"Nesten økologisk" er ikke økologisk

For flere bønder kan dette spørsmålet være naturlig å stille når det er snakk om økologisk landbruk. Kravene for å få Ø-merking på produktene kan virke urimelige for noen. Grunnlaget for reglene om økologisk produksjon er internasjonale og disse reglene skal gi forbrukerne en garanti for produksjonsmåten og sikre produsentene en merpris. I Norge er det Mattilsynet og Debio som står for inspeksjon og godkjenning av økologisk produksjon, import og foredling.

Regelverket er minstekrav

Ved spørsmål om hva økologisk produksjon er vil en få ulike svar, men mange vil svare «miljøvennlig», «kvalitet», «naturlig», «giftfritt». Den internasjonale organisasjonen IFOAM Organics International har vedtatt følgende fire prinsipp som grunnlag for økologisk produksjon:

• helse
• rettferdighet
• økologi
• varsomhet

Disse prinsippene uttrykker hva økologisk landbruk kan bidra med i utvikling og forbedring av hele landbruket i global sammenheng. Prinsippene er retningsgivende for videre utvikling av økologisk landbruk internasjonalt.

I tillegg til disse overordna prisippene trengs det konkrete regler. Reglene er utarbeidet for praktisk drift, og er laget med tanke på å forene viktige mål med hva som er praktisk mulig. I sin natur er regler alltid «firkanta», fordi de skal gi en klar avgrensning. Det er også verdt å merke seg at reglene representerer et minstekrav. Noen produsenter makter kanskje akkurat å innfri dette, mens andre stadig utvikler sin egen produksjon i ei enda mer bærekraftig retning.

Norsk økologisk regelverk og merking

Utviklinga av en godkjennings- og merkeordning for økologisk produksjon her til lands starta på midten av 80-tallet. Det skjedde i et samarbeid mellom flere organisasjoner, og de nasjonale reglene ble utarbeidet på grunnlag av internasjonale retningslinjer utarbeidet av Demeter (for biodynamisk drift) og IFOAM. Resultatet ble et samarbeid med bruk av Demeter-merket for biologisk-dynamisk drift, og et merke for generell økologisk drift. Godkjennings- og merkeordningen ble startet av organisasjonen Debio i 1986. Merkingen ga forbrukerne sikkerhet for at varer de kjøpte som økologiske var framstilt i samsvar med fastsatte krav. Den gangen var det ingen offentlig beskyttelse av begrepene. Tilsvarende utvikling skjedde parallelt i andre europeiske land.

Internasjonal samordning

1994 ble begrepet «økologisk» lovbeskyttet i form av en rådsforordning gjennom EØS-avtalen. Vi fikk dermed et nasjonalt regelverk tilpasset EU-reglene for økologisk produksjon. I tillegg til å angi minstekrav for produksjon, satte forordningen krav til myndighetene om å ha en fungerende kontrollordning. Landbruks- og matdepartementet har delegert kontrollmyndigheten til Mattilsynet og de igjen har delegert utøvende kontrollmyndighet til Debio. Debio eies i dag av organisasjoner som representerer primærproduksjon, foredling, omsetning og forbruk. Debio er eier av Ø-merket og godkjenner for bruk av merket på økologiske varer.

Lysegrønt eller mørkegrønt?

Reglene for økologisk produksjon utvikles stadig. Da de nasjonale reglene ble tilpasset EU-forordningen var det noe som ble strengere, mens andre regler ble svekket. Det vil hele tida være en diskusjon om reglene skal bli «snillere» for å få med flere produsenter og øke produktmengden, eller om de skal bli strengere for å utvikle økologisk landbruk i mer økologisk retning.

Skal en kunne forsvare en merpris overfor forbrukerne må de oppleve at produktene er forskjellige fra tilsvarende produkter fra konvensjonelt landbruk. En del sider ved det konvensjonelle landbruket utvikler seg nå i stadig mer miljøvennlig retning. Det betyr at økologisk landbruk også må utvikle seg i stadig mer økologisk retning. Økologisk landbruk ønsker å være en spydspiss i utviklingen av et stadig mer bærekraftig landbruk!  

Hele drifta skal være økologisk

Regelverket for økologisk produksjon omfatter alle sider av drifta, og ser de ulike delene av produksjonen i sammenheng. Det skal være balanse mellom antall husdyr og areal, det vil si mest mulig sjølforsyning med fôr, og mengde husdyrgjødsel skal være tilpasset arealet. Reglene for primærproduksjon omfatter derfor såfrø og livdyr, gjødsling og plantedyrking, plantevern og fôrkonservering, fôring og veterinærmedisin, husdyrrom og husdyrvelferd. Skal lam som har gått på utmarksbeite kunne klassifiseres som økologiske må derfor alle deler av saueholdet på garden være innafor regelverket.

Regelverksveileder

Nåværende forskrift om økologisk produksjon og merking av økologiske landbruksprodukter, akvakulturprodukter og næringsmidler og fôr (nr 335) trådte i kraft i mars 2017. Det er utarbeidet en veileder som gir en utfyllende og mer konkret beskrivelse av økologisk landbruksproduksjon. Denne oppdateres i takt med endringer i regelverket. Veilederen er utarbeidet av Mattilsynet, med faglig bistand fra Debio.

«Nesten økologiske» lam

Bruk av Ø-merket på for eksempel lammekjøtt fordrer altså kontroll og godkjenning i henhold til et vel definert regelverk, av hele produksjonen. Lam fra konvensjonell drift, som slaktes rett fra utmarksbeite vil ha en god kvalitet, og det livet de har levd vil være svært likt livet til lam fra en økologisk godkjent besetning. Likevel kan ikke dette kjøttet Ø-merkes, mellom annet fordi saueholdet ellers ikke er godkjent.

I slike tilfeller fins det flere muligheter. Det ene er å ta skrittet fullt ut og legge om drifta til økologisk, noe som kanskje ikke er så vanskelig hvis drifta likevel er «nesten økologisk». Den andre muligheten er å sørge for en annen kvalitetsmerking knytta til for eksempel geografi eller sauerase. For eksempel gir betegnelsen «Lofotlam» en viktig tilleggskvalitet og muliggjør dermed merpris på kjøttet, men betegnelsen har ingen kobling til økologisk landbruk.

Lytt til

Dypdykk i økologisk mat og landbruk. Intervju med Emil Mohr. Bakmaten.no, 2.12.2020

Les mer

IFOAM Organics International. The IFOAM NORMS for Organic Production and Processing. Version 2014.