Dyrking av løk

Kepaløk (Allium cepavar. cepa) og sjalottløk (A. cepavar. ascalonicum) er varianter av samme art, men omtales ofte som to separate arter. Hovedforskjellen er om løken splitter seg opp i flere småløk (sjalottløk) eller ikke (kepaløk). Grensen mellom dem er delvis flytende. Tidligere ble all sjalottløk formert ved å sette småløk i jorda, men fordi det er vanskelig å skaffe virusfritt materiale, benyttes det hovedsakelig frø i dag. Sjalottløk dyrket via frø ligner på små kepaløk i utseende og dyrking.

Løkplantene utvikler blader og rot fra en svært kort stengel (løkkaka) rett under jordoverflata. Dette er løkens vekstpunkt. Selv om bladene dør og visner ned, kan nye blad skyte opp dersom løkkaka ikke er skada. Skjult vekstpunkt gjør at flamming er et godt ugrastiltak i løk.

Rotsystemet til kepaløk består av mange likeverdige røtter som i liten grad forgreiner seg eller får rothår. Løkplantenes rotdybde er normalt ikke over 30 cm. Ved vekstavslutning om høsten vil røttene tilbakedannes og løken sitter løst i jorda. Løkplantene kan sette i gang ny rotvekst som respons på gode fuktighetsforhold i jorda seinhøstes. Det er ikke heldig, og reduserer holdbarheten på lager.

Om høsten svulmer nedre deler av bladene (bladslirene) opp og tjener som opplagsnæring og overvintringsorgan. Nye blad slutter å komme opp og bladene mister farge og saftspenning. De ytterste skjellene tørker inn og danner et beskyttende skall.

Dyrkingsområder

Tradisjonelt har tørre innlandsstrøk som Mjøs-området og kystområdene i Vestfold, Østfold og Aust-Agder vært mest aktuelle for løkproduksjon i Norge. Det er fullt mulig å produsere utenfor disse områdene, men klima og breddegrad vil likevel sette naturlige begrensinger for satsinga på kepaløk (se stokkløping). Det er liten produksjon av sjalottløk i Norge, selv om planta kan dyrkes både nordover og i fjellbygdene.

Sjalottløk har et større dyrkningsområde enn kepaløk og var tidligere utbredt her til lands. Etter 1950-tallet, da kepaløken kom for fullt, ble sjalottløken nærmest glemt. Markedet for sjalottløk har imidlertid økt betydelig igjen de senere åra, men etterspørselen dekkes hovedsaklig av import. Økologisk sjalottløk er foreløpig lite etablert som produkt i Norge.

Valg av skifte

Løk trives best på solrike, luftige og varme plasser. Ei næringsrik og godt kalka morene, moldrik sandjord eller lettleire er et godt utgangspunkt. Skyggefulle skifter bør unngås, da dette vil forsinke opptørkinga om høsten mer enn nødvendig.

Jorda må være i god hevd, være godt drenert, være næringsrik og ha god struktur. Løk konkurrerer meget dårlig med ugras, så jordarbeiding og kulturer som konkurrerer godt mot ugras må dyrkes i åra før løk, slik at mest mulig ugras blir konkurrert og tyna bort.

Jordarbeiding

Med tanke på at løk er så konkurransesvak mot ugraset, er god jordarbeiding viktig. Hovedregelen må likevel være å aldri utføre mer jordarbeiding enn nødvendig. Jorda må være lagelig slik at det ikke blir klumper eller unødvendig såledanning som hindrer vanntransport opp og ned. Klumper vil også gi problem med senere radrensing og redusere effekten av ev. flamming. Til tider er nok jordarbeidinga litt for kraftig ved dyrking av enkelte grønnsaker, inklusiv løk. Det henger bl.a. sammen med kvalitetsskader pga. stein, utbredt bruk av bed og drill osv. Mange grønnsaker legger dessuten igjen lite planterester etter høsting og har lang vekstsesong, hvilket gjør at jorda ofte ligger svart gjennom vinteren.

De jordvennlige tiltaka med fangvekster, husdyrgjødsel osv. må derfor i enda større grad utføres i åra før og etter løkdyrkinga. All jordarbeding skal ha som formål å skape gode vekstforhold for kulturplantene, ved at jorda skal være løs, og ugras skal bekjempes og nedmoldes. Eventuell husdyrgjødsel og planterester må også nedmoldes. Som tidligere nevnt må jorda være fri for rotugras før året det skal dyrkes løk. Dette gjøres best med konkurransedyktige arter i vekstskiftet, f.eks. eng som slås hyppig, men også gjentatt stubbharving etterfulgt av god pløying Med tanke på seinere løkdyrking, bør man etter beste evne sørge for god ugrasregulering i hele vekstskiftet. Les mer om regulering av rotugras her.

Løk krever jevn fuktighet, spesielt tidlig i sesongen. Muligheter for vanning er en nødvendighet. Lett sandjord kan være fordelaktig i tidligproduksjon, men krever hyppigere vanning og tilleggsgjødsling enn annen jord. Myrjord kan også gi brukbart resultat, forutsatt god gjødsling og god drenering. God jordarbeiding og jordstruktur gir rask nedbryting av planterester, noe som reduserer en del potensielle sjukdomsorganismer, samt frigjør næring til plantene. God pløying er derfor viktig for å redusere ugras og sjukdomssmitte. Siden løk har ekstremt dårlig konkurranseevne mot ugras, må jordarbeidinga etterlate et jamnt såbed, slik at såbedet etter setting også er jamnt. Ugrasreguleringa blir da mye enklere. Godt såbed oppås kun når jorda er lagelig, dvs. at den smuldrer, og at jordarbeidingsredskapene er riktig innstilt. Bruk av jordarbeidingsredskaper fremmer ikke jordstrukturen, så det må ikke kjøres mer enn nødvendig. Bruk av bedfres gir jamt såbed som gjør radrensinga enklere, men kan pulverisere jordaggregatene

Kjøremønster

Ved å planlegge kjøremønsteret for hele vekstskiftet er det mulig å hindre skader på jordstrukturen. Minst mulig av den beste produksjonsjorda bør kjøres på. Kjøring bør isteden konsentreres langs vendeteiger eller jordekanter, hvor avlingsnivået likevel er lavere grunnet dårlig jordstruktur og ugras som kryper inn fra åkerkantene. Lessing av kasser på transporthenger e.l. bør skje på vendeteigen, aller helst på en veg. Snuing inne på jordet bør unngås. Det er bedre for jordstrukturen at mest mulig jord kjøres minst mulig på.

