Agrobiodiversitet – en viktig brikke i et robust landbruk

Biologisk mangfold omfatter variasjonen av liv på genetisk nivå, artsnivå og økosystemnivå. I landbruket omtales dette som agrobiodiversitet: et mangfold av planter, dyr og mikroorganismer som direkte eller indirekte bidrar til matproduksjon. Begrepet omfatter både naturlig forekommende organismer (for eksempel ville insekter og jordorganismer) og menneskelig introduserte organismer (for eksempel produksjonsdyr og kulturplanter).

Begrepet rommer tre nivåer:

• Genetisk mangfold: variasjon innen arter, som ulike plantesorter og husdyrraser
• Artsmangfold: både dyrkede/domestiserte arter og ville organismer
• Økosystemmangfold: variasjon i landskap og naturtyper, som jordbruksarealer og beitemarker

Agrobiodiversiteten på et gitt sted er et resultat av samspill mellom naturgitte forhold og menneskelig forvaltning over tid.

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk har over 75 prosent av det genetiske mangfoldet i jordbruket gått tapt siden begynnelsen av 1900-tallet (FAO, 2019). Årsakene er sammensatte, men industrialisering, spesialisering og globalisering av matsystemene er sentrale drivere.

Konsekvensene er alvorlige. Mindre mangfold gir økt sårbarhet for klimaendringer, sykdommer, skadedyr og markedssvingninger. Samtidig øker avhengigheten av innsatsfaktorer som kunstgjødsel og plantevernmidler.

Agrobiodiversitet er en grunnpilar for matsikkerhet, det vil si stabil tilgang på nok og trygg mat. Et variert landbruk gir mer robuste produksjonssystemer som tåler utfordringer bedre.

Biologisk mangfold bidrar også til en rekke økosystemtjenester, det vil si goder og funksjoner vi får fra naturen, som er avgjørende for at landbruksproduksjon skal fungere. Eksempler er pollinering fra bier og humler, næringsstoffkretsløp, jordstruktur gjennom jordorganismer og naturlig regulering av skadedyr. Når dette mangfoldet svekkes, svekkes også disse tjenestene.

I økologisk landbruk er bruk av kunstgjødsel og kjemiske plantevernmidler ikke tillatt. Dermed blir bøndene mer avhengige av biologiske prosesser og bidrar derfor i større grad til å opprettholde og styrke agrobiodiversiteten (Friis Pedersen, 2025). Et vanlig tiltak er bruk av belgvekster som kløver og vikker i flerårig eng, i vekstskifte eller som underkultur. Disse bidrar til nitrogenfiksering og bedre jordhelse, samtidig som de øker artsmangfoldet.

Et sentralt agronomisk grep for å styrke agrobiodiversiteten er å kombinere flerårige og ettårige vekster i samme driftsopplegg.

Å inkludere vekstskifte med eng og belgvekster i åpent åkerbruk, for eksempel korn, potet og gulrot, kan gi:

• bedre jordstruktur
• økt karbonlagring
• redusert erosjon
• mindre sykdomspress

Omvendt kan vekstskifte med åkervekster i engbaserte systemer bidra til:

• bedre ugrasregulering
• mer variert fôrgrunnlag
• høyere produktivitet i grovfôrproduksjonen over tid

Historisk har plante- og husdyrproduksjon vært tett koblet. Integrerte systemer legger til rette for at husdyrgjødsel kan brukes som en ressurs i planteproduksjonen, samtidig som grovfôr og beitegrunnlag utnyttes effektivt.

I dag har landbruket blitt mer spesialisert, også i Norge. Kanaliseringspolitikken innebærer at korn dyrkes der jord og klima ligger best til rette for det, mens grasproduksjonen i større grad skjer i distriktene. Målet er å sikre mest mulig kornproduksjon der det er best grunnlag for det. Gårder med åkerbasert planteproduksjon er ofte husdyrløse. Det har gitt effektivisering, men også dårligere integrering, svakere kretsløp av næringsstoffer og økt transportbehov.

For gårder med mye eng og lite mangfold i planteproduksjonen finnes det muligheter for å øke mangfoldet, uten nødvendigvis å måtte starte opp en helt ny produksjonslinje:

Artsrike frøblandinger i eng
Flere grasarter, belgvekster og urter gir mer robuste og produktive enger. Forskning viser at slike blandinger kan gi høyere avling enn ensartet eng, selv med mindre gjødsling (O’Malley m.fl.,2025).

Grønnfôr i vekstskiftet
Blandinger av korn og belgvekster kan høstes som grønnfôr og øke variasjonen.

Økt egen fôrproduksjon
Dyrking av korn til krossing, åkerbønner eller rotvekster til fôr kan styrke ressursutnyttelsen på gårder med ensidig engdyrking.

Kantsoner og leveområder for nyttedyr
Etablering eller bevaring av kantsoner, blomsterstriper og småbiotoper (for eksempel små leveområder som steingjerder og dammer) kan styrke pollinatorer og nyttedyr.

Variasjon i slåttetid og beitebruk
Variasjon i slåttetidspunkt og beitetrykk kan bidra til å bevare og utvikle artsmangfoldet i og rundt enga, både ved å påvirke hvilke planter som får dominere og ved å sikre matgrunnlag for insekter gjennom hele vekstsesongen.

Samarbeid mellom gårder
Samarbeid mellom bønder med åkerbruk og bønder med grovfôrproduksjon kan bidra til bedre vekstskifte, ressursutnyttelse og økt mangfold på tvers av driftsenheter.

Teste nye vekster der klimaet tillater det
For eksempel har fôrmais blitt mer aktuelt i varmere områder.

Hva som er realistisk, avhenger av lokale forhold, ressurser, rammebetingelser og interesse.