Økologisk ammeku - noe for deg?

I økologisk landbruk er det et mål at drifta skal basere seg mest mulig på gårdens egne, lokale og fornybare ressurser. Husdyr spiller en viktig rolle i økologisk landbruk, og i regelverksveilederen for økologisk landbruk nevnes blant annet:

• Klimaet over store deler av landet egner seg først og fremst til eng og fôrproduksjon
• Det er store beiteressurser i fjell og utmark som bør benyttes til matproduksjon
• Husdyrgjødsel er en viktig ressurs for økologisk drift
• Beitedyr bidrar til å holde vedlike et kulturlandskap som fremmer biologisk mangfold

Valg av driftsopplegg

Hvilket driftsopplegg skal man velge? Svaret vil avhenge av blant annet egne interesser, tilgang til grovfôr og beiter, bygningsmasse, tilgang til arbeidskraft og maskiner, klimatiske forhold og jordsmonn. Skal man selge kalvene etter avvenning, eller passer det best med full framfôring av alle kalver? For å få et godt økonomisk resultat er det viktig å gjøre grundige vurderinger av hvilket driftsopplegg som er best egna før man går i gang.

Valg av rase  

Det er store forskjeller på rasene når det gjelder størrelse, lynne, beiteutnytting, tilvekst, evne til fettavleiring, tidspunkt for slaktemodning og melkeproduksjon. Hvorvidt det er en ekstensiv eller intensiv rase som passer best vil avhenge av driftsopplegget. I korte trekk kan man si at ekstensive raser er lettere dyr som egner seg godt på utmarksbeite og stiller mindre krav til kvaliteten på grovfôret og tilgang til kraftfôr. De intensive rasene er tyngre dyr som egner seg best på innmarksbeite. De stiller større krav til kvaliteten på grovfôret og vekstpotensialet i dyra utnyttes best dersom kraftfôr er en del av fôrrasjonen.

Noen av de mest kjente ekstensive rasene er Skotsk Høylandsfe, Dexter, Hereford og Aberdeen Angus. Av intensive raser er Charolais, Simmental og Limousin mye brukt.

Kalvingssesong

En kort og bevisst plassert kalvingssesong er en viktig faktor både for å oppnå et godt produksjonsresultat og for å økonomisere med fôr og arbeidskraft. De fleste planlegger vårkalving eller tidlig vårkalving. Kalven bør være 6 til 8 uker ved beiteslipp for å ha et vesentlig fôropptak fra beite.

Fôring

Fôrkostnadene utgjør om lag 70 – 75 prosent av de variable kostnadene i produksjonen. Fôrkvalitet, tilgang til fôr, fôropptak og pris på innkjøpt fôr har derfor stor betydning for hvilket økonomisk resultat man kan oppnå i produksjonen. Rikelig med godt grovfôr og beite er avgjørende for å lykkes med denne produksjonen.

Kalven

God tilgang til råmjølk er livsviktig for kalven, som er født uten immunstoffer eller antistoffer i blodet. Evnen til å ta opp antistoffer gjennom tarmveggen reduseres raskt etter fødselen. Kalver som ikke får i seg råmjølk de første 5 timene vil som oftest få et for lavt nivå av antistoffer i blodet. For å sikre bindinga mellom ku og kalv, og legge til rette for et tilstrekkelig opptak av råmjølk, er det viktig å skille kua og kalven fra resten av flokken i tiden rundt kalving. I tillegg til god råmjølkstilgang er en tørr og trekkfri liggeplass, helst i form av et eget kalvegjømme, det viktigste vi kan gjøre for å sikre god kalvehelse i besetningen. I de fleste tilfeller er det ikke behov for noen avvenningsperiode for kalven når den tas fra mora ved seks måneders alder. Avvenning skjer automatisk ved at mjølkemengden reduseres utover i ammeperioden, og kalven spiser mer grovfôr og eventuelt kraftfôr.

Kviger

Optimal fôring av kviger tar sikte på at kvigene kalver ved om lag to års alder. Før kalving bør de veie rundt 80 % av voksenvekta. For å oppnå ønsket vekt ved kalving må kvigene ha en gjennomsnittlig tilvekst på 600 gram eller 800 gram per dag for henholdsvis ekstensive og intensive raser. Høy eller grovfôr av middels kvalitet er tilstrekkelig for å dekke energibehovet fram til kalving. De siste månedene før kalving bør kviga ha ekstra energi og protein til fostertilvekst. På godt grovfôr kan dyra bli for feite. Da må grovfôrtilgangen begrenses, og det kan være aktuelt å gi litt tørrhalm for å redusere energikonsentrasjonen i fôrrasjonen. Holdet på dyra har betydning for kalvingsvansker, fôropptak, mjølkeavdrått etter kalving og hvor raskt dyra kommer i brunst igjen. Ved kalving bør dyra ha et holdpoeng på ca. 3 på en skala fra 1 til 5 hvor 1 er avmagra dyr og 5 er svært feite dyr.   

Andre beitesommer, når kvigene er 12 – 18 måneder gamle, kan de godt gå på utmarksbeite. En kan da forvente en tilvekst på om lag 500 gram per dag, avhengig av beitekvalitet. Ungdyr har stor evne til kompensasjonsvekst. Lavere tilvekst i beiteperioden kan kompenseres med større tilvekst på godt grovfôr i innefôringsperioden. Kviger som ikke er nødvendig for rekruttering i besetningen kan fôres fram til slakt.