For volumprodusentene ligger nok faste kjøre spor, Controll Traffic Farming (CTF), ikke så langt fram i tid. Ved hjelp av GPS kjøres det i eksakt samme spor år etter år. Dette vil spare mye jord for kjørebelastning. Pløying gjør ikke CTF-systemet helt optimalt, da den flytter jorda sidevegs. Ved gjennomført CTF passer bredden på maskinene til de ulike arbeidsoperasjonene til hverandre, ved at de f.eks er 3, 6, 9 m osv.

Faste kjørespor kan også etableres uten bruk av GPS. Kjøresporene settes allerede etter pløying. Under harving eller bearbeiding som fjerner sporene, kan markører legges ut. En kan også ta av ei harvetind bak hvert traktorhjul slik at sporene fortsatt synes. Faste kjørespor muliggjør presisjonsharving og man vet eksakt hvor planteradene kommer senere. Sporene kan ligge fra en sesong til neste. En avlingsøkning på 15 % er funnet i forsøk med bruk av faste kjørespor i løkdyrkinga.

Vekstskifte

I økologisk landbruk lykkes man best når vekstskiftet er allsidig. Kløverrik eng i vekstsiftet gir mulighet for å bygge opp nitrogenreserver, legge igjen mye planterester, bedre jordstrukturen, og ikke minst gir ei to årig eng som slås flere ganger i sesongen god tyning av rotugras som tistel og dylle. Er det begrensa med gjødsling, kan eventuelt kalireservene tappes. For løk bør det gå minst 4 år mellom hver gang man har planter i liljefamilien på samme skifte. For å unngå løkflue og en del sjukdommer bør løkfeltet plasseres lengst mulig fra fjorårets åker. Vekstskiftet bør legges opp fleksibelt og justeres etter ugras- og næringssituasjonen.

Kepaløk er svak i konkurranse med ugras. Rotugras bør derfor i størst mulig grad tas i årene før løk. Potet med hypping og radrensing eller grønnfôr med raigras, som slås flere ganger, er gunstige forkulturer. Ung eng som høstes til fôr og slås tre ganger i sesongen i sørlige strøk tyner rotugras effektivt.

Ettervirkning av plantenæringsstoff kan også være styrende for valg av forgrøde. Kortvarig eng eller grønngjødsel kan være gode forgrøder med tanke på ettervirkning av nitrogen, fosfor og andre plantenæringsstoff bundet opp i det organiske materialet. Andre vekster er også gode forgrøder for kepaløk, blant annet korn, grønnfôr, potet og flere typer grønnsaker. De krever tilførsel av ekstra gjødsel.

Det er altså fordeler og ulemper med alle vekster. Noe gir positiv effekt på noe, men negativ effekt på annet. Generelt kan følgende være rettledende:

Gode (++), middels gode (+/-) og dårlige (--) forkulturer

Mykorrhiza (sopprot)

Det er omstridt om mykorrhiza har praktisk betydning i vanlig dyrkingsjord. Viser jordprøvene over 4 i P-Al-tall er det heller tvilsomt om løk og mykorrhiza etablerer et symbioseforhold. Fordi løk har så dårlig rotsystem har det tradisjonelt blitt gjødsla med mye fosfor. Garder som har hatt løkdyrking i lang tid har dermed også opparbeidet til dels svært høge P-Al-verdier i jorda.

Likevel kan man oppleve at løk satt etter vekster som har mykorrhiza etablerer seg raskere enn løk satt etter kålvekster, som ikke danner mykorrhiza. Rask etablering har stor betydning for plantenes konkurranse mot ugras. På jord med lave fosfortall har det i mange land vært gjort forsøk med å smitte løkplantene med egna mykorrhizastammer. På fosforfattig jord kan nok dette ha betydning. Mykorrhizasoppene forlenger og utvider plantas kontaktnett i jorda. Soppen bidrar positivt med opptak av fosfor og flere mikronæringsstoff.

Mange sopparter danner mykorrhiza og er lite spesifikke i forhold til vertsplante. Det betyr at samme sopp kan danne mykorrhiza med korn, engvekster, gulrot, løk og andre vekster. Av kulturplantene er det først og fremst kålvekster og beter som ikke danner symbiose med mykorrhiza, muligens fordi de har raskt rotvekst og ikke trenger dette. Slike vekster vil derfor redusere mengden mykorrhiza i jorda og er ikke gode forkulturer for løk. Mekanisk brakklegging (svartbrakk) vil også virke negativt.

Fremmer mykorrhiza: Løkvekster, engvektser, korn, grønnfôr, redusert jordarbeiding, lav N- og P- gjødsling
Hemmer mykorrhiza: Brakklegging, hyppig jordbearbeiding, kålvekster og beter

Gjødsling

Kepaløk og sjalottløk trenger mye fosfor, hovedsakelig fordi fosforet er lite mobilt i jorda, og fordi løkplanta har så dårlig rotvekst. For mye husdyrgjødsel kan føre til sein avmodning og dårlig lagring.

På garder med liten tilgang på husdyrgjødsel kan pelletert hønsegjødsel benyttes. Nå fins det norske produkter, og bestilling i god tid gir prisfordeler. Prisen er uansett såpass høg at slik gjødsel bør brukes konsentrert når plantene trenger det mest, og med rask nedmolding, f.eks ved at det radrenses rett etter spredning. Vatning etter spredning gir også raskere omdanning og utnyttelse av gjødsla.

Uansett tilgang på husdyrgjødsel eller ei; løk er kanskje ikke den mest næringskrevende grønnsaken, men fordi løk er den kulturplanta med grunt og seintvoksende rotsystem er det viktig at næringa ligger mest mulig konsentrert nær rota. Derfor kan det være en stor fordel å bruke vårpløyde skifter til løk, pluss at husdyrgjødsla spres etter pløying. Det er også en fordel at det benyttes skifter som har hatt plantedekke gjennom høst og vinter, i form av eng, fangvekster/underkulturer. Om det er effekten av at næringsstoffene bevares i rotsona, eller at det faktisk er effekt av mykorrhiza-sopper som gjør at løk etter eng etablerer seg raskere, skal ikke være sagt. Er det mest praktisk at løk dyrkes på areal som har ligget brakk gjennom vinteren, må det gjødsles mer.

