Det finns mange mulige varianter av "skogshager". Ofte har de en naturlig plass innenfor konseptet "agroøkologi". Det finns mange mulige varianter av "skogshager". Ofte har de en naturlig plass innenfor konseptet "agroøkologi".

Skogshage - hvorfor, hvor og hvordan?

Begrepet «skogshage» kan umiddelbart virke lett å forstå, men det fins mange mulige varianter av skogshager. Skogshager kan også ha en plass i konseptet agroøkologi. Ulike naturgitte forhold gjør det påkrevd med en lokal tilpasning i ulike land og regioner. Her presenteres skogshage for europeiske og norske forhold slik det kan tolkes inn i en moderne sammenheng til agroøkologi og agroforestry.

Flere betydninger 

Begrepet skogshage vil ha en egen mening i norsk sammenheng. «Skogshage» vekter ikke nødvendigvis «skog» og «hage» like sterkt. «Skog» refererer i mange sammenhenger bare til en allé av trær eller 15 % tredekke på et areal. «Hage» refererer ikke nødvendigvis til tradisjonelle hageelementer som gras eller blomster, men kan like gjerne være korn eller andre jordbruksvekster. Opprinnelig var «hage» ofte en inngjerding med f.eks. urter i en klosterhage eller humlehage i tilknytting til klosterets ølbrygging. Inngjerdingen kunne også være med frukttrær eller husdyr, dvs. en frukt- eller hestehage.

Begrepene skogshage eller skoglandbruk blir derfor brukt om det samme. I svensk sammenheng brukes kanskje mer beskrivende «trädjordbruk» som overordnet begrep og definerer «skogshage» som «et mangfold av vekster som utnytter ulike høyder fra rotsone til trekrone» (Furenhed 2024). I Norge er «Tresatt beitemark» og «semi-naturlig eng» overordnete naturtyper, som omfatter «hagemark, kystlynghei, slåttemark og naturbeitemark». Det er få skogshager i Norge, men i Bergen fins et areal som kalles Matskogen.

Agroøkologi

Agroøkologi er ikke en sertifisert driftsform og beskrives ofte som en tilnærming eller strategi for å øke bærekraften i lokale og globale landbruks- og matsystemer. Begrepets historie gjør at agroøkologi kan defineres både som en vitenskap, en praksis og en sosial bevegelse.

Vitenskapelig sett er agroøkologi studiet av økologien i landbruks- og matsystemer. Denne genren utviklet seg da forskere begynte å integrere prinsipper fra økologi inn i agronomien, som en respons på negative konsekvenser av industrielt landbruk.

Knyttet til agroøkologisk praksis har «High Level Panel of Experts» i FN (2019) definert 13 prinsipper. Noen omhandler agroøkosystemet direkte knyttet til gården og bonden, f.eks. "jordhelse", "dyrevelferd" og "reduksjon av innsatsfaktorer". Andre prinsipper fokuserer på hele matsystemet og inkluderer politisk rammeverk og marked, f.eks. "rettferdighet" og "sosiale verdier og kosthold". Vanligvis beskrives ikke en produsent som agroøkologisk eller ikke-agroøkologisk, men bønder, matprodusenter og forvaltningsinstanser kan operere mer eller mindre i tråd disse prinsippene. Det betyr i praksis at både gårdbrukere som driver konvensjonelt og økologisk kan drive mer eller mindre «agroøkologisk». Gjennom verktøy som vurderer etterlevelse av de 13 prinsippene kan gårdsdrifta plasseres langs en gradient avhengig av i hvilken grad produksjonen er i tråd med disse. For å komme godt ut i en slik vurdering kreves mer enn bare god agronomi og økologi på gards- og produksjonsnivå. Solidarisk økonomi gjennom hele produksjonen og gode sosiale forhold for bønder er eksempler på viktige faktorer som påvirker resultatet av en slik vurdering.

I den sosiale bevegelsen innenfor agroøkologien er det ofte stort fokus på «matsuverenitet». Dette handler om at folk, lokale samfunn og nasjoner skal ha rett til å bestemme sin egen landbruks- og matpolitikk, tilpasset lokale forhold og på en økologisk, sosial og økonomisk måte. Denne sosiale bevegelsen innen agroøkologi er sterk i Sør-Amerika, der bønder bla. kjemper for retten til å dyrke og distribuere lokale, tradisjonelle frø.

