Erter og åkerbønner

Erter (Pisum sativum) og åkerbønner (Vicia faba) er kjernebelgvekster i erteblomstfamilien. Hos kjernebelgvekstene er frukten en belg som hos villformene åpner seg når frøene er modne. Dyrka former er derimot selektert slik at belgene holder på frøa i overmoden tilstand. Frøa er store og næringsrike, og er vanligvis det økonomisk viktigste produktet ved dyrkinga. Plantene er ettårige og kan dyrkes til modning, konserves, eller brukes i grønnfôr og grønngjødsling (her omtales først og fremst dyrking til modning). Felles for erteblomstfamilien er at artene er selvforsynt med nitrogen ved at de lever i symbiose med nitrogenfikserende bakterier.

Botanisk er åkerbønner mer beslektet med vikker enn med andre bønnearter. Andre navn på arten er bønnevikke, bondebønne og hestebønne. Åkerbønner har stive, opprette stengler (50-150 cm) med god ståstyrke. Det er åkerbønner av minortypen som er mest aktuelt å dyrke i Norge. De har en 1000-frøvekt på 250-500 gram.

Erter har klatretråder og svake stengler. Kulturen danner en tett matte utover i vekstsesongen. Hos erter er 1000-frøvekta cirka 100-350 gram.

Klima

Erter og åkerbønner krever begge en god del varme for å nå fram til modning, men erter trenger generelt mindre varme gjennom vekstsesongen enn åkerbønner. De tidligste ertesortene modnes omtrent samtidig med de seineste havresortene i Norge. Kjernebelgvekster kan med fordel dyrkes i større omfang enn det som blir gjort i Norge i dag. Dagens sortsmateriale avgrenser likevel dyrkingsområdet for disse vekstene til modning. Kornområdene på Østlandet og i Trøndelag ligger på dyrkingsgrensa for erter. Åkerbønner til modning bør bare dyrkes i de beste klimatiske områdene på Sør-Østlandet, mens erter til gulmodning (for eksempel krossensilering med korn) og kjernebelgvekster til grønnfôr og grønngjødsling har et større dyrkingsområde.

Jord

Kjernebelgvekstene foretrekker tørkesterk og veldrenert jord med relativt høy pH. Av hensyn til modningstid er det viktig å velge den varmeste og tidligste jorda. Moldrik leirjord med god struktur er bra, mens moldfattig, stiv leire er kald og derfor mindre bra. Steinrik jord krever steinplukking og/eller tromling fordi erter og åkerbønner lett går i legde, noe som gjør treskinga vanskelig.

Gjødsling

Erter og åkerbønner er selvforsynte med nitrogen forutsatt at de rette nitrogenfikserende bakteriestammene er til stede i jorda. Hvis ikke det har vært dyrka erter, åkerbønner eller vikker på arealet tidligere, bør frøene smittes med en bakteriekultur av arten Rhizobium leguminosarum ved første gangs såing på hvert skifte.

Fosfor- og kaliumbehovet er omtrent som til korn. Fast husdyrgjødsel kan nyttes for å dekke dette, men det kan samtidig lede til unødvendig sløsing med nitrogen. Erter og åkerbønner er bladrike vekster som lett går i legde og tørker seint, og må derfor ikke ha for stor tilgang på næringsstoffer. Dersom man dyrker vekstene på næringsrik jord, er det unødvendig å gjødsle.

Avling

Nitrogeninnholdet i erter og åkerbønner er på rundt henholdsvis 24 og 30 % av tørrstoffet. Produksjonen av nitrogen «koster» plantene mer enn produksjon av karbohydrat. De nitrogenfikserende bakteriene får også betalt for produksjon av nitrogen. Dette gjør at tørrstoffavlingen for erter er noe lavere enn for korn.

I et toårig forsøk på Østlandet har avlinga av erter (’Delta’) i snitt vært 380 kg per dekar det ene året og 540 kg per dekar det andre året. I gjennomsnitt for tre år i feltforsøk på Østlandet har åkerbønner (’Kontu’) gitt i underkant av 400 kg per dekar, med en årsvariasjon fra 250 til 500 kg per dekar.

Hvor representativt dette er for praktisk dyrking, er vanskelig å si, men det kan kanskje gi en pekepinn om hvilket avlingsnivå det er mulig å oppnå der vekstsesongen er lang nok, og at avlingsmengda varierer mye fra år til år.