Forøvrig har eng, fangvekster mm. meget positiv effekt på jordas fysiske og biologiske egenskaper, ugras, vekstskiftesjukdommer osv. Det finnes mye godt lesestoff om grønngjødsling og fangvekster. Les mer om fangvekster her.

For å frigjøre næring fra organiske gjødselslag, må stoffene inn i en mikrobiell nedbrytningsprosess. Gjødseleffekt er således avhengig av fysiske forhold i jorda som luft, varme og vann.

Normbehov for viktige næringsstoff og innhold av disse i ulike typer husdyrgjødsel (kg per tonn), ved 3,5 t kepaløkavling per daa. 

* 4,3 kg P/daa ved stripespredning, 5,8 kg P/daa ved breispredning 

** Næringsinnholdet, spesielt av P, varierer mye, avhengig av tørrstoffinnholdet. Vit hva du tilfører.

 Med en god forkultur mht. nitrogen og ca. 2-3 tonn husdyrgjødsel per daa kommer man ganske langt. Siden løk har så dårlig rotvekst, og det benyttes pelletert hønsegjødsel, kan det være aktuelt å legge gjødsla konsentrert nær plantene.  

Næringsinnholdet i husdyrgjødsla varierer i næringsinnhold. Spesielt gjødsel fra gris varierer mye i N- og P-innhold eller tørrstoffprosent. Mer info om kjemisk innhold av husdyrgjødsel her

Mangelsymptomer

Det er ofte vanskelig å skille mellom ulike mangelsymptomer. Samme symptom kan ha flere årsaker, for eksempel kan gulning av blad skyldes nitrogenmangel, men også mangel på svovel og jern, drukning eller tørke. Inntørka bladspisser kan skyldes mangel på viktige mineraler, men kan også ha mange andre årsaker.

Bladanalyser kan avsløre eventuell mangel på viktige næringsstoffer. Slike analyser er lite brukt i Norge og har liten praktisk nytte om de ikke foretas av et laboratorium som kan gi svar med det samme.

Innhold av næringsstoff i løkblad i veksttida

Makronæringsstoff: N: 2,0-3,0 g/100 g tørrstoff, P: 0,25-0,40 g/ 100 g tørrstoff, K: 2,5-3,0 g/100 g tørrstoff, Ca: 0,6-1,5 g/100 g tørrstoff, Mg: 0,25-0,50 g/100 g tørrstoff
Mikronæringsstoff: B: 30-50 mg/kg tørrstoff, Mo: 0,15-0,30 mg/kg tørrstoff, Cu: 7-15 mg/kg tørrstoff, Mn: 40-100 mg/kg tørrstoff, Zn: 20-70 mg/kg tørrstoff

Ved bruk av tilstrekkelige mengder organisk gjødsel er mangel på mikronæringsstoff sjelden et problem. Mangel vil først og fremst kunne knyttes til N, P, K eller S. Overgjødsling med for eksempel pelletert hønsegjødsel kan raskt rette opp mangel på nitrogen og andre makronæringsstoff. Ved for høg pH kan det være aktuelt å gjødsle med mikronæringsstoffer. Er høg pH i jorda årsaken til næringsmangel nytter det lite å gjødsle jorda og ikke plantene. Det finnes i dag mange alternative gjødselslag og plantestyrkende produkter. Sjekk produktetiketten nøye for innhold – enkelte midler kan nemlig inneholde ørlite nitrogen, og blir da per definisjon ikke tillatt å bruke. Sjekk med Debio, eventuelt også en rådgivingsenhet i NLR.

Kalking

Optimal pH for økologisk løkdyrking er 6,0-6,5. Da er den biologiske aktiviteten høy og næringsstoffene lettest tilgjengelig for plantene. Blir pH høgere, vil faren for mikronæring bli større. Er pH lågere, vil surjordskader på røttene oppstå. Surjordskader er egentlig en aluminiumforgiftning.  

Mineraler som blir vanskeligere tilgjengelig ved høy pH (over 7): P, Zn, Mn, B, Cu, Fe
Mineraler som blir vanskeligere tilgjengelig ved lav pH (under 5): P, B, Cu, Mg, Ca, S, K

Regelverket legger visse restriksjoner på bruken av kalkmidler. I økologisk drift kan vanlig kalksteinsmjøl og skjellsand brukes, dessuten dolomittkalk som inneholder magnesium. I konvensjonell grønnsaksdyrking benyttes ofte ulike typer av brent kalk, som har en raskere pH økning, men disse er ikke tillatt brukt i økologisk drift.

Sorter

Resistens mot sjukdom er en svært viktig egenskap. Særlig gjelder dette resistens mot løkbladskimmel og løkgråskimmel. Generelt er sorter med høyt tørrstoffinnhold sterke mot sjukdommer, men variasjonen i de sortene som tilbys i markedet er relativt liten. På grunn av lang dag om sommeren i Norge, må man være sikker på at sortene som benyttes takler dette uten å gå i stokk. Modningstida har ofte sammenheng med avlingsmengde. Maksimal avling får en når løken kan utnytte hele vekstsesongen og samtidig få en normal vekstavslutning og modning. Tidlige sorter modner raskere og oppnår ikke samme avling som seine sorter. Sortene de vanlige frøfirmaene selger i Norge, er gjennomprøvd. Ved prøving av nye sorter, da oftest via frø, må det ikke sås mer enn man har råd til å tape hvis de ikke trives med norske forhold. Tynn hals gjør løken raskere å tørke.

På www.okofro.no finnes en oversikt over hvilke løksorter en kan kjøpe økologisk setteløk av. Gul kepaløk dominerer produksjon og forbruk av løk i Norge. De typene vi dyrker i Norge er av Rijnsburger-typen og er små og relativt runde i formen. Betegnelsen har sin opprinnelse på 50-tallet, da produksjonen ble dominert av to sorter: Rijnsburger og Stuttgarter. Rijnsburger-typer omtales i internasjonale sammenhenger som hollandsk løk, i motsetning til spansk løk (kjempeløk, amerikansk løk) som gjerne er større og har en mildere smak.

