Nettside for
økologisk landbruk
Variasjon av erter, her en blanding av mange sorter. Foto: Svein SolbergVariasjon av erter, her en blanding av mange sorter. Foto: Svein Solberg

Gamle sorter - levende kulturarv og nyttige gener

Gamle sorter er aktuelt av flere årsaker. De har en lokal kobling, de kan være spesielle - eller de kan brukes i foredlingen av nye sorter. 

Mennesker har alltid gjort valg, for eksempel hvilke art som skulle dyrkes – men også på hvilken måte disse ble dyrket. Over tid har naturlig og menneskeskapt seleksjon påvirket plantene. Dette har tatt plass i varierende natur og kultur. Lokale sorter, ofte kalt landsorter har blitt utvikla. Innenfor en slik sort fantes et spenn av mer eller mindre like planter. I Norge finnes veldig få intakte landsorter bevart. Fragmenter av sortene finnes i de gamle sortene. De første sortene som ble foredla var linjer eller seleksjoner fra landsortene (Nilsson-Ehle 1906, Åkerman et al. 1951). Disse kom på markedet i første del av 1900 tallet. De er siden blitt brukt i krysninger - for å foredle fram mer moderne sorter. For korn vil de moderne sortene oftest være stråstive. De responderer bedre på mer nitrogengjødsel og avlingen blir under slike forhold høyere enn hva de gamle sortene kunne vise opp. På veien har også andre egenskaper blitt endret, som totalinnhold av protein. Parallelle utviklingstrekk har skjedd i gras, grønnsaker og andre vekster. Den overordna retningen har vært økt avling mens andre kvaliteter kan ha blitt tilsidesatt. Om kvalitet har vært et kriteria, så har krav fra industri og omsetning ofte blitt prioritert framfor forbrukerkrav.

Identitet gjennom sorter

Historisk sett har planteforedlingen gått gjennom ulike faser – fra den tida da bonden selv tok hånd om planteforedlingen - til offentlig planteforedling på regionale forsøksstasjoner og til nåtidens planteforedling, som drives av nasjonale og internasjonale selskap. Vi har dyrket korn og andre kulturplanter i Norge i flere tusen år og gradvis tilpasset artene til vårt klima, vår kultur og våre preferanser. Frø var del av en kultur knyttet til gård og grend, riktignok med impulser utenfra, for eksempel gjennom bytte av frø. Landsortene var ikke statiske, men endret seg innenfor en større sammenheng. Utover på 1900-tallet ble planteforedlingen i større grad et offentlig anliggende. Landsortene ble tatt inn til forsøksgårder for sammenligning og testing. Det ble gjort utvalg og krysninger. Samtidig ble det utviklet systemer for kvalitetssikring og regelverk for frøhandel.

I dag er globaliseringen påfallende, også i Norge. Globaliseringen har ført til økonomisk vekst og frihet for mange. Likevel finnes det motreaksjoner og nyanser, som å søke tilbake til tradisjoner og det kjente. Kanskje kan det også finnes en nostalgi her. I mange land opplever bønder at de har blitt koblet fra prosessen med å utvikle sorter og bestemme produksjonen. I stedet styres utviklingen av selskaper som kombinerer planteforedling med kjemisk industri eller matvareindustri (Schimmelpfennig et al. 2004, Howard 2009). Utviklingen er ikke lik overalt, og kanskje ikke like tydelig i Norge som i mange andre land. Globalt sett må Norge betegnes som landbruksmessig perifer.

Børsum vårhvete, en av få norske landsorter som finnes bevart. Foto: Svein Solberg
Variasjon av erter, her en blanding av mange sorter. Bilde: Svein Solberg

Verdien av variasjon

Variasjon har fra naturens side en egenverdi. Variasjon er høyst nødvendig for overlevelse og utvikling. Likevel formes standarder og systemer som ensretter. Sannsynligvis var dette ikke tanken når regelverket rundt frø og sortsgodkjenning ble laget. Organisasjonen «International Union for the Protection of New Varieties of Plants» (UPOV) ble dannet i 1968 og skulle få stor innflytelse på regelverket. Allerede noen tiår før dette hadde offisielle testinger av frø blitt etablert i noen europeiske land (Fajersson 1997; MacKay et al. 2011). Hensikten var å beskytte bønder slik at frøet som ble solgt holdt den kvaliteten selger påstod. Feltforsøk ble anlagt for å teste om sortene var lempelige å dyrke. Resultatene ble publisert i årlige meldinger.

