Lavere dyretap i økologisk storfeproduksjon

Matsvinn forbindes ofte med mat som kastes i butikk eller hjemme hos forbrukeren. Men betydelige mengder mat går også tapt tidligere i verdikjeden. I storfeproduksjonen oppstår slike tap når dyr dør før de kan brukes til matproduksjon. Da går ikke bare kjøttet tapt, men også ressursene som er brukt til fôrproduksjon, drift og dyrehold.

Kunnskapen om slike tap i norsk storfeproduksjon er begrenset, og det finnes få studier som har undersøkt om ulike produksjonssystemer påvirker omfanget av tapene. Derfor er det interessant å se nærmere på forskning fra Sverige, der forskere har undersøkt om dyretapene varierer mellom økologiske og konvensjonelle storfebesetninger.

Forskere ved Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) har undersøkt om det er forskjeller i dyretap mellom økologiske og konvensjonelle storfebesetninger. Analysen bygger på data fra det sentrale svenske storferegisteret og omfatter registrerte storfeflyter på både økologiske og konvensjonelle gårder i perioden 2017–2021. I 2021 inngikk om lag 2 900 økologiske og 12 000 konvensjonelle storfegårder i datagrunnlaget.

Resultatene viste at økologiske gårder i gjennomsnitt mistet 7,4 prosent av den mulige kjøttproduksjonen, mens tilsvarende tall for konvensjonelle gårder var 8,8 prosent. Det betyr at tapsraten var 19 prosent høyere i den konvensjonelle produksjonen. For alle dyregruppene som ble undersøkt – både melkekyr, kjøttfe og krysningsdyr – var tapene lavere i økologisk drift.

Vi ble selv overrasket over resultatene, at forskjellen mellom økologisk og konvensjonell produksjon var så stor og tydelig. Som matsvinnsforskere som arbeider med å finne tiltak for å redusere matsvinn, er resultatene også svært verdifulle fordi de gjør det mulig å anbefale økologisk storfeproduksjon som et effektivt tiltak for å redusere svinn i primærproduksjonen.

- Ingrid Strid ved SLU

Forskerne fant at melkekyr og deres kviger sto for den største delen av tapene i begge produksjonssystemene. Særlig konvensjonelle melkekyr skilte seg ut. Denne gruppen sto alene for nær halvparten av alt storfekjøtt som gikk tapt på svenske gårder.

Studien peker dermed på melkekubesetningene som et viktig område dersom målet er å redusere matsvinnet i storfeproduksjonen.

Forskerne beregnet også hva som ville skjedd dersom de konvensjonelle besetningene hadde hatt samme tapsnivå som de økologiske. Resultatet viste et potensial for å spare om lag 1300 tonn storfekjøtt i året. Dette tilsvarer rundt ti prosent av de samlede tapene av storfekjøtt på gårdsnivå i Sverige.

På bakgrunn av resultatene konkluderer forskerne med at økologisk storfeproduksjon kan bidra til å redusere matsvinnet i svensk primærproduksjon. Studien viser samtidig at målene om økt økologisk produksjon og redusert matsvinn ikke nødvendigvis står i motsetning til hverandre. Tvert imot kan de i dette tilfellet trekke i samme retning.

Studien gir ikke noe sikkert svar på hvorfor dyretapene var lavere i økologisk drift. Forskerne peker imidlertid på flere mulige forklaringer, blant annet forskjeller i fôring, dyrevelferd, driftsopplegg, bygninger og økonomiske insentiver. De understreker samtidig at studien ikke var utformet for å fastslå årsakene til forskjellene.

Forfatterne mener derfor at det er behov for mer forskning for å forstå hvilke faktorer som ligger bak de lavere tapene i økologiske besetninger.

Referanse 

Strid, I., Jacobsen, M., Rydén, J. og Alvåsen, K. (2025) Unveiling the potential of organic farming in mitigating beef losses in Sweden.