De  områdene i Norge egner seg ikke til korndyrking, og det meste av kornet vi dyrker her egner seg heller ikke til brødbaking. Jordbruket utenfor de beste jordbruksområdene består vesentlig av eng og beite, godt egnet til dyrefôr. . Foto: DebioDe områdene i Norge egner seg ikke til korndyrking, og det meste av kornet vi dyrker her egner seg heller ikke til brødbaking. Jordbruket utenfor de beste jordbruksområdene består vesentlig av eng og beite, godt egnet til dyrefôr. . Foto: Debio

Kjøtt kan være en del av et ressursvennlig kosthold i et land hvor det er lettere å dyrke gras enn korn

Kjøtt kan være en del av et ressursvennlig kosthold i et land hvor det er lettere å dyrke gras enn korn. Men da må kjøttforbruket være så lite at det kan produseres på lokale ressurser.

SOM FORBRUKERE ønsker vi å bidra til et landbruk, ei jord og et samfunn i balanse med seg selv og med omgivelsene. Vi ønsker et landbruk som utnytter ressursene godt, og som bidrar til et vakkert og mangfoldig kulturlandskap. Det er ikke mulig å produsere mat uten å slippe ut drivhusgasser, og heller ikke uten lekkasje av næringsstoffer. Men vi ønsker at utslippene skal være så små som mulig. Vi ønsker at bonden skal ha en anstendig inntekt slik at det også i framtida vil være folk som vil produsere mat i dette landet. Vi vil gi oss selv og barna våre god og næringsrik mat, og vi vil at husdyr skal ha det godt. Ikke små krav til landbruket dette. Midt oppe i dette kommer diskusjonen om vi skal spise kjøtt – eller ikke.

Mesteparten av kornet som produseres i Norge brukes til dyrefôr. For å produsere alt kjøttet som spises i Norge importeres det også mye kraftfôr fra utlandet, spesielt proteinrikt fôr i form av soya og raps. Også til økologisk landbruksproduksjon importeres det noe kraftfôr, men mindre enn i det konvensjonelle. 

For å produsere tilsvarende mengde spiselig energi og protein i kjøtt som i korn er det er brukt svært mye mer energi og nitrogen, og sluppet ut flere og mer drivhusgasser. På en klode som har begrenset med energi, altfor mye lett tilgjengelig nitrogen på avveie, og hvor global oppvarming gjør det tvingende nødvendig å begrense utslippene, er det lett å forstå dem som med tanke på jordas framtid ønsker å velge bort kjøtt i kostholdet. Men er dette den eneste løsningen?

I VÅRT FJELLRIKE og langstrakte land har vi korte og ofte våte somre. Mange steder egner seg ikke til korndyrking, og det meste av kornet vi dyrker her egner seg heller ikke til brødbaking. Jordbruket utenfor de beste jordbruksområdene består vesentlig av eng og beite, godt egnet til dyrefôr. Vi mennesker kan ikke fordøye gras, men det kan drøvtyggere som storfe, sauer og geiter, og hjortedyra i utmarka;  rådyr, hjort, rein og elg. Disse dyra kan dermed utnytte ressurser som vi ikke kan, og de omdanner gras til mat i form av kjøtt og melk.

Det har mye å si hva slags kjøtt vi velger. Gris og kylling vokser fort, utnytter fôret godt og kan leve på korn som ikke egner seg til brødbaking. Drøvtyggere vokser saktere og utnytter ikke dette fôret så godt. I intensivt storfeoppdrett brukes det så mye kraftfôr at selv om oksene også spiser grovfôr som gras og kløver, brukes det mer kraftfôr per kg oksekjøtt enn per kg svinekjøtt.

Drøvtyggere kan fordøye grovfôr på grunn av sitt spesielle fordøyelsessystem, fermenteringen i vomma bryter ned plantematerialet ved hjelp av bakterier. I denne prosessen dannes også metan som er én av drivhusgassene som bidrar til global oppvarming, og som er hovedårsak til at drøvtyggere har fått stempel på seg for å være ”klimaverstinger”.

Mange mener derfor at skal vi spise kjøtt, så bør vi spise kylling og svin. Det gir best utnytting av tilført fôr og minst utslipp av drivhusgasser per kg produsert kjøtt. Men, så enkelt er det ikke.

DERSOM VI ALLE bare skulle spise kylling og gris er det mange beiter som ville bli liggende brakk, mange enger som ville gro igjen. Gris og fjørfe konkurrerer direkte med oss om maten, siden de spiser mat vi også kan fordøye. I dagens kosthold spiser vi mye brød og bruker mye hvete. Dersom vi i stedet spiser mer bygg og havre, vil kunne nytte mer av det norske kornet til menneskemat. Det ville dermed bli mindre korn igjen til grisen.

I England har de regnet ut hvor mye spiselig energi som går med til å produsere samme mengde spiselig energi i animalske produkter. Med spiselig energi menes den delen av fôret som kommer fra korn og annet som menneskene kunne ha spist, og den delen av dyret som mennesket spiser. I deres undersøkelse kom melkeproduksjon best ut, deretter ekstensiv kjøttproduksjon på storfe og sau. Gris, kylling og intensivt okseoppdrett kom dårligst ut. Obs, obs! Hønsekjøtt er noe annet enn kyllingkjøtt. Høner har gitt oss masse egg, og er dermed mer ressursvennlig enn kylling, men det er en utfordring at verpehøner i dag nesten ikke blir utnyttet som mat, men blir kastet.