Hybridsorter eller gamle sorter

Utvalget av løksorter domineres av hybridsorter (F1-hybrider). Disse er fremstilt ved å krysse to genetisk ensartete linjer. Ei slik krysning gir et avkom som viser svært liten variasjon mellom plantene. De får samme størrelse, form, farge og smak. Som handelsvare er dette utvilsomt en fordel, men med hensyn til biologisk mangfold og selvberging er hybridsortene lite positive.

Med økt fokus på lokalmat og tilhørighet er gamle sorter og norske sorter fortsatt interessante. Disse tilfredsstiller andre krav enn de sortene som er tilpasset en industriell produksjon og varestrøm. Likevel er det lite gehør for gamle sorter i mange miljø, og de kan være vanskelig å få tak i.

Stokkløping

Løk er utsatt for å gå i stokk, det vil si at den utvikler blomsterstengel allerede første år. Stokkløping skyldes omdisponeringer av vekststoffer inne i planta etter kuldeperioder om våren eller forsommeren. Lang dag fremmer stokkløping. Løken er mest følsom for påvirkning om våren, men uheldig lagring av setteløken kan også føre til stokkløping. Løken må lagres ved 0-3 °C og med god ventilasjon i tida mellom sortering og setting. Temperatur mellom 3 – 15 °C fremmer stokkløping. Problemet er størst med stor setteløk. Sorter som brukes i Norge og selges av de vanlige frøfirmaene er sterke mot stokkløping.

Setting/planting

Stikkløk er vanligst i Norge.

Oversikt over størrelse, vekt og anbefalte mengder av stikkløk

Setteløk str. 3 er den enkleste stikkløken å dyrke fram til god avling, men vi må lære oss å bruke de sorteringene som finnes. Str. 4 bør bare brukes i de gode strøka for løkdyrking. Denne størrelsen trenger noe lengre sesong, men vil egne seg godt til lagringsløk. Str. 2 kan gi noe tidligere avling, men vil automatisk gi en del stokkløping. Ved setting av str. 2 før 1.mai bør det brukes duk for å redusere antallet som går i stokk.

Setting, settemaskiner

Helautomatiske settemaskiner benyttes på større arealer. Løken settes 2-4 cm djupt, de store setteløkene djupest, de små grunnest.  For djup setting gir sein spiring og avlang løk. Avstand mellom løk i rekka, avhenger av avstand mellom rekkene, sjå tabellen under. Dyrkes det andre radkulturer på driftsenheten, oppfordres det til å benytte samme radavstand til alle radkulturene.

Ved manuell setting kan en beregne et arbeidsforbruk på omtrent 30 timer per dekar. I forkant av manuell setting bør det kjøres opp ei grunn renne langs planterekka. En mal for planteavstand kan være til hjelp i vurdering og justering av avstanden underveis i arbeidet. Løken skal settes så dypt at den dekkes med så vidt med jord.

Et opplegg med tre rader på seng og 15-20 planter per løpemeter (5-8 cm mellom hver løk) gir et forbruk på 20-30 000 løk per dekar. Dette er et greit utgangspunkt for lagringsløk, men i tidligproduksjon kan avstanden mellom plantene økes noe. For å få høyere totalavling, men også en noe mindre størrelse, kan plantemengden økes tilsvarende.

Behov for setteløk ved ulike planteavstander og størrelser på setteløken

Ved bruk av str. 4 til sein produksjon (lagringsløk) bør plantetallet økes. Det vil alltid være noen av str. 4 som ikke spirer.

Stikkløk 

Såløk er lite aktuelt i Norge, da dette ikke vil gi god nok avling, samtidig som ugraskampen blir meget krevende. Såløk er kun aktuelt på storvokste kepaløker, eller såkalt salatløk (disse sortene er ikke egna til lagring).

Norsk stikkløkproduksjon er kontrollert, og skal være kontrollert og funnet fri for farlige sjukdommer som løk kvitråte og potetcystenamtoder (PCN). Dette er farlige planteskadegjørere som lever svært lenge i jorda, og er forbudt å spre. PCN skader sjølsagt ikke løkplantene, men er en farlig planteskadegjører som gir sterke restriksjoner på jord som har fått påvist nematoden.

Stikkløk sorteres etter størrelsene nr 2 (21-23 mm) nr 3 (15-21mm) og nr 4 (12-15mm).Stor stikkløk gir raskere vekst og høyere totalavling enn liten stikkløk, men faller dyrere å kjøpe inn. Derfor anbefales størrelse 3 eller 4 til vanlig lagringsløk, mens størrelse 2 brukes i tidligproduksjonen eller dersom man ønsker spesielt stor løk. Det er viktig at innkjøpt stikkløk lagres riktig, sjå avsnitt om stokkløping.

Egen produksjon av stikkløk

Dyrking av egen stikkløk er mulig, men meget komplisert. Rett tørking og lagring er viktig for at stikkløken skal produsere en fin matløk. Det oppfordres til god kontroll med sjukdommer. Dyrkinga bør skje i god avstand fra annen løkproduksjon, helst flere kilometer. Tilpassa tørke og lager er også viktig.

Anbefalt såmengde: 400-500 frø per løpemeter. Sådjup: 1,5-2 cm djupt

Det må være tilgang til vatning. Godt ugrasrenhold er nødvendig, og falsk såbed kan være aktuelt. Kjør opp sengene så raskt jorda er lagelig. Kjør ugrasharva grunt – max 2 cm – ca ei uke etter at senga er lagt opp, eventuelt spenn en wire e.l. meget stramt på et redskap, slik at du kan skrape øvre jordlag. Om været ser ut til å være fint framover, vurder om behandlingen skal gjentas, evnt. så rett etterpå. Propanbrenning umiddelbar etter såing kan også være aktuelt. Propanbrenning rett før spring kan også utføres. Plantene dør ikke om du brenner på flaggstadiet, men løkplanta må da begynne veksten på ny. Utfør radrensing sånn ca 1 gang per uke. Når løken har oppnådd rett størrelser, rykkes den og bakketørkes. Er produksjonen omfattende, kan det være tidsbesparende å legge stikkløken på smale striper av nett for gjøre innsamlinga raskere. Tørk ute i ca 10 dager.