Den økonomiske støtten til planteforedlingen ble stadig diskutert og de fleste mente støtten var mangelfull. Å ta inn en viss sum penger (avgift) når frø ble solgt ble lansert som idé. Avgiften skulle finansiere planteforedlingen. Ideen ble en realitet etter ratifiseringen av UPOV (Jördens & Button 2011). For at en ny sort skal godkjennes må den gjøre det bra i prøvedyrkingene og i tillegg være distinkt, ensartet og stabil (de såkalte DUS-kriteriene). En avgift, ofte 15% av prisen på såfrøet, skal betales til vekstforedleren (sortseier), dette for å stimulere til forskning og utvikling av nye sorter. I følge regelverket skal en liten avgift betales også ved egenavla frø, dette så lenge sorten kommer under betegnelsen «planteforedlerrett», normalt 20-30 år etter at sorten ble godkjent. Etter disse årene tar sortseier gjerne sorten ut av markedet, siden det sannsynligvis finnes nyere og bedre sorter. Ofte tas sortene ut av markedet før det har gått 20-30 år. Når en sort tas vekk fra sortslista er den i prinsipp ikke lenger lov å selge. Systemet har vært omdiskutert, særlig fordi sorter som ikke står på sortslistene ikke skulle være lov for bøndene å selv vedlikeholde og dyrke frø av (Borowiak 2004; Andersen 2007).

Det er ulike meninger om hvorvidt UPOV-systemet og avgiftene har tjent hensikten; å fremme planteforedlingen (Kloppenburg 1988, Santos et al. 2012). I Norge har antall arter som foredles gått ned, for eksempel er foredlingen av kål, løk og flere grasarter lagt ned. Fortsatt finnes foredling i bygg, vårhvete, havre, potet, jordbær, bringebær, eple, plomme, timotei, rødkløver og noen andre gras- og engbelgvekster (Tabell 1). Sammenlignet med Sverige har nedgangen i Norge vært begrenset. Myndigheter i Norge, kanskje i motsetning til i Sverige, har så langt sett nytten av en nasjonal planteforedling og har også støttet vekstforedlingen (ved siden av avgiftene som kommer inn ved salg av frø). I Sverige fantes på 1960-tallet foredling av svært mange vekstslag. Siden den tid har foredlingen stoppet opp i belgvekster som erter, vikke, soyabønne og blå lupin, og i rotvekster som nepe, kålrot og fôrbete, samt i olje og fibervekster som hvitsennep og lin og flere grasarter.

Endringene har vært mest markant for grønnsaker hvor foredlingen har stoppet opp i alle arter. Dette inkluderer ulike typer bønner, ulike typer kål, løk, purre, gulrot, persille, reddik, rødbete, seller, dill, salat, tomat, agurk og melon (Solberg & Breian 2015). Grønnsaksforedling finnes ikke i det hele tatt i Sverige, og heller ikke i noe annet land i Norden. Foredlingen av erter var den siste som forsvant. Dette skjedde da Findus flyttet forskningsavdelingen fra Skåne i 2017.Ulike årsaker kan forklare nedgangen. Globaliseringen er viktig. For eksempel finnes flere internasjonale firma som foredler grønnsaker, potet og andre vekster i Holland, Tyskland og Frankrike. Disse dekker også mye av det frøet som selges i Norden - og særlig av grønnsaker. Videre er sortene som blir godkjent ofte robuste, det vil si at et fåtalls sorter kan dekke et stort geografisk område og også gjøre det bra på ulike steder. Dette står i motsetning til gamle sorter som var mer lokale. Tidligere fantes flere landsorter på sortslistene, særlig av kløver og gras. Det samme var tilfelle med lokale seleksjoner eller stammer av kålrot og andre grønnsaker. De fleste av landsortene hadde likevel forsvunnet allerede på første halvdel av 1900-tallet (Åkerman et al. 1951; Bjørnstad 2010). Men UPOV og frølovene ga nådestøtet til dem. Landsortene kunne ikke tilfredsstille DUS-kravene og de hadde heller ikke noen sortseier. Samme utvikling er dokumentert i andre europeiske land (Bocci 2009).