Årsaken til at storfekjøtt fra melkeproduksjon kommer godt ut, er at her produseres det melk og kjøtt samtidig. Det er imidlertid et faktum at det brukes stadig mer kraftfôr også i melkeproduksjon. Kraftfôr er billig og gjør det mulig å øke melkeytelsen, og dermed lønnsomheten, men det er mulig å produsere både melk og kjøtt med betydelig mindre kraftfôr enn det som er vanlig i dag.

Ved oppdrett av kastrater (kastrerte okser) trengs ikke kraftfôr, de vokser langsomt og kan leve på beiter som ikke er frodige nok til mer krevende dyr.

Sau beiter i utmarksområdene og vi liker å skryte av at lammekjøttet kommer fra norske fjell og utmark. Det stemmer stor sett siden lam som slaktes og selges på høsten i hovedsak har gått ute hele sommeren. Det er imidlertid slik at også til sau brukes det kraftfôr. Dette brukes stort sett til søyene i tida rundt paring om høsten og etter lamming om våren før beiteslipp så lammene skal få nok melk de første ukene. I tillegg bruker noen kraftfôr på lam som er for små til å slaktes når de kommer fra høstbeite. Det er imidlertid stor forskjell på kraftfôrforbruket i ulike besetninger. Noen produserer sauekjøtt helt uten kraftfôr, fullstendig basert på norske beiteressurser og eget grovfôr. 

ENG OG BEITE gir mat til drøvtyggere og andre grasetere, gjør jorda fruktbar og hindrer erosjon. For å ta vare på matjorda vår kan det dermed være nødvendig med noe eng, selv i de beste kornområdene. Det kan dermed forsvares å produsere melk og kjøtt som en del av et vekstskifte, selv i de områdene der klima og jord er slik at jorda egner seg til korn, poteter, grønnsaker og andre matvekster. Eng bidrar også til karbonlagring i jord, og bidrar dermed til å binde drivhusgassen karbondioksid (CO2) i jorda. Når vi derimot pløyer jorda for å dyrke åkervekster frigjøres CO2.

Fordi eng og beite dermed er en viktig del av norsk jordbruk, bli det feil å påstå at ut fra ressurshensyn skal vi velge gris og kylling. På grunn av den store andelen kraftfôr som ofte brukes, også til fôring av drøvtyggere, blir det heller ikke rett å si at det blir mest ressursvennlig å spise kjøtt fra drøvtyggere fordi de kan leve på grovfôr som vi ikke kan. Det som er viktig å se på hvordan dyra har levd, og hva de faktisk har spist.

Ut fra tankegangen om å utnytte ressursene i landet vårt best mulig, blir det riktigere å velge viltkjøtt og kjøtt fra drøvtyggere som er fôret opp på eng og på beite. Dersom vi skal spise svinekjøtt er det mest ressursvennlige å spise kjøtt fra gris som har fått mat som ellers ikke ville blitt spist av mennesker. Det er for eksempel mye god grisemat i bakervarene som daglig kastes fra norske butikker. Så lenge vi spiser egg er det mer ressursvennlig å spise kjøtt fra høns enn fra kylling.

Ved å unngå produkter fra industrialisert husdyrproduksjon unngår vi også å støtte opp om en dyreindustri som bidrar til dårlig dyrevelferd, mye transport av dyr mellom landegrensene, spredning av sykdommer og økt bruk av antibiotika. Dette gjelder særlig industriell produksjon med kylling og svin. Det gir forbrukerne billig kjøtt, som den tyske juleribba i fjor, men til hvilken reell pris?

VI SPISER stadig mer kjøtt. Her i landet og totalt i verden. Det største problemet med å spise kjøtt ut fra ressurshensyn, er altså ikke at det spises kjøtt, men at det spises så mye kjøtt at det ikke er mulig å produsere kjøttet hverken med lokale ressurser eller på fôr som ikke kan nytte til menneskemat. Derved blir det mindre areal til å produsere mat som kan nyttes direkte av mennesker.

På grunn av den store miljøbelastningen ved stor kjøttproduksjon er det mange miljøbevisste i Europa som foreslår et demitarisk kosthold. Det vil si et kosthold der kjøttforbruket halveres. Et slikt kosthold vil redusere nitrogenforbruket, utslipp av klimagasser og annen forurensing fra slik matproduksjonen.

DERSOM BONDEN hadde fått bedre betalt for kjøttet, og ble belønnet for en produksjon basert på lokale ressurser, ville det være økonomisk mulig for bonden å ha færre dyr, og derved bedre kunne utnytte egne, lokale ressurser.

For å få fart på en slik utvikling er det viktig at vi forbrukere reduserer kjøttforbruket vårt, er villige til å betale mer for kjøttet vi kjøper, at vi er kritisk til hva slags kjøtt vi kjøper, og at vi spør etter kjøtt som er basert på lokale ressurser.

Innlegget har tidligere vært publisert i Ren Mat.

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no