PFAS i landbruket, maten og kroppen vår

PFAS (per- og polyfluoralkylstoffer) er en stor gruppe menneskeskapte fluorstoffer som har vært brukt i industrielle prosesser og forbrukerprodukter siden 1950-tallet. Stoffet omfatter mer enn 10 000 ulike forbindelser, men kunnskapen om de fleste av dem er begrenset. PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS er blant forbindelsene som er best undersøkt.

PFAS har blant annet vann- og fettavvisende egenskaper og brukes derfor i produkter som klær, matemballasje, kjøkkenutstyr med slippbelegg, kosmetikk, skismøring og brannskum. Brannskum er ifølge Miljødirektoratet den største kilden til utslipp av PFAS til norsk miljø, og forurenset grunn ved brannøvingssteder er en kjent utfordring.

Stoffene brytes svært sakte ned i miljøet, og flere PFAS-forbindelser kan hope seg opp i miljø, dyr og mennesker. Noen er også svært mobile i vann, og kan transporteres over lange avstander med luft- og havstrømmer. PFAS er derfor påvist over store deler av verden, også i Arktis.

En kilde til PFAS i landbruket er plantevernmidler. Ifølge Mattilsynet (2026) finnes det ti PFAS-aktive stoffer i 27 plantevernmidler som er godkjent for bruk i Norge. For ni av stoffene er det kjent eller mulig at de brytes ned til trifluoreddiksyre (TFA), som brytes svært sakte ned og transporteres lett med vann. Disse stoffene inngår i 19 av de 27 godkjente plantevernmidlene.

Resirkulerte materialstrømmer fra samfunnet som brukes som gjødsel i landbruket, kan også være en kilde til PFAS. Mattilsynet opplyser at 50–60 prosent av norsk avløpsslam tilføres jordbruksarealer, med regionale variasjoner. Norske overvåkingsdata viser at PFAS påvises regelmessig i kommunalt avløpsslam, særlig PFOS og andre langkjedede PFAS-forbindelser (VKM, 2026).

Avløpsslam kan også inngå som råstoff i biogassproduksjon sammen med andre organiske materialer. Restproduktet, biorest, brukes som gjødsel i landbruket. Innholdet i biorest avhenger av råstoffene, for eksempel matavfall, husdyrgjødsel, fiskeslam eller avløpsslam. Dersom råstoffene inneholder PFAS, kan stoffene også forekomme i bioresten.

Kunnskapen om hvordan ulike PFAS-forbindelser omdannes og fordeles under anaerob utråtning i bioreaktoren, er begrenset. Derfor bør eventuell risiko vurderes ut fra råstoffenes opprinnelse og sammensetning.

Når PFAS først har kommet inn i landbruket, kan stoffene sirkulere mellom jord, vann, planter og dyr. De kan tas opp i vekster, overføres via fôr til husdyr, skilles ut i husdyrgjødsel og føres tilbake til jorda ved gjødsling. På denne måten kan PFAS i jord og vann også finne veien inn i maten vår gjennom både vegetabilske og animalske produkter.

PFAS kan også spres videre fra landbruket med avrenning, dreneringsvann, grunnvann, støv eller produkter som forlater gården. Dette gjør det særlig viktig å forebygge nye tilførsler, fordi det finnes få praktiske og kostnadseffektive metoder for å håndtere PFAS-forurensning i etterkant (NASEM, 2026).

PFAS kan påvirke jordorganismer, jordstruktur og biologiske prosesser i jorda, som har stor betydning for jordas funksjon og evne til å produsere gode avlinger. En oversiktsartikkel viser at eksponering kan redusere vekst og reproduksjon og påvirke oksidativt stress og stoffskifte hos meitemark (Qin et al., 2024).

Et seks ukers laboratorieforsøk fant endringer i nedbrytning av planterester, jordrespirasjon og mengden bakterier og sopp. PFOS reduserte også andelen vannstabile jordaggregater (Xu et al., 2023).

I jordprøver fra et PFAS-belastet område i Kina fant forskerne sammenhenger mellom enkelte PFAS-forbindelser og stabiliteten i samfunnene av mikroorganismer og næringsnettene i jorda. Studien kunne imidlertid ikke slå fast at PFAS var årsaken til endringene (Wu et al., 2022).

Hvordan PFAS påvirker jordlivet, varierer med blant annet jordtype, klima, konsentrasjon og type PFAS-forbindelse. Det trengs mer forskning for å forstå virkningene under ulike jord- og klimaforhold, særlig ved langvarig eksponering for lave konsentrasjoner.

EUs myndighet for næringsmiddeltrygghet (EFSA) vurderer påvirkning av immunforsvaret som den mest kritiske helseeffekten ved eksponering for PFAS. Mattilsynet (2025) oppgir at PFOS og PFOA kan forstyrre immunforsvaret, være kreftfremkallende og hemme fosterutviklingen. PFAS kan også være hormonforstyrrende, skade leveren, øke kolesterolnivået, redusere fødselsvekten og svekke vaksineresponsen hos barn.

