsere melk og lammene skal legge på seg. I veieforsøk er det vist at voksne sauer legger på seg utover høsten når lyng utgjør en stor del av fôret.

Tilleggsfôring

Ved fôring hele vinteren gjennom mister man litt av poenget, nemlig å utnytte kystlyngheia og røsslyngen som vinterbeite. Fôring fører til at lyngen blir mindre beitet, tidligere forvedet og mister fôrverdien. Fôring før lamming kan være nødvendig hvis vinteren har vært hard, våren er sein eller om man finner ut at man har for mange dyr på vinterbeite. Når man får til en balansert drift med riktig antall dyr og god fordeling mellom vinterbeite og sommerbeite skal tilleggsfôring ikke være nødvendig annet enn ved spesielle værforhold. Dyreeier er pliktig til å ha tilleggsfôr i beredskap.

Uønska gjødseleffekt

Ved fôring av dyrene i utmarka flytter man næringsstoffer fra innmark til utmark. Det tradisjonelle jordbruket var bygd på det motsatte prinsippet, nemlig å hente næringsstoffer i utmarka for å gjødsle innmarka og få gode avlinger av fôr- og matvekster der. Fôring i utmarka gir en gjødseleffekt slik at området som dyrene går i vil bli dominert av gras og kanskje også nitrofile arter som vi gjerne oppfatter som ugras.

Fôring må gjøres på en slik måte at alle dyrene får tak i mat, og slik at de får nok mat. Når dyrene blir fôret slutter de kanskje å søke gjennom beitet etter mat fordi de holder seg i ro der maten er. Der det ligger til rette for det kan det være en god strategi å flytte sauene over til innmark i lammingsperioden både for at de skal ha god tilgang på næringsrikt beite og for lettere å holde tilsyn med dem.

Ved å legge ut saltstein kan man styre sauene og få dem til å vandre bedre gjennom hele beiteområdet. Saltstein og annet mineraltilskudd kan være nødvendig for å sikre tilgang på nok kobolt og andre mineraler.

Brann stimulerer frøbanken i jorda til å spire. Her ser vi god spiring av gras, urter og røsslyng. Foto: Maud Grøtta
Brann stimulerer frøbanken i jorda til å spire. Her ser vi god spiring av gras, urter og røsslyng. Foto: Maud Grøtta

Fjerne uønskede arter

Skjøtsel av kystlynghei innebærer også å ta bort uønskede planter. Dette kan være svartelistede arter, altså fremmede arter som er en trussel for biologisk mangfold ved at de sprer seg og fortrenger stedegen vegetasjon. Eksempel på dette er sitkagran, buskfuru og rynkerose. Det kan også være stedegne arter som opptrer som ugras og ødelegger kvaliteten på beitet. Eksempler er einstape, vegtistel og einer.

Truet naturtype

Kystlynghei er en av de mest truede naturtyper vi har. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet. I Norge regner man med at 90% av kystlyngheiene er borte. Naturtypen er i fortsatt tilbakegang pga. gjengroing, tilplanting, nedbygging og oppdyrking. Noen steder er lyngheia truet av luftforurensing, nedfall av nitrogen gir gjødselvirkning slik at lyngen forsvinner og blir erstattet av gras.

Lyngheiene er et økosystem med et mangfold av dyr og planter. Mange insekter er avhengig av at lyngheiene holdes i hevd. Insektene og det åpne lyngheilandskapet tiltrekker seg svært mange fuglearter, noen av disse er truede arter slik som åkerrikse, sanglerke og hubro, eller nær truede som stær, vipe, svartstrupe og bergirisk. I naturbeitemark som finnes i mosaikk med kystlynghei, finnes det mange sjeldne og truede arter av beitemarksopp. Kystlynghei er det viktigste habitatet for flere plantearter med vestlig utbredelse, eksempler er purpurlyng og klokkesøte.

For å stimulere til at det lille vi har igjen av kystlynghei skal bli tatt vare på, er det bevilget penger både til utarbeiding av skjøtselsplaner og til skjøtsel. Det er noe forskjellig fra fylke til fylke hvordan tilskuddene fordeles. I tillegg til det vanlige produksjonstilskuddet for husdyr kan det være mulig å få tilskudd til rydding av skog og kratt, inngjerding og brenning. Lyngheisenteret på Lygra i Hordaland fungerer som et nasjonalt kompetansesenter for kystlynghei. Dette er et sted der skjøtsel blir prøvd ut i praksis og hvor folk kan henvende seg med spørsmål. En kulturbetinget naturtype kan bare tas vare på gjennom tradisjonell bruk.

Artikkelen har tidligere stått i fagbladet Økologisk landbruk

Kilder

 

Sauene trives godt i brannflatene. Her fra Småge i Møre og Romsdal. Foto: Maud Grøtta
Sauene trives godt i brannflatene. Her fra Småge i Møre og Romsdal. Foto: Maud Grøtta

Røsslyngplantens livssyklus

iht Charles Gimmingham:

  • Pionerfasen (0-5 år). Frøplanter og rotskudd etter brenning har en pyramideformet fasong bestående av et langskudd og flere sideskudd. Planten har ikke forvedet stilk.
  • Byggefasen (6-15 år). Planten har fått en avrundet form og nå er veksten på sitt sterkeste. Lyngen utvikler en så tett matte at lite lys slipper ned til bakken, og mindre vekster blir utkonkurrerte.
  • Moden fase (15-25 år). Veksten avtar og skuddene blir kortere. Kraftig øking av vedproduksjonen fører til en tydelig forveding av stengler og grener. Fôrverdien av planten er mindre. Redusert fordampning fra bakken og et tett mosedekke utvikler seg.
  • Degenerasjonsfasen (25-50+ år). Stenglene bøyer seg utover og de nederste grenene ligger langs bakken. De forvedete stenglene er blitt tykke som en tommeltott, og produksjonen av bladverk er sterkt redusert. Planten svekkes og blir mer sårbar for frost og insektsangrep. Til slutt dør den.

Les mer

Thorvaldsen, P. &L.G. Velle 2021. Beiting i kystlynghei. Informasjonsbrosjyre M2030 I 2021. Miljødirektoratet

Velle, L.G. & P. Thorvaldsen 2021. Lyngsviing. Informasjonsbrosjyre M2029 I 2021. Miljødirektoratet

 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no