Muligheten for matsuverenitet har blitt vanskelig i deler av verden der multinasjonale selskaper har overtatt styringen av matproduksjonen gjennom hele verdikjeden.

Det er fortsatt interesse for en driftsform som  omfatter styving av trærne. Motiv fra kurs i Eikesdalen. Foto: Sussanne Fris Pedersen
Det er fortsatt interesse for en driftsform som omfatter styving av trærne. Motiv fra kurs i Eikesdalen. Foto: Sussanne Fris Pedersen

Skogslandbruk og skogshage

Skogslandbruk (eng.: agroforestry) er et dyrkingssystem som på flere måter kan bidra til at de agroøkologiske prinsippene etterleves i større grad. Skoglandbruket tar nemlig vare på mange av de 13 prinsippene som agroøkologien bygger på. Begrepet innebærer kultur eller natur med trær. Dyrkingssystemet kan innebære husdyrhold med beiting, birøkt eller dyrking av f.eks. grønnsaker. Derfor skjelnes det mellom tre typer kulturer:

  • Agrosilvokultur
  • Silvopastoral kultur
  • Agrosilvopastoral kultur

Skogslandbruk er kjent fra mange land og har forskjellig utforming. Oftest er det på store arealer, hvor trær er plantet inn i kulturvekster (korn, grønnsaker) eller som del av beite for ulike dyr (Raskin & Osborn 2019). I Norge, hvor 44 % av landets areal er trebevokst og dyrket jord utgjør 3 % av totalarealet, er utgangspunktet annerledes enn i land med mer jordbruksareal og lite skog. Tradisjonell reindrift i Norge, Sverige og Finland er et eksempel på silvopastoral kultur (Schaffer m.fl. 2019). Reindrifta er arealmessig det største eksempelet på silvopastoral kultur i Europa. Dagens reindrift er samordnet med interesser innen jakt, turisme og skogsdrift. For mindre dyrkaarealer og utmarksbeite i Norge gir kantsoner allerede økt biologisk mangfold (Serikstad 2018, Friis Pedersen 2023). Noen steder må en derfor prioritere å holde arealer mest mulig åpne og frie for gjengroing framfor å plante dem til med trær.    

Semi-naturlig eng har sjelden spor etter pløying eller såing, men er formet gjennom lang tids ekstensiv drift og beiting. Slåttemark kan være tresatt og betegnes «lauveng».

I husdyrholdet kan trærne bidra med fôr, f.eks. fra or og selje. I Norge har fôr fra trær vært en del av tradisjonell drift bla. på Vestlandet. I Eikesdalen i Møre og Romsdal har bønder opp til vår tid holdt i hevd tradisjonen med styving av trær til vinterfôr med kvister fra or, selje og alm. Det er fortsatt interesse for driftsformen med styving av trærne.

I Danmark utprøves bruk av selje og elefantgress som fangstvekster for å hindre næringsutvasking av gjødsel fra utegris (Jensen m.fl. 2019).

Erfaringer fra Sverige viser at etablering av alléer i kornåkre kan gi noen ekstra utfordringer. Det må skjermes mot rådyr, elg og hare. Det kan være nødvendig med vanning i oppstarten. Det er viktig å ta høyde for fortsatt maskinell høsting av kornet med maskiner, som også krever snuplass. Det må være minst 24 m mellom trerekkene - i noen tilfeller opp til 40 m (Furenhed 2024). 

Berikelse fra trær/skog til dyrket land kan foruten dyrefôr og retensjon (tilbakeholdelse) av næringsstoffer også være at det gir le, vern mot jorderosjon, flere pollinatorer, flere habitater for vilt og temperatur- og vindregulering. Trær kan dessuten hindre kontakt mellom besetninger som beiter nær hverandre (Dalgaard m.fl. 2019). Integrering av trær kan også brukes som strategi for forbedret drenering (Raskin & Osborn 2019). 