Vekstskifte

Kjernebelgvekstene regnes som nærende vekster. De er gode forgrøder ved at de samler nitrogen, noe som gir en positiv avlingseffekt på etterfølgende vekster. Erter har svakere rotsystem enn åkerbønner, men de har begge god evne til å få tak i tungt tilgjengelige næringsstoffer i jorda. Åkerbønner har et kraftig og dyptgående rotsystem som forbedrer strukturen i hardt pakka jord.

Kjernebelgvekster er god forgrøde for korn og andre tærende vekster. Av kornartene er det hvete som gir best betalt for ertenes positive forgrødeeffekt. I et treårig forsøk på Østlandet har meravlingen i korn etter belgvekster som forgrøde vært 80-100 kg per dekar, høyest for erter (’Delta’) og lavest for åkerbønner (’Kontu’). Erter som dyrkes i blanding med korn, vil også virke positivt på etterfølgende vekster. Forgrødevirkningen av erter og åkerbønner varierer imidlertid mye fra år til år, avhengig av blant annet værforholdene om vinteren.

Vekstrekkefølge

Av hensyn til sjukdommer bør erter og åkerbønner i reinbestand ikke dyrkes på samme skifte oftere enn hvert sjette år. I blanding med andre arter kan de dyrkes hvert tredje til fjerde år. Det bør helst gå to år mellom erter og oljevekster på samme skiftet, siden storknolla råtesopp kan gå til angrep på begge vekstene. Forgrøder til kjernebelgvekster kan gjerne være tærende vekster som rotvekster, poteter og korn.

Teknisk utstyr

Både dyrking og høsting av kjernebelgvekster kan gjøres med det samme tekniske utstyret som nyttes ved korndyrking. Om en dyrker korn fra før, skal det derfor få nyinvesteringer til for å ta med erter eller åkerbønner i vekstskiftet.

Sorter

Hos tradisjonelle ertesorter er bladets endefinne omformet til en klatretråd, og i tillegg er oftest et par småblad omdannet til klatretråder. Hos halvt bladløse sorter er alle småbladene omdannet til klatretråder. Dette fører til at plantene henger bedre sammen, noe som gir mindre legde og lettere høsting. Helt bladløse typer gir for lite avling. Det er derfor mest aktuelt å dyrke halvt bladløse former.

Det er få sorter av erter og åkerbønner til modning på markedet i Norge. Utvalget av sorter er noe forskjellig fra forhandler til forhandler og varierer fra år til år. Ta derfor kontakt med din forhandler dersom du ikke finner ønska sort i sortslista, den kan finnes i små kvanta, eller det kan være mulighet for å anskaffe sorten. De fleste sorter som selges i Norge, er importert fra Finland eller Sverige. Det foregår arbeid med å prøve ut flere utenlandske sorter for norske forhold. Ertesorter med hvite blomster, materter, anbefales for dyrking til fôr. Se også på www.okofro.no under «oljevekster/erter» og «andre jordbruksvekster» for tilgjengelige sorter.

Såing og vanning

Dyrkingspraksisen som anbefales til kjernebelgvekster, tilsvarer i stor grad den som brukes til korn. Såtidspunktet bør være som til korn, hvilket vil si tidligst mulig i laglig jord. Sådybda bør være 5-6 cm, dette for å sikre god jordfuktighet og unngå at rota løfter frøet opp under spiringa. Erter og åkerbønner trenger mye fuktighet for å spire. De spirer først ved et vanninnhold på 50 % i motsetning til korn, som spirer ved 35 % vann. Dette skyldes at kjernebelgvekstenes frøskall ofte er lite gjennomtrengelig for vann slik at vannopptaket går langsomt. Dyp såing er også viktig for å unngå at duer og andre fugler får tak i frøene. Ei praktisk løsning for å få til den dype såinga er å bruke gjødselkassen i ei kombisåmaskin.

Kjernebelgvekstene har liten evne til å buske seg. Det vil si at såmengda regulerer tettheten i plantebestandet i større grad enn hos korn. Såmengda bør være slik at det blir 80-100 planter per m² av erter og 70-90 planter per m2 for åkerbønner. For erter tilsvarer det 20-35 kg per dekar, avhengig av frøstørrelse. Anbefalt såmengde for åkerbønner er 20-25 kg per dekar.

For en del såmaskiner er såing i annenhver labb nødvendig for å få tilfredsstillende utmating. En kan bruke samme radavstand som til korn både for erter og åkerbønner. Jorda bør tromles etter såing for at frøa skal få god kontakt med jorda, og for at jorda skal være mest mulig jevn ved høsting.