Fortsett tørkinga inne:

• Tørk ved 20-25°C til halsen er tørr
• Varmebehandling ca 30°C ca 1 uke – for å knekke gråskimmel
• Lagring mellom 5-15 °C må unngås, da dette trigger dannelse av frøstengel (stokkløping). Løken må enten lagres på under 5 °C,helst -1, fra den er tørr til varmebehandling starter, eventuelt lagring ved 18-20°C fram til nyttår
• Varm lagring/behandling på 25-30 °C grader fram til pussing og sortering i april
• Kald og tørr lagring: 0-2 grader fram til setting
• Vær påpasselig med rett luftfuktighet – 70-75%

Planteløk/Gruppeplanting

Dersom setteløkproduksjonen av en aller annen grunn mislykkes, kan planteløk være et alternativ. 5-6 frø såes da i pluggbrett. Disse plantene må kortdagsbehandles, dvs. at i de siste 2-3 ukene av oppalet må plantene ha 12 timer lys, og 12 timer mørke per døgn. Det er svært viktig at oppalet ikke blir for varmt. Utføres kortdagsbehandlinga rett kan dette gi tilnærma lik avling som ved bruk av setteløk. Kun ved tidlig planting, før utgangen av april, kan man hoppe over kortdagsbehandling. Man kan få friskere planter ved ikke å bruke setteløk. Oppalet er imidlertid krevende og kostbart. Ugrasreguleringa er også mer krevende.

Planting i 3 rader på seng og ca. 15 cm mellom hver gruppe gir et behov på rundt 8 000 plugger per dekar og i overkant av 30 000 planter per dekar. Ei tettere planting kan være aktuelt, men da øker plantekostnadene uten at det gir tilsvarende gevinst i økt avling. Lavt plantetall gir mer plass for hver plante og større løk, men det gir også bedre plass for ugraset.

Kostnadene for planter og planting vil falle noe dyrere (ca. 30 %) enn ved bruk av setteløk. Dette avhenger selvsagt av om man kan drive oppalet selv, tilgjengelig plass i veksthus og hvor rasjonelt oppalet er. Plantemaskin er å foretrekke ved utplanting på større arealer, med et arbeidsforbruk på 10-12 persontimer og 2-3 maskintimer per dekar.

Vanning

Dyrking av løk uten vanningsmuligheter anbefales ikke. Tørkeperioder og sterk varme kan føre til vekststans og for tidlig løkdanning. Avlingen kan bli dramatisk redusert. Vatning er spesielt viktig tidlig i sesongen. Løkrøttene går ikke særlig dypere enn matjordlaget. Tilgangen på vann bør derfor være god og jevn gjennom hele sesongen, bortsett fra de siste ukene før høsting. Vannmengder tilsvarende 15-30 mm nedbør (15-30 000 liter per dekar) brukes ved hver vanning, avhengig av jordfuktighet og jordtype. Hvis hensikten med vanningen kun er å kjøle ned løken på varme sommerdager, rekker det å bruke mindre vannmengder (2-5 mm). Sprinkelvanning (rør eller vanningsvogn) brukes mest i Norge. Erfaringer fra mange land viser at dryppvanning eller systemer for undervanning gir en mer holdbar løk. Slike systemer er spesielt interessante for tørre områder, og gir en langt bedre utnyttelse av vannet.

Forebyggende plantevern

Forebyggende plantevern er svært viktig fordi det er meget få midler å sette inn dersom skadegjørere angriper løkplantene. Jordarbeiding, gjødsling og forebyggende ugrasregulering må være utført på en slik måte at plantene har produsert mest mulig salgbar avling før skadedyr og sjukdommer kommer inn i åkeren.

Det bør gå minst 4 år mellom hver gang en dyrker løk på et skifte. Løkfluer har evnen til å overleve 1-3 år som innkapslet puppe i jorda. Algesopper, fusarium og løkbladskimmel kan også overleve flere år i jord. Effekten av vekstskiftet blir dårlig dersom smitte kommer inn via lufta eller smitter gjennom infisert formeringsmateriale. Løkfluer kan fly noen hundre meter, løkgråskimmel og løkbladskimmel kan bevege seg over flere kilometer. Smittepresset er lavest dersom løkfeltet flyttes lengst mulig unna fjorårets felt. Å kun flytte feltet noen meter i den ene eller andre retningen har begrenset effekt mot skadegjørere. Nærliggende småhager med løkvekster kan også spre smitte. 

Løkhvitråte har svært lang overlevelse i jord (minst 15 år) og vekstskifte er som regel ikke tilstrekkelig. Andre tiltak må også settes inn for å hindre oppformering og spredning. Stengelnematoder kan også gjøre stor skade i kepaløk, men forekomsten er begrenset. Organismen er knyttet til vekster i liljefamilien og vekstskifte med andre kulturer er derfor effektivt mot denne typen nematoder. Organismen kan også komme inn med importert setteløk eller planteprodukter som ikke er sertifisert. Funn av stengelnematode skal meldes til Mattilsynet.

Tabellen under angir overlevelse i jord for noen av de viktigste sjukdommene og hvilke andre smitteveier de har.

Ulike smitteveier for sjukdom og skadedyr og hvordan de overlever på planter, i jord og på planterester 

Ugrasregulering

Ugraset er ei hovedutfordring i økologisk løkproduksjon. Det er ugras i løkens unge stadium som gir størst konkurranse. Om ikke ugraset tas på dette stadiet vil det lett ta overhånd ettersom løkåkeren er åpen og sårbar for konkurranse fra ugras.
Ugraset i selve planterekka er det vanskeligste å kontrollere. Ugraset mellom planterekkene er enklere å ta med radrensing. Kombinasjoner av ulike tiltak er nødvendig, og tiltak må rettes inn mens ugraset er smått. Følgende tiltak kan benyttes:

• Bekjempelse av rotugras i årene før løk
• Falskt såbed som avsluttes med en grunn harving rett før planting/såing
• Flateflamming når løken har ett ca. 5 cm høyt blad (fra setteløk)
• Flateflamming når løkspira er på flaggstadiet (fra frø)
• Radrensing hver uke med egnet utstyr + skrapepinne
• Ugrasharving eller selektiv flamming inn i planterekkene
• Manuell luking etter behov

Vær oppmerksom på at dersom det blir mye ugras vil bakketørkinga gå saktere, hvilket påvirker groing og lagring.

