Inner Gammelsetra: En seter drevet av ungdom

Naturmangfold formet av beitedyr

Grøvudalen er ikke hvilken som helst dal. På den kalkrike berggrunnen vokser rundt 85 % av alle fjellplanteartene i Norge, og området regnes som ett av landets mest artsrike fjellområder. Den store variasjonen av arter, som fjellvalmue, bakkesøte, reinrose og setermjelt, er formet gjennom århundrer med beiting og tradisjonell bruk av utmarka.

Kampen mot oppdemming

Da den tidligere budeia Helga Gravem pensjonerte seg, sto setra i fare for å legges ned. Samtidig var Grøvudalen truet av omfattende vannkraftplaner, med forslag om å bygge en over 70 meter høy demning som ville ha lagt store deler av dalen under vann. Den planlagte kraftproduksjonen var anslått til 750 GWh, og prosjektet hadde sterk støtte i en tid da utbygging av naturressurser sto høyt på agendaen.

Da kraftplanene kom, sto både naturen og kulturarven på spill. En oppdemming ville ha utslettet både det særpregede landskapet og det enestående biologiske mangfoldet. Men ungdommene i bygda nektet å gi slipp på setra og dalen. I 1974 tok de over driften av Inner Gammelsetra og organiserte seg etter hvert som et seterdriftslag. Den aktive seterdrifta ble et sterkt argument i kampen for vern, og i 1985 ble Grøvudalen endelig vernet gjennom Verneplan IV for vassdrag. Dette var en seier for både naturen, lokalsamfunnet og seterkulturen.

Ungdom i drift

I dag er det 10-15 ungdommer mellom 14 og 32 år som driver Inner Gammelsetra hver sommer. De har ansvar for fjøsstell, melkeforedling, salg, kafédrift og kurs. De fleste jobber 1-5 uker av gangen og får 500 kroner per dag i lønn. Noen kommer tilbake år etter år, både for å holde tradisjonen i live, og fordi arbeidet oppleves meningsfullt.

– Jeg synes det er kjekt, og det føles viktig å være en del av å bevare det. Jeg vil gjerne bidra til å forvalte og bevare både utmarka og seterkulturen, sier Tora Svisdahl-Gjørsvik, som er her for sjette året. Foreldrene hennes møttes faktisk her på setra.

En utradisjonell forretningsmodell

Setra eies ikke av ungdommene, men av en lokal gård med melkeproduksjon lenger nede i dalen. De har vært viktige støttespillere både i vernearbeidet og i å holde setra i hevd. Hver sommer setres åtte melkekyr som er i slutten av laktasjonen, slik at de tåler fjelloppholdet bedre og ikke taper seg i melkemengde ved hjemkomst.

Gården får setertilskuddet, mens ungdommene får bruke både kuer og setra, og beholder overskuddet fra produkt- og kafésalg samt kursvirksomhet. For å sikre kontinuitet og et stabilt organisatorisk rammeverk, ble drifta formalisert som en stiftelse i 2006.

Smaken av setra

De selger mesteparten av produktene direkte på setra: brunost, gubbost, rømme, skjørost og setersmør. Resten selges lokalt på Matkroken i Grøa. Til besøkende serveres rømmegrøt, vafler og kaffe.

– Rømmen merkes spesielt godt på smaken, forteller Inger Marie, budeie på niende året. – Når kuene beiter i fjellet, får melka en helt annen aroma enn melk fra kyr som går på innmarksbeite eller fôres med silo. Når rømmen i tillegg er upasteurisert, bevares de naturlige smakene fullt ut. Den første rømmen er svært populær og forsvinner raskt fra butikkhyllene. Folk ringer butikken for å få den holdt av, og noen kjører helt fra Oppdal for å sikre seg en boks.

Lange dager og tunge tak

Dagene på setra starter tidlig og slutter seint, med tre timer fjøsstell morgen og kveld. Fire kyr melkes av gangen med maskin. Melkemengden ligger på rundt 120–130 liter per døgn totalt. All melk separeres, og foredles til ulike produkter i løpet av dagen.

En typisk dag inkluderer:

• Lete etter kyr i fjellet
• Melking og separering
• Koking av brunost eller gubbost
• Produksjon av smør eller rømme
• Matservering til gjester
• Vedlikehold og renhold

Kuene har GPS-halsbånd, men signalene er ofte upålitelige i fjellet. Det betyr at ungdommene ofte må lete lenge for å finne kyrne. – I dag hadde ikke kuene GPS-signal, og vi brukte halvannen time på å finne dem, sier Inger Marie. – Men melkes må det uansett. Så det ble en lang dag.