Tabell 1. Planteforedlingen i de nordiske landene (bare foredling gjennomført i de nordiske landene er inkludert, mikro-selskap er angitt i fotnoter)

Land

Firma/institusjon

Arter med foredlingsprogram

Sverige1

Lantmännen SW

Syngenta Seeds

SLU

Bygg, havre, høsthvete, vårhvete, vårraps, grasarter, rødkløver, hvitkløver, luserne

Sukkerbete

Potet, frukt, bær

Danmark2

Carlsberg

Sejet Plant Breeding

Nordic Seed

DLF Trifolium

LKF Vandel

Maltbygg

Bygg, høsthvete

Bygg, høsthvete

Grasarter, rødkløver, hvitkløver, fôrbete

Potet

Finland

Boreal

MTT Agrifood

Bygg, havre, rug, vårhvete, høsthvete, rybs, åkerbønne, åkerert, potet, grasarter, rødkløver

Frukt og bær

Norge3

Graminor

Bygg, vårhvete, potet, grasarter, rødkløver, hvitkløver, luserne, eple, plomme, jordbær, bringebær

Island

Landbruksuniversitet

Bygg, timotei

  1. Sverige: TD Förädling har hatt åkerert. I tillegg finnes deltakende foredling blant nettverk opptatt av gamle sorter som Allkorn, Gutekorn og andre
  2. Danmark: Maribo har fortsatt listet noen sukkerbetesorter og erter. Foredlingen er å flyttet til andre innenfor Syngenta-gruppen. Toft Plant Breeding var også aktive og har fortsatt åkerert og åkerbønne på sortslista, men har ingen videreforedling. Av mikro-foredlere finnes Bio-Plant/Ølgaard med aktivitet på purre og kål, Eghøjgaard på blålupin, Knold&Top på kålrot og raps, Reffstrup på humle, Kallehave på eple og pære og deltakende foredling blant økologiske bønder.
  3. Norge hadde inntil nylig kålrotforedling på en landbruksskole i Nord Norge og har deltakende foredling hos noen økologiske bønder.

Egen bevaring

Mange gamle sorter er bevart i genbanker. Her tas de vare på i nedfrosset tilstand og i små mengder. Tanken er at de skal brukes i forskning og foredling. I prinsippet er genbankene åpne for alle som har interesse. Det finnes nettverk av bønder som har hentet ut frø fra genbanker, blant annet fra den nordiske genbanken (www.nordgen.org). Å ta vare på de gamle sortene gjennom aktiv dyrking er prisverdig. Kunnskapen om dem utvikles og spres. Dette må betraktes som en levende kulturarv. De fleste som arbeider med kulturarv vet at støtten til slikt arbeid er minimal. Ofte bygger slikt arbeid på frivillighet og eget engasjement. For gamle sorter møtes mange i tillegg av hindringer i regelverket. Problemet har vært at regelverket rundt frø overhode ikke var tilpasset denne aktiviteten. Frø fra de gamle sortene kunne i prinsipp ikke selges, siden de ikke var godkjente (lenger). For å bli godkjente måtte sortene gjennom DUS-tester og verdiprøvinger, og dette kostet penger og innebar mye venting, samtidig som de fleste forstod at sortene ikke ville passere disse testene. For å løse noen av problemene ble utvalgte gamle sorter satt på sortslistene. Dette ble gjort som såkalte «bevaringssorter» etter at et EU-direktiv for bevaringsverdige sorter ble implementert i Norge for noen år siden (www.mattilsynet.no). Nå er frø av bevaringssorter lov å selge, men i begrenset mengde og kun dersom selger er et godkjent frøfirma. Salg av frø fra egen foredling eller deltakende foredling er fortsatt problematisk, akkurat som salg av frø av gamle sorter som ikke står oppført som bevaringssorter.

