Krokeborg Gård med økologisk eggproduksjon, korn og sau

Karin og Bjørnar driver gården Krokeborg i Undrumsdal. Ingen av dem er oppvokst på gård, men kjøpte gården i 2013. Bjørnar har agronomutdanning og bakgrunn fra bestefarens gård med gris og korn, mens Karin har tatt voksenagronomutdanning senere.

De startet med ombygging i låven og 14 søyer. I dag har de 75 søyer, 7 500 høner og produksjon av ulike typer korn. Gården har rundt 140 mål dyrka mark og 150 mål skog. Med leid jord i tillegg driver de rundt 1000 mål med dyrka mark og beiter.

De har to barn på 22 og 18 år som begge bor på gården. «Det er en fordel at det er folk her når vi er borte, i tilfelle noe skjer,» sier Karin.

Siden hønsehuset ble bygd i 2018 har Bjørnar jobbet fulltid på gården, mens Karin gikk gradvis over fra annet arbeid til full stilling på gården for noen år siden. Arbeidet er fordelt mellom dem. Karin har ansvar for gårdsbutikken, lamming og tilsyn av sau på beite, og Bjørnar for arbeid på jordene og vinterbrøyting. Begge jobber i hønsehuset og med ved. De har også hjelp fra en person to dager i uka, og familie ved behov.

Hønsehuset ble bygget i 2018 med plass til 7 500 høner. Da NORSØK besøkte gården, var hønene 71 uker gamle, og dette var første innsett med Lohmann Lite, etter tidligere å ha hatt Lohmann Classic. Ifølge Karin virker den nye typen litt mer skvetten. Til gjengjeld legger den lettere egg med bedre skallkvalitet og målet er at de holdes i produksjon opp mot 100 uker. «Hvis høna lever lenger, er det bra for både høna og bonden. Det er bærekraftig og lønnsomt.»

Hønene får økologisk kraftfôr fra Felleskjøpet, samt høy fra egen gård, skjellsand, kråsstein, salt og strøkorn. De har også flere miljøberikelser, blant annet bark til strøbad, cd-plater og små kjegler. «De synes kjeglene er kjempegøy. De skal ha noe å holde på med,» sier Karin.

Hønsehuset brant i 2021, mellom to innsett når det ikke var dyr der, og var bygget opp igjen året etter. Det første huset kostet litt under 10 millioner kroner. Da gjorde Bjørnar det meste av arbeidet selv. Gjenoppbyggingen kom på nærmere 20 millioner inkludert innredning. Dårligere tilgang på materialer og økte byggekostnader samt at andre gjorde arbeidet, førte til at det ble dyrere.

Det nye huset har luker som tilfredsstiller regelverket med 25 meters åpning til 7 500 høner. Det er mer automatisering og har flisfyringsanlegg for oppvarming. Ifølge Karin har de nye lukene skapt behov for mer oppvarming, utfordringer med ventilasjon, mer støv, lukt og høyere nivåer av ammoniakk og CO2. Om vinteren settes isopor og plater i åpningene, og da fungerer ventilasjonen bedre.

Hønene får gå ut fra månedsskiftet mars-april til midten av oktober, avhengig av været. «De slippes ut når snøen er borte og sola begynner å varme,» forteller Karin. Først bare på verandaen og deretter helt ut. Uteområdet er åpent fra kl. 08, og lukkes senest kl. 20.

Det er inngjerdet 30 mål for å oppfylle regelverket for 7 500 høner, men i praksis brukes hovedsakelig området på 8 mål foran huset. Hønene går sjeldent mer enn 50 meter ut, og Karin mener derfor at kravet om 30 mål er unødvendig stort. «Det hadde holdt fint med et uteområde på 10 mål, med godt etablerte skjul,» sier hun. Hun peker også på at store utearealer beslaglegger verdifull matjord, men selv dyrker de økologisk korn på arealet som hønene ikke går til.

Det er satt opp fast gjerde rundt hele området, med flyttbare gjerder mellom flokkene. Maksimalt tillatt flokkstørrelse for økologiske høner er 3000 dyr. Tidligere måtte flokkene være adskilt innendørs, men kunne gå sammen ute. I dag må flokkene også holdes adskilt utendørs. Dette ser de ikke hensikten med, siden det tidligere aldri oppsto skeivfordeling mellom flokkene inne, selv om de gikk sammen ute. «Det kan heller virke begrensende, fordi det blir tettere med høner nær huset,» forteller Karin.

Trær og busker har tidligere blitt plantet som skjul, men det meste gikk tapt fordi jordrotter spiste røttene. Nå har område foran huset tistel og annen vegetasjon som gir skjul, og de planlegger å bruke kunstige skjul også, kanskje av paller. Når gresset blir høyt, klipper de ganger slik at hønene lettere beveger seg nedover området.

