Økologisk mjølkeproduksjon i et bærekraftsperspektiv

Melkeproduksjon er en bærebjelke i norsk jordbruk, men står også for en betydelig del av klimagassutslippene fra næringen. Denne artikkelen sammenligner økologisk og konvensjonell norsk melkeproduksjon når det gjelder klimagassutslipp, nitrogenbruk, arealbehov og lønnsomhet.

Bakgrunn

Mjølkeproduksjon på storfe er bærebjelken norsk jordbruk da den står for en stor del av den økonomiske verdiskapinga i jordbruket. Den er viktig for norsk distriktspolitikk siden det er mjølkeproduksjon over heile landet. Mye av jordbruksarealet blir brukt til dyrking av grovfôr og av korn i kraftfôret til mjølkeproduksjon. På en stor del av jordbruksarealet er det vanskelig å dyrke matvekster. Men når fulldyrka areal blir brukt til å dyrke grovfôr og korn i kraftfôret til mjølkeproduksjon, og resterende areal blir brukt som beite, er mjølkeproduksjon en effektiv måte å produsere mat på.

Mjølkeproduksjonen er også ansvarlig for om lag 25 % av jordbrukets klimagassutslipp. Måten vi driver mjølkeproduksjonen på kan ha mye å si for bærekraft med hensyn til klima og miljø. Kan det være slik at det er forskjell på konvensjonell og økologisk mjølkeproduksjon i utslipp av klimagasser og tap av næringsstoff til miljøet per liter melk levert? Kan det være slik at økologisk mjølkeproduksjon trenger mer areal per liter mjølk produsert, siden regelverket for økologisk drift setter begrensinger på bruk av kraftfôr og gjødsel og dermed begrenser avlingsnivået? Er det mer lønnsomt å drive økologisk, siden det blir gitt ekstra støtte for areal og ku og prispåslag per liter mjølk? Dette er spørsmål som blei stilt i en analyse av mjølkeproduksjon i Midt Norge, publisert i fjor (Hansen m.fl. 2024), og som vi her skal gi ei kort sammenfatning av.    

Metode

Studien baserte seg på data fra 200 mjølkebruk i Møre og Romsdal og Trøndelag, med data fra tre kalenderår (2014 - 2016). Av disse dreiv 15 økologisk. Alle bruka var med i TINE sin økonomiske rådgivingstjeneste (Mjølkonomi®). I Mjølkonomi er data fra kukontrollen og regnskap stilt sammen. Bare bruk som var med i alle tre påfølgende år og som ikke hadde store endringer i drifta blei inkludert i studien. Mengde mjølk og kjøtt levert fra gården blei regna om til energikorrigert mjølk (EKM), der 1 kg EKM og 0,42 kg slaktevekt er satt likt: 2,78 mega joule (MJ) spiselig energi.

Analysen sammenligna utslipp av klimagasser (GHG per kg 2,78 MJ spiselig energi levert som melk og kjøtt), nitrogenintensitet (N-intensitet), beregnet som kg N inn/kg N ut, lønnsomhet (dekningsbidrag, beregnet som kr per 2,78 MJ spiselig energi levert og per årsku) og arealbruk (beregnet som kvadratmeter jordbruksareal per kg 2,78 MJ spiselig energi levert).

For mange innsatsfaktorer, som kunstgjødsel og kraftfôr, var det bare informasjon om kostnad for innkjøpet og ikke mengde og type. For å finne mengde kraftfôr og kunstgjødsel i kg, blei kroneforbruket i regnskapet regnet om til fysiske mengder ved å bruke standardpriser for vanlige typer av kraftfôr og kunstgjødsel brukt på mjølkebruk i Midt Norge i perioden. Forklaring på hvordan de ulike indikatorene er regnet ut er beskrevet nærmere i artikkelen (Hansen m.fl., 2024).

For å sikre best mulig sammenligning, blei det benytta såkalt «propensity matching with nearest neighbours», som justerte for strukturelle forskjeller mellom økologiske og konvensjonelle bruk. Det vil si at de 15 økologiske bruka i studien ble sammenligna med 15 konvensjonelle bruk som lignet disse. Strukturelle forskjeller kan være at bruka ligger i ulike tilskuddssoner for mjølk, har ulik størrelse på mjølkekvote, har ulik buskapstørrelse, ulik andel mjølkekyr i buskapen og ulik kraftfôrandel i rasjonen.

Resultater

De påviste forskjellene mellom økologiske og konvensjonell drevne bruk var uavhengig av grupperingene valgt gjennom forskjellige kriterier for matching. Derfor var det ikke nødvendig å ta hensyn til strukturelle forskjeller mellom driftsformene ved sammenligninga av bruk som var drevet økologisk eller konvensjonelt. Det går fram av tabell 1 at i gjennomsnitt var de to gruppene av bruk relativt like med omsyn til mjølkekvote, antall årskyr og areal. Imidlertid, brukte de konvensjonelle bruka mer kraftfôr per årsku, hadde lågere andel grovfôr i den totale fôrrasjonen, høyere grovfôravling, lågere beiteandel og høyere påsett (lågere andel kyr av alle storfe i buskapen) sammenligna med økologiske bruk.

