Pløying

Høstpløying er vanlig i Norge. Tidligere våronn, bedre såbed på grunn av telens virkning på pløgsla gjennom vinteren og bedre arbeidsfordeling gjennom året er viktige argumenter for å pløye om høsten. Fare for erosjon og utvasking av næringsstoff, i tillegg til nedsatt mulighet til overvintring for jordorganismene ved pløying om høsten, tilsier likevel at en i økologisk landbruk bør vårpløye. Unntak kan være ved bryting av gammel eng og vending av stiv leirjord.

Ugraseffekt

Bruk av skiveristel og forplog eller skumskjær øker effekten av pløyinga på ugraset. En skiveristel som arbeider ned til 10-12 cm, skjærer av horisontale røtter av flerårig ugras. Forplogen skjærer av den øvre trekanten på plogvelta og plasserer den i bunnen av plogfåra. Dette setter ugraset mye tilbake. For å oppnå full effekt er det viktig at plogdelene er godt vedlikeholdt og skarpe.

Pløyedybde

For å unngå langsom og anaerob omdanning av det organiske materialet er det en fordel med grunn pløying. Jo luftigere jorda er, jo dypere pløying er forsvarlig. Grunn pløying setter store krav til nøyaktig innstilling av utstyret. I de fleste tilfeller vil en pløyedybde på 15-18 cm være passende. Ønsker en å motvirke danning av plogsåle, bør en variere dybden fra år til år, eller montere en jordløsner på plogen. Imidlertid kan ei plogsåle virke som en trykkfordeler, og jordløsning kan i enkelte tilfeller virke negativt. 

Pløying har flere negative sider, og mange er på jakt etter alternativer. Få metoder virker like godt mot rotugras som pløying.

Kemink jordarbeidingssystem

I Tyskland og Danmark benytter enkelte økologiske garder Kemink jordarbeidingssystem. Pløying brukes ikke, i stedet brukes faste kjørespor og grubbing i 40-50 cm dybde. Festestanga på grubberen er smal og mest mulig loddrett for å forstyrre jorda minst mulig. Selve gåsefoten løfter jorda og bryter i stykker større jordklumper. Systemet er ellers spesielt ved at det ikke tilføres næring utenfra, og ved at belgvekster brukes i liten grad.

Organisk-biologisk jordbruk

Organisk-biologisk jordbruk er en av driftsformene i økologisk landbruk. Metoden er særlig utbredt i Tyskland og Sveits. I organisk-biologisk drift skal en helst ikke bruke plog. De negative virkningene på mikroorganismene i jorda ved å vende jorda vurderes som så store at slik  jordarbeiding frarådes. Jordorganismene er tilpasset levevilkårene i helt spesielle sjikt, og trives ikke hvis de blir flyttet til andre nivå. I stedet blandes mindre mengder organisk materiale skånsomt inn i den øverste delen av jorda og rotugraset reguleres på andre måter enn ved pløying.

Faste kjørespor

Faste kjørespor kan være aktuelt i radkulturer, korn og andre kulturer. Jorda bearbeides da med ulike redskaper mellom kjøresporene. Faste kjørespor gir mulighet til god jordstruktur, men forutsetter liten kjørebredde, noe som betyr mye kjøring.

Stubbkultivator

En stubbkultivator kan utføre all grovere jordarbeiding på lett jord ned til cirka 15 cm. Planterester og husdyrgjødsel må være findelt før det blandes inn i jorda, slik at det blir moldet skikkelig ned. Et aktivt jordliv med mye meitemark gjør det lettere å klare seg med bare en kultivator.

Redusert jordarbeiding

I vanlig landbruk er det utviklet driftsmetoder med redusert jordarbeiding, blant annet innenfor korndyrking. En kan spare drivstoff og arbeidstid, men i de fleste tilfeller forutsetter slik drift bruk av kjemiske ugrasmidler. Dermed er dette så langt lite aktuelt i økologisk drift.

Artikkelen er redigert fra boka Økologisk jordkultur (Hansen og McKinnon, 1999) (Kun tilgang for norske IP adresser)

Les mer

Bysveen, K. 2020. Skal, skal ikke jordarbeide. innlandet.nlr.no

Mangerud, K. 2009. Veien til bedre pløying. Oppdragsrapport nr.4 -2009. Høgskolen i Hedmark