Vanning

Kjernebelgvekster har pelerot og langsom rotutvikling. Lita rot tidlig i vekstsesongen gjør plantene svake mot forsommertørke. Tørke like før eller under blomstring er likevel det som hemmer planteutviklingen sterkest. I et forsøk med erter ble antall belger per plante redusert med 40 % ved tørke på dette stadiet. Tørke før blomstring, ved avblomstring eller ved belgdanning reduserte antallet belger med cirka 25 %. Endringer i frøvekt eller antall erter per belg kompenserte bare i liten grad for det reduserte antallet belger.

Vanning på forsommeren, og spesielt før og under blomstring i tørre år, kan derfor gi betydelig avlingsøkning. I siste del av vekstperioden er ertene sterkere mot tørke. Mye nedbør på dette tidspunktet er uheldig fordi det gir økt fare for sjukdom og ujevn modning. Tørkeperioder kan også framskynde modning. Dette kan gi større høstetap på grunn av legde og dryssing, og trolig høyere tørkeutgifter.

Høsting og tørking

Erter i reinbestand har lett for å gå tidlig i legde. Noen erfaringer er også gjort med at erter kan gro før de er modne. Sammen med vanninnhold og værforhold må dette tas med i vurderinga av hva som er riktig høstetidspunkt. Av hensyn til det sistnevnte bør treskinga begynne når belger og halm er tørre nok til å gå lett gjennom treskeren. Åkerbønner går best ved noe høyere vanninnhold.

Tresking av erter

Optimalt vanninnhold ved tresking av erter er 18-20 %. Ved lavere vannprosent kan det bli en del skade på ertene. Med mer enn 30 % vann i ertene, er det fare for tap over halmristeren. Men det største tapet kommer som regel ved skjærebordet. Ved tresking av erter er det viktig at skjærebordet er slik at det følger ujevnheter i jordoverflata. Riktig innstilling av legdeløftere er viktig. Erter er ømtålige for hard tresking. Det bør brukes stor bruavstand, 20-25 mm, og slagerhastigheten bør være omtrent halvparten av det som brukes til bygg.

Tresking av åkerbønner

Treskinga av åkerbønner går best når vanninnholdet er 20-25 %. Det bør også her benyttes stor bruavstand og lavt turtall på slageren for å unngå treskeskade. Plantene er imidlertid robuste, stråstive og sterke mot knekking. Bønnene kan høstes med høyt vanninnhold, men da må blad og mesteparten av stengelen ha mista grønnfargen. Siden åkerbønner krever lang vekstsesong, kan værforholdene ved innhøsting bli noe ugunstige. Åkerbønner kan fint høstes selv om de er frosset.

Tørking

Erter og åkerbønner tørker langsomt. For åkerbønner er hastigheten bare en fjerdedel sammenlignet med hvete. For langtidslagring av erter og åkerbønner bør vanninnholdet være 15 %. Intervalltørking og kaldluftstørking, eventuelt med tilsatsvarme, synes å være det mest fordelaktige.

Dersom vanninnholdet i høstet vare er over 25 %, må det tørkes med en gang. Er vanninnholdet 20 %, kan lufting være tilstrekkelig. Ved rask tørking eller avkjøling etter varmluftstørking kan skallet sprekke slik at spireevnen ødelegges. Kaldluftstørking er derfor gunstig, men tilsatsvarme øker tørkeevnen. Dersom en ønsker å bevare spireevnen, bør temperaturen ikke komme over 35 ºC. Ved intervalltørking kan temperaturen gå noe høyere en kort tid, dersom det blir luftet etterpå slik at vanninnholdet og temperaturen blir jevnet ut. Ved varmluftstørking av erter og åkerbønner til fôr kan det nyttes høye temperaturer uten at fôrkvaliteten blir dårligere.

Ugras

Evna til å undertrykke ugras er middels god for begge artene. Erter og åkerbønner skygger lite de første ukene, men skyggeevnen øker utover i vekstsesongen. Ved modning blir plantebestandet mer glissent igjen, noe som kan føre til oppformering av blant annet kveke.