Levirkningen er til fordel for både dyr og andre kulturvekster. Det er viktig å plante etter dominerende vindretning. Ofte anbefales planteretning orientert nord- sør, fordi det gir mest mulig solinnstråling utover dagen – noe som er viktig i nordlige strøk. Høye trær på opptil 15 m. kaster lange skygger, og avstanden mellom trerekker må minst være 30-45 m. Trearter med tett løvsetting gir lite lys til plantene under trekronene. Der det dyrkes hvete mellom trerekkene bør skyggevirkning av løvdekket høyst være 30 %. Styving og beskjæring kan regulere skyggeeffekten, på store arealer med lange trerekker utføres dette etappevis. Lysinnstråling er begrenset under nordlige strøk - her er skygge for lyset sjelden en fordel for vekstene. 

Flere fordeler

Skogslandbruk er mest kjent for å være utbredt i tropisk klima. Gjennom FNs forskningsprogram CGIAR er det etablert et senter for dette i Nairobi i Kenya. Dermed er det også publisert mest fra andre klimaforhold enn de skandinaviske, men de siste årene har det også blitt skrevet publikasjoner fra temperert klima (Gordon m.fl. 2017).

Det er gjort flere sammenliknende studier som viser at skogslandbruk øker biologisk mangfold og gir flere økosystemtjenester. De fleste eksemplene er hentet fra området rundt Middelhavet hvor det oftest inngår kultur med valnøtt og ekte kastanje (Torralba m.fl. 2016).

Regulerende økosystemtjenester er for eksempel retensjon av næringsstoffer, hindring av erosjon, karbonfangst, pollinering, kontroll av skadegjørere og reduksjon av brannfare. Dessuten fremheves kulturelle verdier som hever estetiske og rekreative kvaliteter av landskapet (Torralba m.fl. 2016).

I Storbritannia er det vist at skogslandbruk kan gi betydelig bedre forhold for pollinatorer, sammenliknet med monokultur. Det er også kjent fra flere undersøkelser i tropisk klima, men det er få studier fra temperert klima. Den britiske undersøkelsen viste at forekomsten og artsmangfoldet av solitære bier i deler av året var 10,5 ganger større enn i landskap med monokulturer. Trær på dyrket landbruksareal genererte også 2,4 ganger flere humler enn i monokultur (Varah m.fl. 2020).

Hassel med egen verdi i form av nøtter. Foto: Sussanne Fris Pedersen
Hassel med egen verdi i form av nøtter. Foto: Sussanne Fris Pedersen

Klimatilpasning

Ekstremvær med økt nedbør på kort tid gjør dyrkete arealer sårbare for erosjon. Det blir vanligere med den type vær og i Danmark er det vist at innplanting av trær gir en fordel i klimatilpassing (Weigelt Pedersen m.fl. 2021). Det samme fremheves for vann- og saltskadet jord i India, hvor arealene risikerer eller allerede er gått ut av drift. Innplanting av f.eks. pil, poppel, akasie, bambus eller morbær fungerer som biologisk drenering og medvirker til at grunnvannsnivået slutter å synke (Sarvade m.fl. 2017). Treplanting kan være billigere og mindre teknisk utfordrende enn drenering.

Vanningsbehovet kan reduseres markant med flere plantekulturer dyrket sammen. Erfaringer fra Bolivia viser at det ved konvensjonell monokultur ofte er behov for vanning to ganger om dagen, men bare nødvendig en gang hver 20. dag om det er plantet polykultur (Catacora, pers. komm.)

Trærnes egenverdi

Høy verdi trær kan være valnøtt, eple og eik. I Spania er det eksempler med gris i valnøttplantasjer. Inntekter fra valnøtttømmer er først aktuelt etter 60 år. Inntekter fra hasselnøtter forventes først seks år etter planting og fra epler på frittstående epletrær etter fire år. I tabellen under er det gitt noen eksempler på hvordan trærne bidrar med verdiøkning. Fremmedarter med invasivt potensiaIe er det best å unngå. Det gjelder grønnpil og skjørpil i slekten Salix og balsam- og berlinerpoppel i slekten Populus. I tabellen refererer Pil* til selje og andre arter i Salix-slekten.

