Spretthalenes forunderlige verden

Finnes overalt og kan hoppe langt

Spretthaler er små leddyr med tre par bein, to antenner og en hoppegaffel til å sprette med. Lengden varierer fra under 0,5 mm til over 5 mm, målt uten at hale og antenner er medregnet. I verden er det beskrevet mer enn 6000 ulike arter. De finnes i alle habitattyper på land. Mest vanlig er det å finne dem i lavere vegetasjon, og i de øvre 2-3 cm av strø og jordlag. Vi kan se dem ved sjøen, oppå vann og vannpytter, men ikke i selve vannmassene.

Det finnes minst 334 arter spretthaler i Norge, fordelt på 19 ulike familier. Navnet spretthale knyttes til en gaffelformet utvekst (furca) på bakkroppen. Denne hoppegaffelen er todelt ytterst, og vanligvis foldet inn under dyret. Når den løses ut, spretter dyret bortover bakken. Noen kan hoppe mer enn 50 ganger sin egen kroppslengde i ett hopp.

Lever av planterester og sopp

De fleste spretthaler lever av sopphyfer, planterester og ulike mikroorganismer og er viktige byttedyr. Noen spiser også alger, pollen og soppsporer. Arter fra noen slekter (eks. Friesea,) er rovdyr og spiser nematoder, hjuldyr, andre spretthaler og deres egg. Spretthaler bidrar til omdanning av organisk materiale og sirkulering av næringsstoffer. Enkelte arter gnager på levende planter og kan lage små hull i bladene på frøplanter. Spretthaler er viktig føde for en del edderkopper, biller, midd og insektspisende fugler.

Utseende gjenspeiler levested

Det finnes fargerike (lilla, blå, gule, grønne) store spretthaler (4-5 mm) med og uten striper og flekker. Disse har ofte lange hår på kroppen, tydelige øyne, en lang hoppegaffel og antenner som kan være mye lengre enn selve kroppen. Så har vi mange små, hvite, grå eller gjennomsiktige arter (< 2 mm). De har dårlig utviklede øyne, dårlig utviklede hoppegafler eller små torner, korte bein og dårlig utviklede antenner. Selv om disse artene er mindre fargerike, er det imidlertid stor variasjon også innen denne gruppa.

Variasjoner i utseende gjenspeiler levestedet til disse små dyra. Flest fargerike, store arter lever i vegetasjon, strøsjikt og øvre jordlag, mens de fleste hvite artene lever lenger nede i jorda, mellom jordpartikler og i små hulrom. Nede i jorda kommer ikke farger, hoppegafler og lange antenner til særlig nytte, derfor har disse artene generelt korte ekstremiteter og lite pigmentering. I eng og landbruksjord er det flest arter med mellomlange antenner og litt farger, samt mange ulike små, hvite og gråaktige arter.

Kjønnet og ukjønnet formering

Både kjønnet og ukjønnet formering er vanlig hos spretthaler. Ukjønnet formering skjer ved at ubefruktede egg fra hunner utvikles til nye individer (partenogenese). Generelt formerer små, jordlevende arter seg ukjønnet i stabile, forutsigbare omgivelser. Arter som lever på overflaten, og arter som lever i mer ustabile miljø formerer seg gjerne kjønnet. Noen arter, som Mesaphoura macrochaeta (Foto 2)  «velger» formeringsmåte etter omgivelsene. Mesaphorura macrochaeta, som er en vanlig art i Norge, formerer seg ukjønnet i stabile og forutsigbare miljø, og  kjønnet  i ekstremhabitater som havstrender og forurenset jord. Under norske forhold vil de fleste arter reprodusere seg med bare en generasjon i året, og formeringen skjer gjerne om sommeren.

Eggene legges som regel i klaser i hulrom i jorda eller under steiner. Flere hunner kan bruke samme sted. Utviklingen av eggene avhenger av temperaturen. I laboratoriet klekket egg fra Entomobrya nivalis etter 25 dager ved 9 ºC, og etter bare 7 dager ved 20 ºC (Fjellberg, 1998). Noen arter overvintrer som egg og klekkes om våren, mens de fleste overlever som voksne eller juvenile. I likhet med andre leddyr og insekter overlever de kulde ved å produsere en slags frostvæske som gjør at vannet i cellene ikke fryser. Noen arter er faktisk aktive også om vinteren.

Skifter hud flere ganger

Spretthaler skifter hud og gjennomgår et varierende antall juvenile stadier før de er voksne (Foto 5). Hos noen arter, og under varme forhold, skjer hudskiftene raskt og individene blir voksne på noen uker. I svært kalde strøk kan det gå to år fra et individ klekkes til det er blitt voksent. Også de voksne skifter hud og veksler mellom reproduktive og ikke reproduktive stadier. Noen dør ganske snart etter egglegging, mens andre lever opp til ett år eller lenger (Hopkin, 2007). Det dannes ny hud (culticula) under den gamle, før dyret «kryper ut» av den gamle huden.

Artsbestemmelse

Det er krevende å artsbestemme spretthaler fordi dyrene er veldig små, og har mange «uferdige» ungdomsstadier. Kjennetegnene som brukes til artsbestemmelse er farge, hvordan kroppsleddene ser ut, hvordan antennene er satt sammen, hvordan øynene er bygget opp, og antall og plasseringer av ulike hår og torner på bakkroppen. Disse kjennetegnene er først skikkelig utviklet hos voksne, kjønnsmodne individer. Fargene kan  forsvinne ved forbehandling og lagring, og variere mellom individer og funnsteder. Det er heldigvis langt enklere å bestemme et individ til familie og slekt enn til art. Bestemmelsesnøkler som kan brukes er Fjellberg (1998, 2007) og Hopkin (2007).

Forstørrelse og forbehandling

Til artsbestemmelsen trengs det en stereolupe som forstørrer 40 ganger og et mikroskop som kan forstørre minst 400 ganger. Mange ulike former og farger kan likevel sees ved bare 10-20 x forstørrelse slik som på Foto 1. For enkelte arter må individene gjøres gjennomsiktige ved varmebehandling i en dråpe av melkesyre og glyserol (3:1). Dette for å kunne observere karaktertrekk ved høy forstørrelse i mikroskop.

Ulike innsamlingsmåter 

Man kan samle spretthaler ved å svinge en insekthåv i vegetasjonen, grave ned små glass som dyra havner ned i, samle strørester fra bakken eller ta ut prøver med jord. Jordprøver med gras og røtter settes med toppen ned i en utdrivningstrakt med finmasket nett i bunnen (Foto 8). Håndplukket strø kan legges rett på nettet. Lyset og varmen over gjør at dyra trekker nedover og faller ut av trakten og ned i et glass med etanol. Ved å legge jordprøver med toppen ned kommer de største dyra som lever i overflaten først ut av prøven, og kiler seg ikke fast i jorda.

Litteratur

• Fjellberg, A. 1998 and 2007. The Collembola of Fennoscandia and Denmark. Fauna Entomologica Scandinavica. Vol. 35 Part I and Vol. 42 II.
• Hopkin, S. 2007. A key to the Collembola (Springtails) of Britain and Ireland. Occational Publication 111. Field Studies Council (FSC) Publication, 245 ss.
• Kålås J .A., Viken, Å., Henriksen, S. & S. Skjelseth (red.) 2010. Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken