Ugras i økologisk landbruk

Ugras er en stor utfordring i økologisk planteproduksjon. En økoprodusent må planlegge ugrasreguleringa langsiktig og sette inn forebyggende tiltak, før problemene oppstår. I konvensjonell drift kan en sette inn direkte tiltak i form av kjemiske sprøytemidler når problemet allerede har oppstått.

Indikatorplanter

Ugras kan fortelle oss noe om jordas tilstand der de gror. Derfor kan mange av dem kalles indikatorplanter. På næringsrik jord trives blant annet høymole, meldestokk, løvetann og nesle. Ugraset klarer seg som regel bedre enn kulturplantene når forholdene ikke er optimale. Surjordsplanter som åkerfiol tyder på kalkbehov, mens tunrapp, knereverumpe, krypsoleie og groblad tyder på jordpakking. Jord med krypsoleie, vassarve og sølvbunke trenger grøfting. Småsyre, åkersnelle, kvein og finnskjegg gror på næringsfattige arealer. Kunnskap om ugrasartene og deres vekstkrav gir derfor et godt grunnlag for å planlegge agronomiske tiltak som grøfting, kalking og jordarbeiding som en del av de forebyggende tiltakene mot ugraset. Jord i god hevd gir kulturplantene et forsprang i konkurransen med ugraset.

Forebyggende tiltak

Det viktigste forebyggende tiltaket mot ugras er et godt planlagt vekstskifte. Med vekstskifte unngår en oppformering av enkeltarter fordi de ulike kulturplantene har ulik livssyklus og konkurranseevne, og dyrkingstiltakene varierer. Med eng i vekstskiftet er ikke floghavre noe problem, og med potet eller andre radkulturer er det mulig å regulere høymole og andre rotugras.

Det er også viktig å hindre at ugrasfrø sprer seg. Ugrasplanter kan overleve i f.eks åkerkanter og være kilde til ugrasproblemer på dyrkamark. Kantslått og luking av enkeltplanter er effektivt - her har kårkaller gjort en god jobb i alle år! Tidlig engslått og ensilering av grovfôr vil bidra til å forhindre frøspredning, likeledes kompostering av husdyrgjødsla. Sjøl høymolefrø må gi tapt etter 3-4 uker med temperatur på ca. 30 grader i gjødsla.

Arbeidet rundt såing har stor betydning som forebyggende ugrastiltak. Vellykka pløying er en forutsetning for å redusere rotugraset før etablering av ny kultur. Et jevnt og fint såbed gir kulturplantene en god start i konkurransen mot ugraset. Tillaging av såbed så tidlig som råd og utsatt såing, såkalt falskt såbed, gir mulighet til håndtering av unge og sårbare frøugrasplanter. Økt såmengde i for eksempel korn vil gi tettere bestand og dårligere vekstvilkår for ugraset. Utplanting av småplanter framfor direktesåing i grønnsakskulturer gir også gode muligheter til ugraskontroll før utplanting og kulturplantene vil dekke jorda raskt etter utplanting. Rasktvoksende sorter, som dekker jorda godt, vil konkurrere effektivt med ugraset.

I naturen ser en sjelden naken jord, overalt der det er mulig er jorda dekket av planter. For å etterligne naturen og unngå at det er ugras som dekker jorda kan vi dekke jorda med grasklipp, halm eller plast i radkulturer. Jorda bør da være fri for rotugras på forhånd. En annen form for "jorddekking" er såing av underkultur i korn. Lavtvoksende kløver fortrenger frøugraset, samler nitrogen fra lufta og blir fangvekst om høsten etter tresking av kornet.
Husdyr kan være effektive i ugrasreguleringa. Gjess kan brukes til luking i potet, griser er dyktige til å rote i jord og spise ugrasrøtter, høner kan "uskadeliggjøre" hauger med ugrasplanter fra åker og hage. Ulike beitestrategier kan tyne ugraset i eng og beite, sambeiting kan være spesielt effektivt. 

100 % ugrasfritt ikke noe mål

I teksten her er det bevisst brukt betegnelsen «regulering»  og «kontroll» og ikke «bekjemping» om arbeidet med ugraset. Det er viktig å redusere ugrasmengden til et nivå som ikke reduserer avlinga eller gir problemer i form av for eksempel giftige fôringredienser eller smaksfeil på melk, verken på kort eller lang sikt. Men å fjerne alt ugras er ikke noe mål i økologisk drift. Ugras kan ha positive effekter på jord, jordstruktur og jordbiologi. Ugras kan gi mindre angrep av sykdommer og skadedyr, blant annet kan de gi ly og være vertsplanter for nyttedyra som spiser skadeorganismene. Blomstrende ugras gir pollen og nektar til bier og andre insekter. Innslag av planter som regnes som ugras i enga, kan også være gode fôrplanter og gi økt smakelighet på grovfôret. Ikke minst gir et visst innslag av ugras grunnlag for større biologisk mangfold i kulturlandskapet, både direkte i form av flere plantearter og indirekte i form av blant annet næring for insekter, dyr og fugler. 

Direkte tiltak

Til tross for god innsats med flere forebyggende tiltak vil mange ha behov for direkte tiltak mot brysomt ugras. Stikkord her er mekaniske tiltak i form av ugrasharving, radrensing, børsting eller termiske tiltak i form av ulike flammeteknikker. Handluking med ulike redskaper kan være aktuelt på både store og små arealer. 

Mer lesestoff om ugras

For å lykkes med økologisk drift, er det nødvendig å kjenne til gode tiltak for å unngå problemer med skadegjørere som ugras, sykdommer og skadedyr. Siden kjemisk/syntetiske midler ikke kan benyttes, er forebyggende tiltak helt avgjørende. Kunnskap om de enkelte skadegjørerne er også viktig. I de fleste tilfeller vil en kombinasjon av flere tiltak sammen være mest effektivt.

Bioforsk (nå NIBIO) har gitt ut fire bøker om plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Første bind omhandler bakgrunn, biologi og tiltak. Her omtales skadegjørernes livsstrategier og det gis en generell oversikt over forebyggende og direkte tiltak.

De tre andre bøkene omhandler plantevern i ulike kulturer, som grønnsaker og potet, korn, olje- og kjernebelgvekster og frukt og bær. Bøkene er skrevet av mange ulike forskere, som kjenner godt til norske forhold og til sammen har god oversikt over hvordan plantevernutfordringene kan løses i økologisk landbruk. Bøkene inneholder viktig grunnkunnskap som ikke blir utdatert med det første.

Brandsæter, L. O., S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow, T. Ruissen, R. Holmøy, K. Mangerud & H. Sjursen 2006. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1: Bakgrunn, biologi og tiltak. GAN Forlag AS

Meadow, R., L. O. Brandsæter, S. M. Birkenes & A. Hermansen 2008. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 2 – Grønnsaker og potet. Bioforsk Rapport nr. 10, 2008

Brandsæter, L. O., K. Mangerud, G. Brodal, A. Andersen & S. M. Birkenes 2009.  Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk - Bind 3 - Korn, oljevekster og kjernebelgvekster. Bioforsk Rapport nr. 4, 2009

Røen, D., L. O. Brandsæter, S.M. Birkenes, G. Jaastad, A. Nes, N. Trandem & A. Stensvand 2008. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 4 – Frukt og bær. Bioforsk Rapport nr. 7, 2008