^{Tabell 1. Karakteristikk av mjølkebruka som var med i studien}

^{*, ** indikerer at gjennomsnittstalla er statistisk sikkert ulike på henholdsvis 5 og 1 % nivå. Alle storfe i buskapen er regnet om til årskyr, dvs. at alle storfe er omregnet til en felles enhet basert på fôrbehovet til ei årsku. Arealbruk utafor bruket er et estimat av areal brukt til å produsere ingrediensene i innkjøpt kraftfôr}

Økologiske drevne bruk hadde i gjennomsnitt lågere utslipp per produsert enhet spiselig energi i mjølk og kjøtt (tabell 2, 0,98 vs. 1,42 kg CO₂-ekv. per 2,78 MJ spiselig energi). Når utslipp blei beregnet skilt mellom kg kjøtt og kg energikorrigert melk (EKM), var forskjellen også klar (0,80 vs. 1,07 kg CO₂-ekv. per kg EKM). Årsaken er at de konvensjonelle i gjennomsnitt hadde høyere utslipp i forbindelse med produksjon av innkjøpt kraftfôr og utslipp knyttet til produksjon og bruk av mineralgjødsel.  Økologiske drevne bruk hadde lavere N-intensitet (5,0 vs. 6,9 kg N inn per kg N ut), noe som indikerer mer effektiv bruk av nitrogen. De viktigste faktorene for høy N-intensitet er innkjøp av fôr og nitrogengjødsel. Økologiske drevne bruk oppnådde høyere lønnsomhet per 2,78 MJ spiselig energi i mjølk og kjøtt enn konvensjonelle (6,5 kr vs. 5,8 kr per kg 2,78 MJ energi) og per årsku. Dette skyldes i hovedsak høyere mjølkepris og tilskudd til økologisk drift. Økologiske drevne bruk hadde større arealbruk per produsert enhet mjølk og kjøtt (3,6 m² vs. 2,9 m² per 2,78 MJ energi). Sjøl om de økologiske drevne bruka kjøpte inn mindre kraftfôr, kunne ikke det kompensere for at det var lågere avlinger både ved økologisk fôrdyrking på egen gård og ved dyrking av ingredienser i innkjøpt kraftfôr. Dermed ble det beregnet et større arealbehov per produsert enhet sammenlignet med konvensjonelle drevne bruka.

^{Tabell 2. Gjennomsnittlig klimagassutslipp, nitrogenintensitet, lønnsomhet (dekningsbidrag) og arealbruk i økologisk og konvensjonelt drevne mjølkebruk i Midt-Norge. Enheten 2,78 MJ referer til mengde spiselig energi utrykt i mega joule levert i mjølk og kjøtt. Nitrogenintensitet referer til hvor mye nitrogen som tilføres gården som innkjøp, biologisk nitrogenbinding og atmosfærisk nedfall i forhold til hvor mye som selges fra gården}

^{** indikerer at gjennomsnittstallene er statistisk sikkert ulike på 1 % nivå} 

En samla analyse av alle bruka i studien viste at en høy andel av mjølkekyr i buskapen var den viktigste faktoren for å redusere klimagassutslippet og nitrogenintensiteten per produsert mengde spiselig energi (Koesling m.fl. 2025). Andre viktige faktorer som var assosiert med lågere klima- og miljøeffekter var mindre innkjøp av N-gjødsel og høyere grovfôravlinger.

Konklusjon

Resultatene viser at de indikatorene en legger vekt på har mye å si for vurderingen av bærekraft. Økologisk drift gav lågere klimagassutslipp og mer effektiv nitrogenbruk, men krevde mer areal. Økologiske mjølkebønder hadde bedre økonomisk resultat, som i stor grad skyldtes støtteordninger. Studien viser at reduksjon i nitrogengjødsel på konvensjonelt drevne mjølkebruk kan senke klimagassutslippene.

Litteratur

Hansen, K.N.J., Koesling, M., Steinshamn, H., Hansen, B.G., Dalgaard, T., Hansen, S. 2024. Comparison of Greenhouse Gas Emissions, Nitrogen Intensity, Gross Margin, and Land Use Occupation between Conventional and Organic Dairy Farms. Agricultural and Food Science, 33, 56-73 doi:10.23986/afsci.137608

Koesling, M., Hansen, K.N.J.H., Hansen, S., Steinshamn, H. 2025. Environmental impact and economic performance of Norwegian dairy farms. Science of the Total Environment, 981, 179609, 14. https://doi.org/10.1016/j.scitotenv.2025.179609