Korndyrking med bred radavstand og blomstrende underkultur - et tiltak for insekter og jordhelse

Kornproduksjon med økt radavstand har vært utprøvd i lang tid og brukes særlig i økologisk drift. Mer åpen kornbestand slipper mer vind gjennom og reduserer dermed risikoen for soppangrep. Kornstråene blir mer stabile og vitaliteten til de enkelte plantene styrkes. Det resulterer i mindre fare for legde og høyere antall korn per aks.

Underkultur, for eksempel med hvitkløver, er en kjent praksis for å utnytte vekstsesongen etter innhøsting best mulig. Kløveren binder nitrogen gjennom symbiose med knollbakterier og bidrar til å øke jordas humusinnhold. Dessuten gir den raske jorddekningen en ugrashemmende effekt.

I dyrkingsmetoden med brede radavstander og blomstrende underkultur sås korn med større avstand mellom radene og en underkultur med rundt 15 blomstrende arter. Dette reduserer behovet for gjødsel og plantevernmidler, og bidrar til økt humusinnhold og god jordstruktur. Til gjengjeld er avlingsnivået som regel noe lavere. Samtidig økes det biologiske mangfoldet generelt, og arter som sanglerke, gulerle, insekter og lite problematisk åkerugras fremmes.

I et modell- og demonstrasjonsprosjekt («Weite Reihe-Getreide mit blühender Untersaat») ble dyrkingsformen testet og videreutviklet over fire år på 86 konvensjonelle gårder i Tyskland av Institutt for agroøkologi og biodiversitet i Mannheim (IFAB) sammen med flere prosjektpartnere. Det ble testet vårbygg og høsthvete i ulike geografiske områder og under ulike dyrkingsforhold.

På alle gårdsbruk ble det anlagt forsøksfelt på 25 dekar med korn sådd med bred radavstand, med og uten underkultur, samt referansefelt med vanlig radavstand. I forsøkene ble det brukt vårbygg og høsthvete som representanter for andre vår- og høstkornarter. I forsøksfelt med brede radavstander ble såkornmengden og gjødslingen redusert til 70–50 %. Det ble ikke brukt herbicider eller insekticider.

For å gi underkulturen nok plass og lys, trengs det en radavstand på minst 30 cm. Ved en vanlig radavstand på 11 cm eller 12,5 cm bør det sås i doble rader, der to såskjær er annenhvert åpne og lukkede. Avstanden mellom dobbelradene blir da 33 cm eller 37,5 cm. Radavstander fra 30 cm i høstkorn gjør det mulig for villplanter og underkulturen å gå i blomst. I glisne, lavtvoksende bestander av vårkorn kan 25 cm være tilstrekkelig. Underkulturen sås samtidig med kornet.

Å avstå fra bruk av insektmidler og kjemisk ugrasbekjempelse etter såing fremmer utviklingen av villplanter og insekter. For å lykkes er det nødvendig med en grundig forberedelse av såbedd og god ugrasregulering før såing, for eksempel gjennom blindharving. Arealer med problematiske ugrasarter bør unngås.

Frøblandingen til underkulturen består av 15 til 18 arter og ble justert noe i løpet av prosjektet. Den kjennetegnes av en høy andel belgvekster (for eksempel rødkløver og alsikekløver) samt en rekke arter fra andre plantefamilier (for eksempel sneglebelg, tiriltunge og smalkjempe). Blandingen gir mattilgang for et stort antall blomsterbesøkende insekter fra april til november og nitrogenfikserende arter bidrar til å øke jordas fruktbarhet. Underkulturen er lavvoksende og skal ikke hindre kornets vekst eller innhøstingen. Etter innhøsting blir den stående på åkeren som vinterhabitat for overvintrende dyr på jordet, som rapphøns og en rekke insektarter.

I prosjektet ble det gjennomført økologiske feltundersøkelser og driftsøkonomiske analyser. De økologiske undersøkelsene omfattet registrering av vegetasjonen i underkulturen og ugrasfloraen, samt analyser av artsmangfold, blomstringstilbud og etablering av sjeldne og sårbare villplanter. I tillegg ble antall og mangfold av ulike leddyrgrupper (insekter, edderkopper, krepsdyr og tusenbein) kartlagt, og egnetheten av leveområde for fugler i jordbrukslandskapet ble vurdert.

De driftsøkonomiske undersøkelsene besto av analyser av data registrert av bøndene selv om bruk av innsatsmidler, arbeidstid, maskinbruk, samt avlingsresultater og kvalitetsparametere.

Mangfoldet av planter i forsøksfelt med bred radavstand og underkultur er i gjennomsnitt 5–10 ganger høyere enn i referansefelt med vanlig radavstand og uten underkultur. Blomstrende arter fra underkulturen ble supplert av tidligblomstrende, som oftest uproblematiske åkerugrasarter som rødtvetann, jordrøyk, gjetertaske, stemorsblomst- og veronika-arter. En såmengde av underkulturen på 10 kg/ha gir tilstrekkelig plass til etablering av villplanter og tilbyr habitat for bakkehekkende fugler.

Antallet leddyr i forsøksfelt med bred radavstand og underkultur er i gjennomsnitt 1,5 ganger høyere enn i felt med brede radavstander uten underkultur, og dobbelt så høyt som i felt med tradisjonell dyrking. Forekomst av større taksonomiske ledddyrgrupper, som er viktige næringskilder for fugler, er opptil tre ganger så høy.

Tilgangen på reirplasser og næring viste seg å være attraktiv for bakkehekkende fugler i jordbrukslandskapet. De ble i større grad observert både som hekkefugler og næringssøkende gjester i feltene med bred radavstand og underkultur. For eksempel hadde sanglerken i gjennomsnitt 15,0 territorier per 100 dekar i feltene med bred radavstand og blomstrende underkultur, mot 9,2 territorier per 100 dekar i felt med tradisjonell dyrking.

Studien konkluderte med at denne dyrkingsformen fører til en betydelig økning i biologisk mangfold.

I denne driftsformen sparer bøndene innsatsmidler som herbicider, gjødsel, diesel og arbeidstid ved at enkelte arbeidsoperasjoner bortfaller. På den andre siden reduseres kornavlingen i gjennomsnitt med 25 % i vårbygg og 20 % i høsthvete. Utover det kan kvaliteten på avlingen være redusert på grunn av forurensninger og høyere fuktighet på forsøksfelt med blomstrende underkultur.

Denne dyrkingsformen gir økonomiske tap på kort sikt. Samtidig har den store positive effekter på det biologiske mangfoldet. Over tid forbedrer den både jordstruktur og jordfruktbarhet, og bidrar til å begrense erosjon. Det er krevende å måle disse fordelene økonomisk.