Dyrking fra setteløk eller fra planteløk krever noe forskjellig strategi. Ved bruk av planteløk er det spesielt viktig å komme tidlig inn med ugrasharving eller bruk av skrapepinner i forbindelse med radrensingen. Dette fordi den første flateflamminga ikke er aktuell (planteløken tåler det ikke), og fordi det vil bli et svært stort behov for luking dersom ugraset i planterekkene får etablere seg.

Rotugras

Rotugras må tas årene før det dyrkes løk, enten ved hypping/radrensing (potet), gjentatt slått (eng, grønnfôr, grønngjødsel) eller kortvarig mekanisk brakking (korn, diverse vekster). Kveke tynes best når den har 3-4 blad, mens tistel tynes best ved å ta den når planta har 6-8 blad og før blomsterknoppene er utviklet. Tyning av rotugraset gjøres best med alltid å bruke konkurransedyktige vekster, samt rett utført stubbharving og pløying. Sjå lenker til artikler om hvordan tyne rotugras under avsnittet jordarbeiding.

Frøugras

Frøugras tas med ugrasharv, propanbrenner og diverse radrenserutstyr. Falsk såbed har best effekt på sådde kulturer, ikke satte/planta, da mye jord berøres/flyttes. Ved investering i radrenserutstyr, vær nøye på at du kjøper utstyr som passer jorda og kulturen. F.eks vil smale og rullende skjær passe best på steinrik jord. Brede gåseføtter e.l. og skrapepinner fungerer dårlig på steinrik jord.

Flateflamming

Flateflamming av hele arealet (eller eventuelt bare over planterekkene) kan gjennomføres ca. ei uke etter setting. Løken bør ha kommet opp ca. 5 cm, men bladene må ikke være åpnet opp. Det finnes normalt et stort antall ugras som har spirt eller er i ferd med å spire på dette stadiet. Løken tåler denne første behandlingen bedre enn de små ugrasspirene. Dersom løken har spira, settes løken noe tilbake, men kommer raskt igjen med nye blad fra vekstpunktet under bakken.

Ved bruk av planteløk kan det legges opp til falskt såbed. Arealet gjøres da klar 1-2 uker før utplanting med en grunn harving eller flamming rett i forkant av utplantinga.

Sådd løk kan flammes rett i forkant av spiringen (som gulrot), eventuelt etter at løkspirene har kommet opp og er på flaggstadiet, det vil si når frøbladet står med en knekk rett ut. Løkspirene svis også ned, men kommer opp igjen fra vekstpunktet nede i bakken få dager etterpå.

Med brukbart utstyr må en regne med et forbruk på ca. 7 kg propan per dekar til flateflamming. Med en kostnad på kr 15 per kg gir det en gasskostnad på om lag kr 100 per dekar. Ved å konsentrere flamminga til kun i rekkene, det vil si tre bånd av 25 cm på hver seng, vil forbruket gå ned til 3-4 kg propan per dekar.

Selektiv flamming

Ved selektiv flamming i vekstsesongen stilles brenneren skrått inn i planterekka. På den måten kan en fjerne nyspirt ugras inne i selve rekka. Bladslirer og løk tåler forholdsvis mye varme, mens de fleste spirene av frøugras dør ved en slik behandling. Teknikk og innstillinger er avgjørende for metoden. Intensiteten må fintilpasses det løken tåler og feil her kan gjøre stor skade. Noe skade vil det alltid bli, og ulike undersøkelser viser 10-15 % avlingsnedgang ved kombinasjoner av flateflamming og selektiv flamming i kepaløk. Siden alternativene er så kostbare, kan en i noen tilfeller likevel akseptere denne reduksjonen i avling.

Ugrasharv

Et reelt alternativ til selektiv flamming er langfingerharving i etablert løkåker. Slike harver kan ta ugras på frøbladstadiet og ugras under spiring, delvis ved at harva river det opp, men minst like viktig ved at jord dekker ugraset. Kjørehastighet og harvedybde må tilpasses jord, vekststadium og det aktuelle utstyret. Generelt anbefales det å harve grunt, med flere harvinger. Løken er svært sårbar for å bli revet opp, så harvetindene må ikke stilles for bratt og kjørehastigheten må ikke være for stor.

Skrapepinner

I følge svenske undersøkelser har skrapepinner i planteløk redusert forekomsten av frøugras i rekkene med hele 90 %. Skrapepinner er svært enkel redskap, og må brukes før ugraset synes. Har ugraset satt varige blad har de ingen effekt. Skrapepinnene stilles helt sammen for å få god effekt. Planteløk er stort sett robust nok til å tåle denne behandlinga. Skrapepinner er også aktuelt å bruke i løk dyrket fra setteløk. Første til andre uke etter utplanting må løken få rote seg uten å bli forstyrra. Samtidig er det viktig å sette i gang behandling før ugraset har utvikla varige blad. Dersom en må kjøre for tidlig kan en heller kompensere dette med å sette igjen noen cm på hver side av planterekka. Samme hva slags utstyr som brukes er en god tommelfingerregel at røttene aldri må forstyrres. Gjør de det må utstyres stilles inn på nytt. 

Radrensing

Både børster, gåsefotskjær og seksjonsfres kan brukes til å ta ugraset mellom planterekkene. Børster kan kjøres tettest inn mot plantene, men må kjøres mens ugraset ennå er smått. Som utgangspunkt kan man regne med ukentlig kjøring den første tida. Seksjonsfres eller gåsefotskjær gir mer spillerom i forhold til tidspunkt for kjøring. Disse arbeider dypere og hardere, men kan normalt ikke stilles så tett inn mot løkrekkene.

Et opplegg som kombinerer ulikt utstyr i en og samme kjøring er utviklet på Finstad Gård i Vestfold. Her er børster og skjær kombinert på en midtmontert ramme under traktoren. Innerst mot planterekken går børstene og i tillegg skrapes jord inn med påmonterte skrapepinner.

Manuell luking

Dette arbeidet er ofte nødvendig, men forhåpentligvis bare i et begrenset omfang. Gode pendelhakker kan gjøre arbeidet bedre og mer effektivt enn vanlige hakker.

Løkdanning og modning

Løkdanning er plantas naturlige reaksjon på at vinteren nærmer seg, eller en respons på ugunstige vekstforhold (f.eks. tørke, næringsmangel, sterk varme). Opplagsnæring og veksthemmende stoffer transporteres fra bladene og ned i løken.