Bruken av uteområdet påvirkes også av tidspunktet for innsett. Ved innsett i februar rekker hønene å bli trygge inne før de slippes ut tidlig om våren, noe som gir best utebruk. Karin beskriver da synet som «tusenvis ute som et hvitt teppe», selv om de fleste fortsatt holder seg innen 50 meter fra huset.

De opplever flere fordeler med økologisk drift. Karin beskriver det som en driftsform hun tror har en fremtid, og som samtidig er bedre betalt. «Har hønene det bedre så har vi det bedre, men det skal også være lønnsomt.»

At hønene er delt i tre flokker inne gjør at de ikke flokker seg like mye dersom de blir skremt. Karin trekker også fram at hønene har mer vagleplass, bedre spiseplasser, lavere dyretetthet og bedre inneklima enn i konvensjonelle hus. I tillegg ser de tilgang til uteområde og flere miljøberikelser som positivt.

Når hønene får gå ute, får de større areal og mulighet til naturlig atferd. Karin mener også at utegang kan gjøre de mer robuste og vant til ulike inntrykk. «Driftsformen fungerer veldig bra og gir hønene bedre livskvalitet,» sier hun.

Samtidig øker utegang risikoen for sykdommer som fugleinfluensa, Newcastle disease, rødsjuke og salmonella.

De har selv hatt et innsett med rødsjuke, der mange høner døde og resten måtte avlives. Under utbruddet ble det også påvist andre sykdommer som senere viste seg å være feil, noe som førte til stengt gårdsbutikk og stor belastning for drifta. «Det påvirket kundegrunnlaget og omdømmet vårt, og var en stor påkjenning,» sier Karin. De har også opplevd produksjonsfall der egg drop syndrome ble mistenkt uten at det stemte.

Fôr er et annet viktig tema. De har hatt mer utfordringer med fjørtap og uro i flokken med Lohmann Lite, og mente det kunne henge sammen med sammensetningen av det økologiske kraftfôret. Flere økoprodusenter opplevde lignende problemer, og mente fôrresepten bør justeres. Senere ble resepten endret, og kraftfôret ble da mye bedre. Karin mener også at det bør jobbes mer for å få økt andel norskproduserte råvarer i kraftfôret, både for bærekraft og selvforsyning. «Kraftfôret bør ikke bli for dyrt, fordi det gir dyrere egg.»

Karin forteller at de har hatt problemer med sår på klør, noe som bedret seg etter at hønene fikk fri tilgang på salt. Rovdyr er en annen utfordring. I 2019 kom en rev seg inn til hønene om natta og tok 130 høner. Derfor lukkes lukene tidligere nå, og det drives revejakt på gården. Tidligere satte de opp et ekstra strømgjerde en halv meter utenfor det faste gjerdet når det var mye rev, for å hindre at reven gravde seg inn. I dag er området større, men dette er noe de vurderer å gjøre igjen. De har også utfordringer med hønsehauk og musevåk, særlig om høsten.

De opplever at økologisk drift er mer arbeidskrevende enn konvensjonell, med større behov for oppfølging, høyere byggekostnader og dyrere kraftfôr. Karin tror at noen slutter med øko-høns på grunn av utfordringer med fôr og nye regelverkskrav, blant annet kravet til utgangsåpninger. «Det kan være vanskelig å bygge om eksisterende bygg uten store kostnader knyttet til bærekonstruksjoner,» sier hun.

Karin opplever også at prisforskjellen mellom økologiske og konvensjonelle egg har blitt mindre enn da de startet, noe som gjør investeringene vanskeligere å forsvare. Samtidig mener de at flere økologiske produsenter kunne gitt et større og mer robust fagmiljø. Det kunne også bidra til bedre grunnlag for utvikling av blant annet fôr. I dag er det kun en kraftfôr-leverandør. «De har ingen konkurrenter, da bestreber de seg kanskje ikke like hardt hvis man er misfornøyd.» Hun understreker også at produksjonen må være tilpasset det markedet faktisk etterspør.

Bjørnar og Karin driver rundt 800 mål med økologisk korn og opplever i hovedsak produksjonen som lønnsom. De dyrker blant annet åkerbønner, hvete, havre, rug og såkorn, og hadde i 2025 også 8 mål med økologisk quinoa. Vekstskifte er en viktig del av drifta, både for næringstilførsel og ugraskontroll. «Når vi driver økologisk er vekstskifte en av de beste måtene vi kan bekjempe ugras på,» sier Karin.

De planlegger vekstskifter opptil ti år fram i tid, men er bekymret for spredning av hønsehirse. Ugraset har økt kraftig i området, kan spres med fugler og ligge opptil 15 år i jorda før det spirer. Så langt mener de at de har kontroll gjennom vekstskifte og pløying, men dersom problemer øker kan det bli aktuelt å legge om til konvensjonell drift for å kunne bruke sprøytemidler. Restriksjoner mot høstpløying gjør også ugraskontrollen mer krevende.