Ugras, og spesielt rotugras, må kontrolleres gjennom vekstskifte og jordarbeiding. Når rotugraset har 3-4 blad, bør det harves, gjerne med skålharv. Da tappes kveka for næring ved at jordstenglene deles opp og flere knopper stimuleres til å spire. Denne operasjonen kan gjentas 2-3 ganger. Dersom det er tid, kan harvinga foretas etter innhøstinga, eventuelt om våren. Hvis det er store problemer med rotugras, bør harvinga bli etterfulgt av dyp pløying. I vekstsesongen er det aktuelt å luke rotugras som tistel og dylle.

Ugrasharving

Frøugraset kan kontrolleres med ugrasharving. Effekten av ugrasharvinga er at ugrasplantene blir dekket av jord, løsriving er her av mindre betydning. Virkningen av ugrasharvinga er best i tørt og varmt vær. Det bør ugrasharves før frøugraset kommer over frøbladstadiet, for harvinga gir dårlig effekt hvis ugraset har kommet for langt. Kjernebelgvekstene tåler godt hard harving. Kjørehastigheten avhenger først og fremst av jordforholdene, og vil vanligvis være et sted mellom 5 og 10 km/h. Det finnes flere typer ugrasharver. Langfingerharva blir mest brukt.

Erter tåler ugrasharving svært godt fra såing og fram til slyngtrådene binder plantene sammen. Det anbefales to til tre harvinger med 1-2 ukers mellomrom etter behov. Åkerbønner kan også ugrasharves både før og etter spiring.

Skadedyr

De to viktigste skadedyra ved dyrking av erter og åkerbønner er ertevikler og ertesnutebille. Andre skadegjørere er ertetrips (Kakothrips robustus), ertebladlus (Acyrthosiphon pisum) og ertegallmygg (Contarinia pisi).

Ertevikler

Ertevikler (Cydia nigricana) er en gråbrun sommerfugl med et vingespenn på 14 mm. Den svermer i juni og juli og legger egg på bladene. Det er larvene som er skadedyr ved at de borer seg inn i belgene og gnager på de unge frøene og griser dem til med spinn og ekskrementer. Ertevikler er først og fremst et skadedyr på erter som dyrkes til modning, men kan også angripe bønner. Utbredelsesområdet er Østlandet og Sørlandet.

Tiltak: vekstskifte, vindeksponert lokalitet, tidlige og hurtig avblomstrende sorter

Ertesnutebille

Ertesnutebille (Sitona lineatus) er en 4-5 mm lang og matt lys brun bille med vinger med lyse og mørke striper. De voksne billene kan forårsake skade på unge planter ved at de gnager halvmåneforma gnag i bladkanten. Skade av betydning skjer når det er mange biller samtidig med oppspiring, slik at de første bladene blir nesten oppspist. Larvene kan også gnage på røtter og bakterieknoller, men betydningen av dette er uviss. Ertesnutebille foretrekker erter, men kan også angripe åkerbønner. Utbredt i Sør-Norge sør for Trøndelag.

Tiltak: vekstskifte, planter i god vekst etter spiring

Sjukdom

I Norge er planter i erteblomstfamilien mindre utsatt for angrep av sjukdommer enn planter i lilje-, korsblomst- og skjermplantefamilien. Flere av de aktuelle sjukdommene er frøoverførte. Friskt plantemateriale og et godt planlagt vekstskifte er de beste tiltak mot skadegjørere.

Visnesjuke

Visnesjuke (Aphanomyces euteiches) er den viktigste sjukdommen på erter. Rotsystemet ødelegges, opptaket av vann og næring reduseres, og plantene gulner og visner. Nedre deler av stengelen blir vasstrukne og faller senere sammen. Fuktig og vassjuk jord gir gode forhold for smitte og sjukdomsutvikling.

Tiltak: vekstskifte på minst 6 år og gode dyrkingsforhold

Andre sjukdommer

Erteflekk (Ascochyta pisi), ertefotsyke (Ascochyta pinodes) ertebladskimmel (Peronospora pisi), ertemjøldogg (Erysiphe pisi), storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotiorum), gråskimmel (Botryotinia fuckeliana), sjokoladeflekk (Botrytis fabae), bønnebladflekk (Ascochyta fabae).

Næringsinnhold og bruksområde

Erter kan dyrkes både til mat og fôr. De hvitblomstrede sortene er materter. Disse passer også best til fôr fordi det finnes mer antistoffer i fôrerter enn i materter. Antistoffene i erter er blant annet tannin (garvesyre), som hemmer proteinutnyttelsen hos enmagede dyr. Brukes erter i moderate mengder, er antistoffene ikke skadelige. Tannininnholdet reduserer smakligheten noe hos enmagede dyr. Til drøvtyggere er erter et smaklig fôr som kan erstatte soya, men mengda til kalver bør begrenses.