 

Marked/

Selvforsyning

Treslag å overveie

Ved

Spesialtømmer

Biomasse, annen

Strø under husdyr

Fôr

Frukt

Nøtter

Bær

Eik, bjørk, hassel

Pil*, valnøtt

Pil, poppel

Furu, gran

Alm, pil, poppel, bjørk

Eple, kirsebær, pære

Valnøtt, hassel, kastanje

Hyll, tindved, rogn/asal

Beitedyr i utmark er tradisjonell, norsk silvopastoral  kultur. Foto: Sussanne Fris Pedersen
Beitedyr i utmark er tradisjonell, norsk silvopastoral kultur. Foto: Sussanne Fris Pedersen

Trær og husdyr

Storfe spiser gjerne blad av selje og andre salixarter, hassel, poppel og agnbøk – særlig på våren. Lind, ask, morbær og or har også et høyt proteinnivå (15-20 %) i bladverket og er fordøyelig for storfe. Det er imidlertid stor variasjon mellom sortene av disse treslagene. Agnbøk kan være et aktuelt treslag i Sør-Norge. Poppel og morbær er uvanlige i norsk sammenheng, men kan trives her. Beiting kan også brukes til å åpne opp i krattskogen. Geiter er dyktige til slikt arbeid, ved at de spiser svært allsidig, også grovt materiale (Weigelt Pedersen m.fl. 2021).

Selv om fjørfe (høns og kalkun) er små dyr kan de ødelegge trær og busker, særlig hvis planteveksten ikke er godt etablert fra før. Hønserasen spiller også inn på hvor aktive og aggressive hønsene er. Kyllinger av de to saktevoksende rasene rowan ranger og sasso ble fulgt i forsøk på Tingvoll. Hassel og svarthyll var mest robuste mot beiting i luftegårdene, uavhengig av rase (Sørheim m.fl. 2021). Fôropptak fra eget areal reduserer behovet for innkjøpt/importert fôr. Samtidig vil uteopphold og furasjering (fôrsøking) ute dekke behovet for metionin hos hønsene og dermed redusere fjørplukking og annen aggressiv atferd (Sørheim m.fl. 2021). Britiske forsøk med løvtrær som ask, bjørk, eik og morell i luftegård til høns viste at trærne vokste 31 cm høyere per år enn samme art plantet utenfor luftegårdene, målt over en tre-årsperiode. Samme forsøk viste også at trær stimulerte hønsene til å furasjere. Prosentvis furasjerende dyr i flokken økte fra 39 til 66 % (Jones m.fl. 2007). I mange tilfeller må man skjerme plantene mot beitedyr til de har etablert seg, se tabellen nedenfor.

Dyreart

Skjerming av trær

Storfe, sau

Høns, kalkun

Vill fugl

Hjortedyr

Ekorn

Solid gjerde, elektrisk tråd

Netting rundt stamme og bark opp til krone og greiner

Netting over frukt og bær

Gjerde

Åpent areal mellom trær

Flere utfordringer

Det er mange grunner for å velge agroøkologiske tiltak: karbonbinding, klimatilpasning, næringsstoffer, erosjon, biologisk mangfold, dyrevelferd og fôr. Det er dog ikke bare fordeler med skoghage/skoglandbruk. Både etablering og drift kan by på utfordringer og barrierer for å få det til. Nedenfor er det skissert noen av disse utfordringene.

Positiv respons

Negativ respons

Generelt økte miljøverdier i landbruk

Økt biologisk mangfold

Flere habitater for ville arter

Bedre landskapsestetikk

Bedre dyrevelferd

Generelt sosio-økonomiske barrierer

Større arbeidsmengde

Mer komplekst system

Økte investeringer 

Flere muligheter

Det fins ikke fasttømrete definisjoner på agroøkologi og skogshage. Begrepene blir til underveis og er et normativt dynamisk kontinuum. Det betyr at eksemplene blir til i en kompleksitet mellom natur, mennesker og samfunn. Det understreker også at det trengs eksempler å vise til som kan danne en ny norm for hvordan vi driver landbruk og innretter oss med matforsyning og – nettverk. Dessuten viser det at det er en kontinuerlig, sammenhengende, fortløpende prosess. Derfor er eksempler viktigere enn definisjoner her. Eksemplene fins fra før eller skapes i dag. Noen prinsipper går igjen fra tropisk til temperert klima, men artskjennskap og helhetlig tilnærming er essensielt.