Karin forteller om at økologisk drift gir mer arbeid og risiko, og at bedre betaling også for økologisk korn kan bli nødvendig dersom man skal nå målet om å øke økologisk produksjon.

Sauefjøset har plass til 200 vinterfôra dyr, men de har maks 120 for å sikre god plass, og redusere arbeidsmengden med strø og tømming av talle. Nå har de kun 75 søyer, noe Karin synes er passelig.

Besetningen består av norsk kvit sau og noe pelssau, der de tar igjen skinn og selger fra pelssau. De opplever at begge rasene fungerer godt. Karin beskriver pelssauen som mer sprek og langbeint: «De hopper over mye gjerder, så det kan bli litt ekstra jobb om sommeren.» Generelt synes de det er trivelig å drive med sau, særlig fordi de går lenge ute på beite.

Sauene er ikke økologiske, selv om resten av drifta er det. Karin forklarer at forskjellen mellom økologisk og konvensjonell drift er mindre for sau enn for høner, samtidig som økologisk drift ville gitt høyere kostnader uten særlig bedre betaling. «Hvis vi skal legge om sauene til økologisk må det bli mer lønnsomt,» sier hun. En annen grunn er at de ikke får tak i økologisk godkjent melkeerstatning til kopplam i Norge.

Det nye sauefjøset sto ferdig i 2014 og er et uisolert tallefjøs med egen halm. «Det er en veldig fin driftsform. Sauene trives veldig godt og vi synes det fungerer bra.» De tas inn fra beite til klipping rundt starten av oktober, og slippes ut igjen rundt 1. mai. De beiter både nær gården og på et stort område tre kilometer unna. Til tross for at de delvis beiter et stykke unna gården, har de ikke opplevd problemer med rovdyrtap på sau og lam. Lamma slaktes hos Nortura på Gol, og kjøttet tas tilbake for direktesalg fra gården.

Da de bygde opp hønsehuset etter brannen, etablerte de også gårdsbutikk i 2022. Her selger de egg og lammekjøtt direkte fra gården. De har tidligere deltatt i REKO-ring og Bondens marked, men opplever nå og ha en fast kundekrets. «Vi har nok salg direkte fra gården uten REKO-ringen nå,» sier Karin.

Gårdsbutikken fungerer som et supplement til drifta og gir noe ekstra inntekt. Alt lammekjøttet selges direkte, men kostnader til slakt, partering og vakuumpakking gjør produktene relativt dyre. «Det er for de som er villige til å betale det.» Samtidig sier Karin at sauedrifta er såpass liten at den ikke utgjør en stor del av totaløkonomien.

Da Karin blir spurt om hva som er viktig for dem med det å drive gård, trekker hun fram både matproduksjon, arbeidsglede og økonomisk trygghet. «Det er meningsfylt å produsere mat og være en del av det. Det er også gøy og givende, og vi er stolte av det vi får til og hvor mye vi klarer å produsere.» Samtidig forklarer hun at det er det viktig med en viss forutsigbarhet i økonomien og at gården er en god arbeidsplass. Hun mener også at gode vilkår er avgjørende for at neste generasjon skal ønske å drive videre.

De har et bredt nettverk i landbruket gjennom bondevenner, rådgivere, fagmiljø og produsentorganisasjoner, og deltar i ulike grupper og kurs. «Det er viktig med nettverk når det skjer ting, som brannen og rødsjuke hos hønene,» sier Karin.

Karin forteller at det å være to i drifta også er en stor fordel, både for å dele ansvar og for å kunne delta i fagmiljø og nettverk. Selv om de kunne hatt høyere inntekt utenfor gården, er kvaliteten på arbeidet viktig for dem. Samtidig understreker hun at eggproduksjon er svært kostnadskrevende, der bare kraftfôret til hønene utgjør 300 000 kroner i måneden, så de er avhengig av å få godt betalt for eggene.

Det har ikke vært like lønnsomt hele tiden. 2022 var et krevende år, med overproduksjon av egg samtidig som kraftfôrprisene økte kraftig og gjødsel ble vanskelig å få tak i. Utgiftene steg mye, og dersom det ikke hadde kommet raske endringer, måtte de ha sluttet. Nå er imidlertid lønnsomheten god igjen. «Når man har et godt år, også når det gjelder kornproduksjonen, så må man sette penger til side, for det kommer dårligere tider igjen, sier Karin.

Framover tror Karin at både bønder og fagmiljø må bruke mer tid på å utvikle kornsorter og dyreslag som tåler klimaendringene bedre. Hun mener også at bønder bør spre risikoen gjennom å ha flere produksjoner. Går den ene dårlig, så går kanskje den andre bra.