Brunost lages nesten hver dag på vedfyrt ovn i jerngryte, et dagsprosjekt som krever både styrke og tålmodighet. Fra klokka ti om morgenen til tidlig kveld står gryta og koker mens ungdommene rører jevnt for å hindre at melka brenner seg. Når ostemassen er ferdig kokt, settes den i kaldt, rennende vannbad der avkjølingen skjer under konstant omrøring. Etter hvert som osten tykner, blir røremotstanden tung, og kursdeltakerne må bytte på flere ganger for å holde i gang prosessen.
– Brunostproduksjon er ikke for pingler, sier Inger Marie med et smil, og viser deltakerne teknikken med drevne og sterke armer. Når brunost ikke står på planen, lager de gubbost, en mildere og mindre arbeidskrevende variant.

Selvberget på strøm

Setra får strøm fra flere kilder: et lite vannkraftverk, solcellepanel og bilbatterier dekker det meste av behovet, mens et reserveaggregat tar over når det trengs. Strømmen brukes til kjøling av de foredla varene, melkemaskin, melkeseparator, lys og UV-filtrering av vann.

Resten av drifta går på vedfyring. Det går mye ved til melkeforedlingen, og alt hugges på høstdugnaden året før. Da møtes gjengen for å fylle vedlagrene og gjøre klart til en ny sesong.

Mobildekningen er svak, og det byr på både ro og irritasjon. – Med dårlig dekning blir man tvunget til å koble av, og det er deilig, sier Tora. – Men når kundene skal betale og betalingsterminalen mister signal, da kjenner man litt på frustrasjonen.

Populære seterkurs

Grøvudalsetra tilbyr to typer kurs: et 3-dagers og et 7-dagers kurs, ledet av fire unge kursholdere som selv har jobbet på setra i flere år. Maks 8–9 deltakere per kurs gir tett oppfølging og en unik opplevelse, og deltakerne er i alle aldre.

Seterkurs har vært en sentral del av drifta helt siden ungdommene tok over setra i 1974, og har spilt en nøkkelrolle både i kulturformidlingen og i rekrutteringen av nye unge budeier og budører. Det eneste året kursene måtte avlyses var i 2020, under koronapandemien.

I tillegg til å lære praktiske ferdigheter som melking, separering og ysting, får deltakerne innsikt i den historiske og kulturelle betydningen av seterbruk. Undervisningen vektlegger videreføring av tradisjoner og kunnskap gjennom fortellinger om håndverk, overtro og matens opprinnelse. Mange reiser hjem med en ny forståelse av samspillet mellom matkultur, natur og bærekraftig bruk av fjellandskapet.

– Kursene er svært populære. Vi har aldri brukt penger på markedsføring, og allikevel er de alltid fulle. Det går på jungeltelegrafen, Facebook-siden vår og via Norsk Seterkultur, forteller Inger Marie.

Fellesskap som drivkraft

Ungdommene på Inner Gammelsetra viser at det går an å drive matproduksjon i pakt med naturen, og samtidig videreføre kunnskap og tradisjon til nye generasjoner.

– Jeg merker at flere og flere savner det ekte, sier Inger Marie. – Her opplever man både mening og fellesskap. Det er et sted der folk finner roen, lærer håndverket, og får venner for livet. Mange kommer tilbake år etter år. Ikke for lønna, men for miljøet og gleden av å være med på noe som betyr noe.

Hva skal til for å lykkes med ungdomsdrevet seterdrift

Erfaringene fra Grøvudalen viser at ungdomsdrevet seterdrift kan fungere godt. Her er noen råd til deg som vurderer å starte noe lignende:

• Samarbeid med en lokal bonde. Bonden eier kuene og får setertilskuddet, mens ungdommene står for drift og foredling.
• Start en stiftelse eller forening. Det gir struktur, kontinuitet og forutsigbarhet.
• Prioriter rekruttering og opplæring. Arranger årlige kurs som gir erfaring og sikrer at nye ungdommer får kunnskapen de trenger til å føre drifta videre.
• Skap et godt sosialt miljø. Trivsel er nøkkelen for at ungdommene kommer tilbake. Felleskap, arbeidsglede og venner betyr mer enn lønna.
• Ta vare på kulturarven. Del historiene, bruk de gamle redskapene og hold tradisjonene levende. Det er det som gir setra identitet og særpreg.

Les mer:

• https://innergammelsetra.no/
• https://www.seterkultur.no/