Kua

Det er en fordel dersom dyra kan deles inn i tre grupper med tanke på fôring: Drektige kviger, tynne/gamle dyr og voksne kyr i godt hold. Det er holdet på kua som skal styre fôringa. Grovfôr høsta ei tid etter begynnende skyting eller ubehandla halm er vanlige fôrmidler. Det er viktig å passe på tilskudd av mineraler og vitaminer til dyr som får lite kraftfôr. Høy eller grovfôr av middels kvalitet er tilstrekkelig for å dekke energi- og proteinbehovet fram til de siste månedene før kalving. Fôring de siste månedene før kalving blir som for kviger, men dersom grovfôrkvaliteten er middels eller bedre er det unødvendig med ekstra proteintilskudd før i åttende drektighetsmåned.

Okser til slakt

Intensiteten i okseslaktproduksjonen vil i stor grad avhenge av grovfôrkvalitet, pris og tilgang på konsentrerte fôrmidler. Grovfôr utgjør grunnlaget i fôringa. Oksene har stor evne til kompensasjonsvekst. Dette kan utnyttes ved å fôre oksene moderat i ung alder for så å øke fôrstyrken seinere. Fôrstyrken økes ytterligere i sluttfôringsperioden, dvs. de siste to til tre månedene før slakting. På denne måten får en brukt kraftfôret og eventuelt andre konsentrerte fôrmidler en har tilgang på i den perioden det har størst effekt på slaktekvaliteten.

Kastrater

I Norge er det store utmarksressurser som kan brukes til beite. På gårder som har tilgang til denne ressursen kan utmarksbeiting med kastrater være aktuelt. Kastrering av okser endrer produksjonsegenskapene. Det viser seg først og fremst ved redusert vekstevne, men også ved endret forhold mellom muskelvekst og fettavleiring. Et gjennomtenkt opplegg med tanke på egne ressurser er nødvendig i denne produksjonen. Hvis man har god plass i fjøset, rikelig med beiter og mye grovfôr, kan det være aktuelt å fôre fram kastrater. Kastrater gir et mørt kjøtt med god spisekvalitet på grunn av finere muskelfibre og økt fettavleiring. Ved ekstensiv fôring kan kastratene oppnå bedre klassifisering enn oksene. Kastratene får ofte to beitesesonger og fôringa kan da bli rimelig. Kastratene kan stort sett fôres opp på grovfôr av middels og god kvalitet. For å få slaktemodne dyr med akseptabel klassifisering bør kastratene sluttfôres med konsentrerte fôrmidler de to til tre siste månedene før slakting. Konsentrerte fôrmidler i sluttfôringa er unødvendig dersom kastratene har svært gode beiter de siste månedene før slakting.

Beiting

I økologisk produksjon er det et mål at dyra skal ha mulighet til naturlig atferd. Storfe er et utprega flokkdyr som beveger seg over store områder når de beiter fritt. I henhold til regelverket skal storfe ha tilgang til beite når forholda tillater det. Unntaket er at okser over ett år skal ha tilgang enten til beite eller til luftegård. Fram til nå har det vært et unntak i regelverket som gjør at okser kan sluttfôres innendørs, men denne muligheten fases ut fra 2022.  Da må alle dyr på beite eller ha tilgang til luftegård hele livet.

I rapporten «Økologisk kjøttproduksjon på okser og kastrater – muligheter, utfordringer og ulike løsninger» beskrives fordeler og utfordringer med økologisk storfekjøttproduksjon på okser og kastrater. Rapporten inneholder også plantegninger med beskrivelser og kostnadsoverslag for noen gode løsninger for ute- og inneareal.

Denne artikkelen er skrevet på bakgrunn av rapporten «Økologisk selvrekrutterende storfekjøttproduksjon – kort innføring» fra 2012, og med aktuelle oppdateringer.

Les mer

Bredvold, N.O. 2022. Angus og økologisk drift er en bra kombinasjon. Buskap nr. 8, 2022

Bredvold, N.O. 2022. Vil produsere sunn og god mat basert på lokale ressurser. Buskap nr. 7, 2022

Elve, B.E. 2020. Fôringsstrategi for kastrater. Buskap nr. 6, 2020

Havrevoll, Ø. 2017. Fôring av ammekyr og ungdyr til slakt. Økologisk Landbruk Nr. 1, 2017

Holene, A.C. & H.M. Johnsen 2023. Driftsopplegg og lønnsomhet i spesialisert kjøttproduksjon med bevaringsverdige storferaser. NIBIO POP nr. 24, 2023

Mattilsynet. Regelverksveileder Økologisk landbruk. Utfyllende informasjon om regelverket for økologisk landbruksproduksjon. Mattilsynet.no

Strøm, T., G. Ringdal, O. Nafstad, T. Stokke & A. Svendsen 2012. Økologisk selvrekrutterende storfekjøttproduksjon – kort innføring. Bioforsk Fokus nr. 5, 2012

Sørheim, K., J.R.E. Johanssen, K. Berg, T. Sæther, J. Wiik & K. Berge 2020. Økologisk kjøttproduksjon på okser og kastrater – Fordeler, utfordringer og ulike løsninger. NORSØK Rapport nr. 14, 2020