Videreforedling

Bønder og gartnere har gjennom dyrking og vedlikehold av sortsmaterialet satt Norge og nord-områdene på kartet mht. utbredelsen av kulturvekstene. Som beskrevet ble foredlingen først knyttet opp mot lokale forsøksgårder, for eksempel Møystad Forsøksgård ved Hamar. Det fantes en bevissthet om at Møystad var en forsøksstasjon i bondens tjeneste – som i alle fall Hedmarksbonden kunne identifisere seg med. Siden har foredlingen blitt sentralisert, nå til Graminor. Hovedkontoret til Graminor ligger utenfor Hamar – og fortsatt har Hedmarksbonden, men også øvrige norske bønder en viss nærhet til foredlingen. De gamle sortene finnes i genbanker, både i Graminor og i den felles nordiske genbanken. Selv om trenden har vært at færre arter foredles nasjonalt, så finnes en bevissthet om at norsk landbruk trenger sorter tilpasset jordbruket her. I tillegg finnes det bønder som ønsker å utvikle lokale sorter. Å drive vekstforedling – på den ene eller den andre måten - bidrar til å videreutvikle mangfoldet. Prinsipielt sett bør det ene ikke utelukke det andre. Det hele må betraktes som skapende fluktlinjer - som positive og kreative handlinger på tvers av rådende trender. Visst kan vi fortsatt forme vår framtid!

Referanser

  • Andersen, R. 2007. Protecting Farmers' Rights in the Global IPR Regime: Challenges and Options. Trade Insights 3(2): 30-32.
  • Bjørnstad, Å. 2010. Our daily bread. Vidarforlaget, Oslo.
  • Bocci, R. 2009. Seed legislation and agrobiodiversity: conservation varieties. Journal of Agriculture and Environment for International Development 103: 31-49.
  • Borowiak, C. 2004. Farmers’Rights: Intellectual Property Regimes and the Struggle over Seeds. Politics & Society 32 (4): 511-543.
  • Farjesson, F. 1997. Weibullsholm. Familieföretakets utveckling 1870-1980. In: Olsson G. (ed.), Den svenska växtförädlingens historia, Kungl. Skogs- och Lantbruksakademien, Stockholm, pp. 35-50.
  • Howard, P.H. 2009. Visualizing consolidation in the global seed industry: 1996-2008. Sustainability 1: 1266-1287.
  • Jördens, R & Button, P. 2011. Effective systems of plant variety protection in responding to challenges of a changing world: UPOV perspective. Journal of Intellectual Property Rights 16: 74-83
  • Mackay, I., Horwell, A., Garner, J., White, J., McKee, J. & Philpott, H. 2011. Reanalyses of the historical series of UK variety trials to quantify the contributions of genetic and environmental factors to trends and variability in yield over time. Theoretical and Applied Genetics 122: 225–238.
  • Nilsson-Ehle, H. 1906. Något om korsningar och deras betydelse för föredlingsarbetena med höstvete. Journal of the Swedish Seed Association, 1906.
  • Santos, F.S, Aviani D.M., Hidalgo J.A.F, Machado, R.Z. & Araújo, S.P. 2012. Evolution, importance and evaluation of cultivar protection in Brazil: the work of the SNPC. Crop Breeding and Applied Biotechnology S2: 99-110.
  • Schimmelpfennig, D., Pray, C.E. & Brennan, M. 2004. The impact of seed industry concentration on innovation: a study of U.S. biotech market leaders. Agricultural Economics 30: 157-167.
  • Silva J.S. 2010. Impact of improved vegetable cultivars in overcoming food insecurity. Euphytica 176:125–136.
  • Solberg, S.Ø. & Breian, L., 2015. Commercial cultivars and farmers’ access to crop diversity: A case study from the Nordic region. Agricultural and Food Science 24(2):150-163.
  • Åkerman, Å., Nilsson, F., Sylvèn, N. & Fröier, K. 1951, Svensk växtförädling (Band I and II). Natur och Kultur, Stockholm.

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no