EFSA har gjennomført en risikovurderingen av fire PFAS-stoffer: PFOA, PFNA, PFHxS og PFOS. På bakgrunn av denne vurderingen ble det fastsatt et tolerabelt ukentlig inntak på 4,4 nanogram per kilogram kroppsvekt for summen av de fire stoffene. Tålegrensen bygger på kunnskap om helseeffekter og hvor lenge stoffene blir værende i kroppen.

Da EFSA beregnet inntaket av de fire PFAS-stoffene fra europeiske kostholdsundersøkelser, fant de store variasjoner i gjennomsnittsinntaket. Deler av den europeiske befolkningen overskred det tolerable ukentlige inntaket, og eksponeringen var høyest hos barn. Hos spedbarn bidrar også overføring av PFAS under svangerskapet og gjennom morsmelk. Flere norske undersøkelser inngikk i den europeiske sammenstillingen, og blodkonsentrasjonene i Norge var på omtrent samme nivå som i de øvrige europeiske undersøkelsene.

I EFSAs beregninger var fisk, frukt og fruktprodukter samt egg og eggprodukter blant matvaregruppene som bidro mest til eksponeringen for de fire PFAS-stoffene. Høye PFAS-nivåer i egg kan blant annet være knyttet til bruk av fiskemel i hønsefôr. Norske undersøkelser tyder også på at personer som spiser mye fisk og skalldyr, kan ha høyere PFAS-eksponering enn andre.

I 2026 vurderte EFSA også helserisikoen ved TFA på nytt. Nye dyrestudier viste negative effekter på utvikling, reproduksjon og nivåene av skjoldbruskkjertelhormoner. Endringer i nivået av hormonet tyroksin ble vurdert som den mest følsomme effekten. På bakgrunn av dette senket EFSA det akseptable daglige inntaket fra 0,05 til 0,014 milligram per kilogram kroppsvekt per dag (EFSA, 2026).

En svensk studie påviste TFA i fruktjuice og frukt- og grønnsakspureer beregnet for små barn. Gjennomsnittskonsentrasjonen var 34 000 nanogram per liter, mens enkelte prøver inneholdt mer enn 80 000 nanogram per liter (Örebro University, 2024). For et barn på 10 kg vil 2 dl (0,2 liter) juice med 80 000 nanogram TFA per liter tilsvare omtrent 11 prosent av EFSAs akseptable daglige inntak. En slik porsjon overskrider dermed ikke tålegrensen alene, men eksponeringen fra andre matvarer og drikkevann må tas med i vurderingen av det samlede daglige inntaket.

Det er krevende å analysere PFAS i jord og mat fordi stoffgruppen omfatter tusenvis av forbindelser med ulike kjemiske egenskaper. Mange forekommer i svært lave konsentrasjoner, og komplekse prøvematerialer som jord og mat kan gjøre det vanskelig å skille PFAS fra andre stoffer.

Vanlige målrettede analysemetoder påviser bare de PFAS-forbindelser som laboratoriet på forhånd har valgt å lete etter. Andre eller hittil ukjente forbindelser kan derfor bli oversett, og analyseresultatene gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av den samlede PFAS-belastningen.

Dette er også en utfordring ved utforming og bruk av grenseverdier. Fra 1. januar 2028 skal for eksempel summen av PFOS og PFOA i råslam, altså ubehandlet avløpsslam, ikke overstige 0,04 milligram per kilogram tørrstoff (Mattilsynet, 2025). Grenseverdien omfatter imidlertid bare to forbindelser i en svært stor stoffgruppe. Råslam som overholder grenseverdien, kan derfor fortsatt inneholde andre PFAS-forbindelser som ikke omfattes av reguleringen, og som heller ikke nødvendigvis fanges opp i rutinemessige målrettede analyser.

I økologisk landbruk brukes ikke naturfremmede kjemisk-syntetiske plantevernmidler. Avløpsslam er heller ikke tillatt som gjødsel. Biorest kan brukes, men bruken er regulert ut fra hvilke råvarer den er produsert av.

I den svenske studien av fruktjuice og frukt- og grønnsakspureer hadde de økologiske produktene gjennomgående lavere TFA-nivåer enn de konvensjonelle, men det fantes også unntak. Forfatterne understreket derfor at studien ikke gir grunnlag for generelle konklusjoner om PFAS-innholdet i økologisk mat (Örebro University, 2024). 

PFAS finnes allerede i miljøet og kan spres med luft og vann. Stoffene kan også overføres til mat fra emballasje eller utstyr som brukes under bearbeiding. PFAS-forurensning i mat kan dermed oppstå flere steder i verdikjeden og skyldes ikke nødvendigvis selve dyrkingsformen. Økologiske driftsregler utelukker likevel enkelte mulige kilder og kan dermed bidra til å begrense videre tilførsel av PFAS til jord og matproduksjon.

Mattilsynet har en oversikt over godkjente plantevernmidler i Norge som inneholder aktive stoffer definert som PFAS. Se oversikten her.