Tilskuddsmuligheter og rådgivning er under utarbeiding i andre skandinaviske land. I Norge fins det ordninger for tradisjonell bruk. Det fins også mange gårdbrukere som kombinerer husdyrhold og planteproduksjon. Dette kan agroøkologi åpne for å se på med nye øyne/sette i nytt perspektiv.

Teksten er hentet fra: Friis Pedersen, S. & S. Hansdotter 2024. Skogshage - hvorfor, hvor, hvordan? NORSØK Faginfo nr. 13, 2024

Referanser

Catacora-Vargas, G. pers. komm. Foredrag ved 5.episode i ISHS Horticulture debatt-serie “Hort Forum”, 4.4.2024. Agroecology for sustainable horticulture: It´s time to adress it.

Crawley, K. 2015. ICOPP: Fulfilling 100 % organic poultry diets: Roughage and foraging from the range. ORC - Organic Research Centre  OK-Net EcoFeed-selected tool

Dalgaard, T. m.fl. 2019. Scenarier for skovlandbrug i Danmark – effekter på miljø, klima og biodiversitet – del 2. Nationalt Center for Fødevarer og Jordbrug, Danmark. 17 s.  

FAO 2018. The 10 elements of agroecology. Guiding the transition to sustainable food and agricultural systems. fao.org    

Friis Pedersen, S. 2023. Økt biologisk mangfold i frukthagen – praktiske tiltak. NORSØK Faginfo, vol. 8, nr. 3 

Furenhed, S. (red.) 2024. Trädjordbruk i Sverige. Jordbruksinformation 2024:4. Jordbruksverket. 75 s.

Gallardo-Lopez, F. m.fl. 2018. Development of the Concept of Agroecology in Europe: A Review. Sustainability 10(4) 1210

Gordon, A.M. m.fl. (eds.) 2017. Temperate Agroforestry Systems. 2. Edt. CABI. ISBN 9781780644875. 

HLPE 2019. Agroecological and other innovative approaches for sustainable agriculture and food systems that enhance food security and nutrition. A report by the High Level Panel of Experts on Food Security and Nutrition of the Committee on World Food Security, Rome. 

Jensen, M. m.fl. 2019. Effekt av skovlandbrug på miljø, klima og biodiversitet - del 1. Nationalt Center for Fødevarer og Jordbrug,Danmark

Jones, T. m.fl. 2007. Welfare and environmental benefits of integrating commercially viable free-range broiler chickens into newly planted woodland: A UK case study. Agric Syst. 94 (2):177–188.

Linse, L. m.fl. 2024. Agroforestry för svenska förhållanden. Agroforestry Sverige 

Raskin, B. & Osborn, S. (eds.) 2019. The agroforestry handbook – Agroforestry for the UK. Soil Association Ltd.

Sarvade, S. m.fl. 2017. Waterlogged wasteland treatment through agroforestry: A review. Journal of Applied and Natural Science, 9(1):44-50

Schaffer, C.m.fl. 2019. Can Agroforestry Grow beyond Its Niche and Contribute to a Transition towards Sustainable Agriculture in Sweden? Sustainability, Vol 11(13):3522 

Serikstad, G. L. 2018. Biodiversitet som støtte i økologisk frukt- og bærdyrking. Agropub, 23.3.2023

Sørheim, K. m.fl. 2021. Innovative driftssystemer for økologisk kyllingproduksjon. NORSØK Rapport vol. 6, nr. 14. 

Toledo, V.M. 2012. La agroecologiga en latinoamerica: Tres revoluciones, una misma transformación. Agroecologia, vol. 6, s. 37-46.

Torralba, M. m.fl. 2016. Do European agroforestry systems enhance biodiversity and ecosystem services? A meta-analysis. Agriculture, Ecosystems & Environment. Vol. 230, s. 150-161

Varah, A. m.fl. 2020. Temperate agroforestry systems provide greater pollination service than monoculture. Agriculture, Ecosystems & Environment. Vol. 301

 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no