På grunn av lange sommerdager og de sortene som brukes i Norge er manglende løkdanning aldri noe problem. Tørke eller næringsmangel i vekstsesongen kan føre til alt for tidlig løkdanning og dermed reduserte avlinger. Det er derfor viktig å sikre jevn vann- og næringstilgang. Vanning kan også brukes for å kjøle ned åkeren i perioder med ekstrem varme. Ei naturlig modning om høsten er styrkende for holdbarheten.

Fremmer tidlig løkdanning: Ekstrem varme, tørke, lang dag, næringsmangel
Hemmer løkdanning: God tilgang på nitrogen, kjølevanning

Rykking og tørking

Løk som skal langtidslagres må rykkes før 50 % av bladverket har lagt seg. Lang holdbarhet på lager må gå på bekostning av avling. Lagringen må også sjølsagt være optimal. På løk som skal selges før jul kan man drøye rykkinga til det er 80-90 % legde. Det er ikke noe poeng å utsette rykkinga om løken har lagt seg. Dette fører bare til dårlig kvalitet. Fortrinnsvis bør rykking og all handtering utføres i tørt vær. Løken bør ligge og tørke på bakken i ca. 10 dager før den plukkes opp i kasser. I denne tørkeprosessen trekkes spirehemmende stoffer fra bladene ned i løken. Det må også være godt vær når løken plukkes opp i kassene. Sørg for skånsom opplukking, om det er manuelt eller maskinelt.

I konvensjonell produksjon er det vanlig å benytte bladkutter før rykking. Dette hadde spart plass og energi på tørka. Veldig ofte fører dette til stor infeksjon av sjukdommer som utvikles på lager, så dette må utføres med varsomhet i økodyrkinga. Noen har god erfaring med å brenne med propanbrenner umiddelbart etter bladkuttinga, sannsynligvis for å tørke ut sårflater og potensielle infeksjonssteder for gråskimmel. Strenglegging og opplukking må også utføres med stor varsomhet.

Løkgråskimmel er et alvorlig problem i produksjonen av økologisk løk. Det er vel derfor løkdyrking er mest aktuelt i tørre, nedbørfattige områder. Noe av det samme gjelder løkbladskimmel og andre alvorlige sjukdommer.

Mye ugras gjør at løken tørker seinere. Løken må behandles varsomt og rensing av løken etter tørking for å spare plass på lageret reduserer kvaliteten på løken kraftig, bla. ved at løken begynner å gro og gråskimmel øker i vekst.

Fuktig klima om høsten gjør det vanskelig å tørke løken ute, og gjør det nødvendig med gode innendørs tørker. Luft må dras gjennom kassene, slik at alt blir tørt. Viftene må være så sterke at overflaten tørkes i løpet av få dager, 200-300 m³ uteluft per tonn per time. Når overflaten er tørr, tilføres varme.

På Gartnerhallen sitt løksikon får du oppskrift på tørkinga, her refereres de tre viktigste fasene:

1.fase: Overflatetørking. All fri fuktighet tørkes. 2-7 dager. Store luftmengder med tørr luft. Bruk varme i tillegg til uteluft.

2.fase: Ettertørking av løkhals og 2-4 skall, samt danning av godt skall med god farge, 3-5 uker. Reduser luftmengde til 150-300m³/t/time. Temperatur 20-22°C og 50-60 %RH.

3.fase: Tørkeavslutning, nedkjøling 2-4 uker. Nedkjøling gradvis, maks 1°C per døgn. Bruk «tørr» uteluft, 1-2°C lavere enn lagertemperatur. Ikke ’kald’ uteluft alene!

Lagring og salgsvare

En løk som har gått i stokk er uegna for lagring og salg. Sortene de vanlige frøforhandlerne har er sterke mot stokkløping, så sant setteløken er behandla rett.

Fremmer stokkløping: Sydlige sorter, stor setteløk, kjølig vår, dyrking langt mot nord
Hemmer stokkløping: Varmebehandlet setteløk, sterke sorter 

Groing

Selve løken er plantas hvilestadium. Balansen mellom vekstfremmende og veksthemmende stoffer i selve løken kontrollerer hvilen. Veksthemmende stoffer produseres i bladene og følger med inn i løken etter hvert som den modnes og bladene blir gule. De veksthemmende stoffene vil deretter utsettes for nedbrytning og løken blir mer utsatt for groing. Etter langtidslagring vil dette være ett av hovedproblemene. I mange land benyttes kjemiske midler eller bestråling, men dette er uaktuelt innen all norsk løkproduksjon og for økologisk produksjon i andre land.

Løk som skal lagres lenge, må rykkes før 2/3 av løken har lagt seg. Blir løken liggende for lenge på jordet etter rykking vil den spire raskere. Dette kan du sjå ved at det dannes nye røtter i løkkaka. Har hele løkåkeren lagt seg, og den har ligget lenge ute, bør avlingen omsettes raskt.

Fremmer groing: Lagertemperatur rundt 10 °C, høy tørketemperatur, bladkutting i felt, sein høsting, avskalling 
Hemmer groing: Kjølelager, grosterke sorter

Avskalling og skallkvalitet

Dersom oppsvulminga skjer raskt, og særlig dersom den fortsetter etter at det tørre skallet er dannet, kan skallet sprekke og falle av. Høy temperatur, lav luftfuktighet og håndtering gjennom sortering, pakking, transport og butikk øker avskallingen. Avskalling er i høy grad også en sortsegenskap. Nyere sorter har som regel sterkere skall enn de gamle.

Fremmer avskalling: Høy tørketemperatur, lav luftfuktighet, mye håndtering av løken 
Hemmer avskalling: Sterke sorter

Skallkvaliteten betyr også mye, ikke bare for utseende, men også for holdbarhet. Tynn hals er normalt å foretrekke i kepaløk, da det gir en lettere tørking av bladverket der

Høsting og tørking

Totrinnshøsting med 10-14 dagers bakketørk anbefales for økologisk produksjon. Første trinn (rykkingen) foregår manuelt eller ved hjelp av planteløfter og strenglegger. Andre høstetrinn (oppsamlingen og innkjøringen) gjøres manuelt eller ved hjelp av høstemaskin.

