Økologiske fjørfe med uteområder

Det økologiske regelverket skiller seg fra det konvensjonelle på flere områder. Økologiske fjørfe skal fôres med økologisk fôr, og det stilles krav om større areal per dyr og maksimal flokkstørrelse. I tillegg skal husdyrrom ha vinduer, dyra skal ha daglig tilgang på grovfôr, og slaktekylling og kalkun skal ha tilgang på vagler eller plattformer. Verpehøns skal ha vagler i begge produksjonstyper.

Manglende betalingsvilje og begrenset kunnskap om fjørfeproduksjon blant forbrukere, samt et omfattende økologisk regelverk kan være årsaker til at andelen økologiske fjørfe med utetilgang er lav. NORSØK gjennomførte i 2025 et prosjekt med mål om å bidra til økt kunnskap om økologisk fjørfe, med særlig fokus på bruk av uteområder.

I perioden mai-september 2025 ble det gjennomført gårdsbesøk med intervjuer hos seks økologiske fjørfeprodusenter: én med både kalkun og slaktekylling, to med slaktekylling, to med verpehøns og én med både slaktekylling og verpehøns. Det ble også gjennomført en litteraturstudie.

Forskning og produsenterfaringer viser at uteområder kan gi flere positive effekter, blant annet økt mulighet for naturlig atferd, redusert risiko for unormal atferd som fjærhakking og kannibalisme, bedre fysisk funksjon og potensielt bedre kjøttkvalitet. Samtidig innebærer uteområder også utfordringer, blant annet knyttet til rovdyrangrep, økt risiko for smitte og sykdom, samt varierende værforhold.

Norske vintre gjør det krevende å tilby fjørfe utetilgang hele året, noe som innebærer at innsett med økologiske slaktekylling om vinteren ikke har mulighet til å gå ute. Økologisk fôr er også nevnt som en utfordring i økologisk fjørfeproduksjon. Selv om det er et mål at økologiske gårder i størst mulig grad benytter egenprodusert fôr, er det ikke tilrettelagt for å bruke 100 % egenprodusert fôr i Norge. Dette skyldes prisnedskrivingsmidler, som gjør det mer lønnsomt å selge eget korn og kjøpe inn kraftfôr enn å bruke eget korn til fôring. Derimot inneholder økologisk kraftfôr ofte en høy andel importerte råvarer og oppleves ikke alltid å ha optimal kvalitet.

Rovdyrproblematikk kan forebygges gjennom godt vedlikeholdte gjerder, særlig med strømtråd på utsiden, samt ved å ha dyra inne om natta, føre hyppig tilsyn, ha tilgang til skjul ute, og eventuelt benytte vokterdyr som hund.

En annen utfordring kan være lav utnyttelsesgrad av uteområdene. Mange dyr går aldri ut, og de som gjør det, holder seg ofte nær bygningen. Bruken påvirkes av faktorer som genetikk, vær, flokkstørrelse, dyretetthet, utgangsåpninger, alder, erfaring, fryktsomhet og helse. En av de viktigste faktorene er imidlertid utformingen av uteområdet. Vegetasjon i form av busker og trær, eller bruk av kunstige skjul, øker utebruken betydelig ved å gi ly, skygge og økt trygghet. Forskning viser også at vegetasjon fremmer utebruk enda mer enn kunstige skjul alene.

Intervjuene viser at produsentene er veldig fornøyde med å gi fjørfe utetilgang. De opplever driftsformen som meningsfull og trivelig, og at dyra har god helse og velferd. Selv om det er mer kostbart og arbeidskrevende og drive økologisk, får de samtidig bedre betalt for produktene sine. Produsentene trakk også frem enkelte utfordringer knyttet til regelverkskrav.

Økoregelverket stiller krav til maksimum flokkstørrelse, som for verpehøner er 3 000 dyr per flokk. Norske produsenter med 7 500 høner må derfor ha tre flokker innendørs. Tidligere kunne disse flokkene dele samme utearealet, men dagens regelverk stiller krav om at ulike flokker skal holdes adskilt på uteområdet. Produsentene opplever dette som negativt, ettersom hønene da får tilgang til et mindre samlet uteareal nær huset. Dette kan føre til økt dyretetthet i området nær bygningen, noe som igjen kan ha negativ effekt på hygiene.

Kravet til areal per høne eller slaktekylling oppleves som for stort. Selv om uteområdene er godt tilrettelagt og består av skog, benyttes ikke hele arealet. Avstanden fra bygningen til yttergrensen av uteområdet kan være 250-350 meter, men forskning viser at de fleste høns holder seg innenfor 50 meter fra huset. Enkelte observasjoner finnes på 150-250 meter, men da med svært få individer. Høner ser ut til å gå lenger ut enn slaktekylling, trolig på grunn av høyere alder og lengre periode med utetilgang.

Når utearealet består av dyrket mark, kan det ut fra et areal- og ressursutnyttingsperspektiv være hensiktsmessig å kombinere dyreholdet med planteproduksjon, for eksempel gjennom fruktproduksjon på uteområdene. Alternativt kan deler av utearealet som ligger lengst unna huset, og som dyra ikke benytter, brukes til annen planteproduksjon, som korn, uten at dette går på bekostning av dyras faktiske bruk av utearealet.

Kravet til utgangsåpninger trekkes også frem som utfordrende. Økoregelverket stiller krav om en samlet lengde på utgangsåpninger på 2 meter per 100 m² innendørsareal ut mot veranda. Produsentene opplever dette kravet som lite hensiktsmessig, da de mener at økt lengde på utgangsåpningene i begrenset grad vil påvirke dyras bruk av uteområdene. Samtidig peker de på at kravene kan være bygningsmessig krevende med tanker på bærende konstruksjoner, ventilasjon, luftkvalitet og oppvarming.