Prosjekt Norges matfat

Familien Havåg består av Lene, Øyvind og deres tre små barn. I prosjektåret 2016 var bare to av barna født, Helle var 3 år og Levi var under året. Lene er utdannet kokk, og har jobb i Nordsjøen. Øyvind er tømrer. Lene forteller på bloggen norgesmatfat.no at bakgrunnen for prosjektet var at de ofte følte seg lurt av matindustrien, og at innpakninger med fine produktnavn og bilder ofte er mer villedende enn veiledende. Dette ønsket de som forbrukere å bidra til en forandring på.

Mer utfordrende enn forventet

I utgangspunktet virker «Prosjekt Norges matfat» enkelt. Det er jo bare å spørre på lokalbutikken hvor varene er produsert. Det viste seg snart at det skulle bli langt mer utfordrende å gjøre norske og lokale matinnkjøp.

– Jeg visste at det var mange småskala matprodusenter rundt omkring, og at interessen for lokalmat har økt, men vi måtte virkelig lete mye for å finne fram til produktene, forteller Lene.

- Vi er blitt så vant til et kosthold der råvarene nærmest har reist jorda rundt. Norskprodusert korn, som er et opplagt alternativ til ris og pasta, er mindre tilgjengelig og i langt færre varianter enn de utenlandske varene.

– Videre er det et stort paradoks at mens alle butikker har avocado fra Peru og sukkererter fra Kenya, har de ikke neper, rødbeter og jordskokk fra nærmeste bonde.

Hjemme hos familien ble basismat som brød en egen utfordring. Økologisk mel, bakt med surdeig ble en del av løsninga.

- Mel fra små spesialprodusenter basert på norske råvarer er det mulig å skaffe. Men det er ikke alltid lett å finne dette melet i vanlige matbutikker.

– På ferieturer med bil, der vi kom over utsalgssteder med slikt spesialmel, kunne bilen bli lastet med adskillige melsekker. Bakekvaliteten er ikke alltid like god, men surdeig og langtidsheving viste seg å fungere godt.

- Flatbrød fikk også en ny mening når melet er mindre egnet til luftig bakst. Godt flatbrød, bakt på norsk mel, er det mulig å få kjøpt.

Havregryn

Havregryn er god sikringskost, og havre bør vel finnes i norsk kvalitet.

– Prosjektet lærte oss imidlertid at det er stor forskjell på havregryn. Vi kjøpte inn alle de typene havregryn som er på markedet for å sammenligne smakskvaliteten. To ulike sorter vant smakstestinga i familien. Det viste seg at begge sortene kom fra samme produsent, og at dette er en enmannsbedrift drevet av en eldre mann. Bedriften eide tidligere varemerket «Bjørn», men seelve varemerket er solgt. De gode havregryna produseres i en bedrift som er nedleggingstruet, fordi det ikke er noen til å ta over. Bevisste kunder over hele landet har oppdaget den ekstra gode kvaliteten og bestiller fra denne produsenten.

Hjemmeprodusert

Kjelleren ble fylt opp med lagringsgrønnsaker, hermetiserte grønnsaker og bær, og med villsau, fjellgris og selvfanga fisk i fryseren. Alt dette var arbeidsomt, men for en kokk og en tømrer var dette både interessant og gjennomførbart. De gjorde også forsøk på dyrking av grønnsaker, men erkjenner at utbyttet ble magert dette året. Dyrking av grønnsaker til selvforsyning krever mye kunnskap og stor innsats. Derimot ble frukt og bær saftet og syltet. Sukker til dette formålet ble godtatt som et unntak for å kunne lagre disse varene gjennom vinteren.

Reiser krevde planlegging

En viktig erfaring var at det ikke bare er å stikke innom en bensinstasjon og kjøpe noen boller bakt av norske ingredienser. Familiereiser krevde derfor mer planlegging enn normalt. Restaurantbesøk kunne også være krevende og måtte planlegges i god tid. Lene forklarer det slik: «Mange spisesteder er blitt vant til å takle gjester med gluten- og melkeallergi, men hva med allergi mot utenlandsk mat?» Det var ikke alltid like lett å forklare. Derimot stilte familiene på begge sider seg solidariske med prosjektet, og de la seg i selen ved høytider og familiebesøk. Rettene som da kom på bordet var kvalitetssikret i forhold til opphavsland. Fantes det ikke norske alternativer, ble det heller ikke servert til de andre.

Hva prosjektet forteller

Lene og Øyvind synes ikke at det skal være et mål at all mat vi spiser må være produsert i Norge. Slik sett er prosjekt Norges matfat en kuriositet som de færreste vil forsøke å gjenta.

- Vi kan gjerne supplere kostholdet vårt med gode råvarer produsert i et annet land. Det bør likevel være et mål at vi dyrker og forsyner befolkninga med basismatvarer som kan produseres i klimaet vårt. Dessuten bør lokalt produsert mat også være tilgjengelig lokalt, er budskapet fra Lene og Øyvind.

Gjennom prosjektet sitt har familien Havåg på en genial måte synliggjort hvor stor avstand det er blitt mellom bønder og forbrukere. De ønsker å bevisstgjøre folk til å etterspørre norskprodusert mat, og bruke de gode produktene som finnes. Som forbrukere bør vi føle et ansvar for å velge kortreiste varer. - Det bør ikke forekomme at store partier med norske grønnsaker må destrueres fordi grossistene velger utenlandske varer til lavere pris, mener Øyvind og Lene. - Vi har hørt eksempler på store partier med løk eller poteter som pløyes ned.  – Å velge billig importmat er så kortsiktig. Vi må tenke bærekraft og produsere lokalt mest mulig av de matvarene vi trenger i hverdagen. Det er for galt at mindre bruk må legge ned drifta samtidig med at de som eier lavprisbutikkene er de rikeste i landet.

Selv om familien var glad da prosjektet var over, og de kunne slippe surdeigsbakst for en periode, er de tydelige på at de ønsker å videreføre mange av de nye vanene. Mange av de lokale matvarene de ble kjent med og teknikkene med bearbeiding og lagring av råvarer som de lærte seg, vil de fortsette med.

– Ønsket om rein og ærlig mat, og at den helst skal være produsert lokalt har ikke blitt mindre gjennom prosjektet, er Lene og Øyvinds konklusjon.