Direkte høsting og mekanisk bladkutting gir større risiko for smitte av gråskimmel og bakterier som går ned i løken i forbindelse med bladkuttingen. Bladene beskytter løken, og inneholder forbindelser som transporteres ned i løken og hemmer groing og øker holdbarheten. Overdreven og uforsiktig håndtering øker problemet med lagersjukdommer og gir dårligere holdbarhet.

Kepaløk viser klare modningstegn. Røttene løsner og bladene legger seg over. Optimalt høstetidspunkt er når 50 % av bladene har lagt seg over og røttene sitter løst i jorda. Hvis man venter med å høste, vil røttene feste seg igjen og veksten fortsette.

Utsatt høstetid gir avlingsgevinst, men dårligere holdbarhet. Som en hovedregel bør lagringsløk ikke rykkes senere enn slutten av august og være i hus første halvdel av september. Noen fristes til å få med seg en ekstra tilvekst i september og gjennom det høyere avling. Å kjøre inn våt løk betyr større risiko for sjukdomsutvikling, mer blaute skjell og større tørkekostnader.

Løkproduksjon stiller store krav til innendørs tørkekapasitet, det vil si stor nok plass, viftekapasitet og oppvarming.

Det finnes ulike måter å bygge og bruke ei tørke på. Både lagring i kasser og løs vekt (binge) fungerer bra. Poenget er å sikre god luftgjennomstrømning og mulighet for oppvarming.

Ved kasselagring kan bruk av plastgardin foran hver kasse og et stort hull i denne midt inn mot neste kasse sikre at luften går inn i kassene, og ikke mellom dem. Det legges plast over og rundt partiet og luft suges således gjennom partiet ved hjelp av en vifte.

Bingelagring krever en hovedtørkekanal som kan lede lufta ut i sidekanaler under løken. Det er viktig at dette er dimensjonert etter de løkmengder som skal inn på lager (150-250 kubikkmeter luft per tonn og time) og at deler av bingen som ikke har løk kan stenges av. Løken må legges jevnt utover, hvis ikke vil lufta blåse ut der det er lite eller ingen løk.

Den første tida etter at løken er tatt inn må viftene kjøres for fullt, med inntak av uteluft og tilskuddsvarme. Dette for å fjerne mest mulig fuktighet på overflaten av løken og i bladene. Det er vanskelig å få opp temperaturen i denne fasen, men den ekstra varmen som gis gir god effekt. Temperaturen bør gradvis heves og dette foretas etter hvert som man stenger igjen for uteluft og kjører på omluft. Temperaturen bør ikke overskride 25-27 °C. Poenget må være å sikre god uttørking uten for høye energikostnader.

Å holde 35-40 °C i en kort periode (1 -2 dager) mot slutten av tørkeperioden blir brukt for å redusere angrep av gråskimmel, men vil kun ha effekt mot sopp som er på vei ned i halsen og ikke på sopp som allerede har vokst ned i selve løken. Høy tørketemperatur over tid vil føre til høyere risiko for glassaktige skjell og mer groing på lager. Fargen på skallet påvirkes av tørketemperatur ved at høy temperatur, spesielt i kombinasjon med høy luftfuktighet, gir et mørkt, rødt skall. Lav tørketemperatur (20 °C) gir et gult og svakt gyllent løkskall, noe som ofte foretrekkes i det norske markedet.

Luftgjennomgangen skal være mest mulig lik i hele partiet. Det må ikke forkomme områder uten luftsirkulasjon, det kan medføre at løken råtner lett eller får dårlig kvalitet.

Etter at halsen er papir-tørr helt gjennom, senkes temperaturen til 0-2 °C. Langtidslagring av kepaløk skjer best ved lav relativ luftfuktighet (60-70 %). Hvor lavt en velger å gå ned i temperatur bør vurderes opp mot hvor god kontroll en har på temperaturfluktuasjoner, sikring mot frost og kondens. Kepaløk tåler temperaturer under 0 °C, men må da ikke utsettes for noen form for håndtering.

Sortering og pakking

Før sortering og pakking kan temperaturen i løkpartiet med fordel heves til 8-10 °C. Det bør skje gradvis for å unngå kondens. Kald løk er mer utsatt for støtskader og skader i de ytre kjøttfulle skjellene. Svake støtskader og glassaktige skjell kan forsvinne etter en stund, mens alvorlige skader kan føre til væskeansamling og indre bakterieangrep. Dette er ikke lett å se fra utsida av løken under sortering og er lite populært å finne i butikk eller på kjøkkenbenken.

I pakking og sortering er det viktig å fange opp feil. Et av de store problemene er indre og latente skader som først slår ut i omsetningen eller hos forbruker. En bør spesielt holde øye med:

• løkgråskimmel
• glassaktige skjell
• groing

En kan teste løkpartiet ved å legge et 50-talls tilsynelatende bra løk ved romtemperatur noen uker for så å vurdere eventuelle skader.

Veiledende standard

Norsk standard er ikke en norm eller et krav, men en veiledende standard. Grossister og varemerker setter egne krav til sortering, kvalitet og merking, og produsentene velger selv størrelse og kvalitet i sorteringen i henhold til markedet løken skal inn i.

Merking

Merkingen skal tilkjennegi opprinnelse i tillegg til kvalitet. Dette kan gjøres ved hjelp av Ø-merke med angitt produsentnummer, eller ved bruk av emballasje som profilerer varemerket og eventuelt også garden. Mattilsynet har ansvar for oppfølging av lover og forskrifter ved omsetning av matvarer.

Les mer

Brandsæter, L.O. m.fl. 2006. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1 - Bakgrunn, biologi og tiltak. GAN Forlag AS

Meadow, R., L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes & A. Hermansen 2008. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 2 - Grønnsaker og potet. Bioforsk Rapport nr 10, 2008

Serikstad, G.L. & K. Bysveen 2014. Plantevern i økologisk dyrking av frilandsgrønnsaker. Bioforsk Temaark nr 13 2014. 

Serikstad, G.L., T. Holz & K. Bysveen 2014. Tiltak mot skadegjørere i økologisk produksjon av løkvekster. Bioforsk Tema nr 16 2014 

Flere dyrkingstips: https://www.nlr.no/media/2993498/ffloekvekster-2016.pdf

LØKsikonet: http://gartnerhallen.no/for-medlem/loksikonet/