Proteininnholdet i erter er dobbelt så høyt som i bygg (se tabellen). Til egenproduksjon av kraftfôr kan erter være nyttig for å øke proteininnholdet i fôret. Erter er rike på lysin, men mangler svovelholdige aminosyrer. Dette gjør erter uegnet som eneste proteinfôr til enmagede dyr. Sammen med korn, som inneholder lite lysin, kan erter gi en god proteinverdi.

Proteininnholdet i åkerbønner er vanligvis i underkant av 30 %. Innholdet av svovelholdige aminosyrer og tryptofan er lavt, men åkerbønnene inneholder relativt mye lysin. Sammen med korn gir dette et positivt samspill med tanke på biologisk verdi av proteinet. Åkerbønner inneholder mer tanniner enn erter. De finnes i skallet og kan fjernes ved avskalling. Andre antinæringsstoffer er det lite av. Åkerbønner brukes først og fremst til kraftfôr.

Etterspørselen etter proteinrike vekster er stor. Det skulle derfor ikke være noe problem å få avsetning på avlinga gjennom lokale mottak. Noen mottak tar også imot erter og korn i blanding. Oppgjøret blir foretatt etter prosentinnhold av de ulike kornartene og ertene. En annen mulighet er å male eller krosse ertene og kornet selv til eget kraftfôr.

Erter og korn i blanding

Blanding av erter og korn gir høyere proteinavling og har en tendens til å gi høyere total tørrstoffavling sammenligna med korn i reinbestand. Avlingsøkninga er størst i bygg. Erter i blanding med korn kan gi like stor proteinavling og mindre legde enn erter i reinbestand, og dermed større dyrkingstrygghet.

Til fôrproduksjon er det aktuelt å blande korn og erter. For å synkronisere modninga er det viktig å velge matert framfor fôrert i slike blandinger. Materter danner alle belgene samtidig, mens fôrerter danner de nederste belgene først og de øverste sist.

For å oppnå 10-15 % erter i avlinga anbefales det å så like deler korn og erter, det vil si å halvere normal såmengde av hver av artene. Tilslaget av erter kan variere mye, og denne såmengda kan være for høy ved dyrking av ’Delta’, som er en relativt aggressiv sort. Samdyrking av erter og bygg gir høyere tilslag av erter enn i blanding med havre. Det ser også ut til at dårlig utvikling av kornplantene på grunn av liten næringstilgang gir et stort tilslag av erter i blandinga. Kald, rå eller vannmetta jord gjør at ertene etablerer seg dårlig. Kornart, ertesort, forgrøde og jordforhold har innvirkning på tilslaget av erter.

For tresking av erter i blanding med korn bør innstillingene være i en mellomstilling av hva som er ønskelig til korn og erter. Generelt kan man si at man bør åpne litt på bruavstanden og senke slagerhastigheten noe i forhold til tresking av korn. Bygg kan da være mer vanskelig å få tresket ut enn havre.

Kilder og anbefalt litteratur

Källander, I. 1989: Jordbruksbok för alternativodlare. LTs förlag, Stockholm.
Mjærum, J. og S. Skøien. 1991: Plantekultur. Landbruksforlaget, s. 68-73.
Uhlen, A., K.A. Heen og J. Mjærum. 1996: Korn. Jordbruksvekster til frømodning. Del III. Landbruksbokhandelen, s. 89-113.

Brandsæter, L.O. 2009. Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 3: Korn, oljevekster og kjernebelgvekster. Bioforsk
Fokus nr. 4, 2009

Les mer

Brown, T.J. 2023. Erter og åkerbønner i vekstskiftet gir bedre kornavlinger. NLR Innlandet, innlandet.nlr.no  24.2.2022

Neil, M & E. Ivarsson 2017. Åkerbøna til gris i konventionell och ekologisk produktion - egenskaper och användbarhet hos olika sorter. Slutrapport. Sveriges Lantbruksforskning

Nyvoll, S. & H. Solberg 2021. Økologiske artsblandinger til modning. NLR Innlandet. nlr.no 10.6.2021

Raderschall, C. 2020. Insektpollinering gav kraftigt ökad skörd av åkerböna, även vid torka och bladlusangrepp. www.slu.se 9.11.2020

Wikström, H. & A.-C. Wallenhammar 2023. Sjukdomar i trindsäd, oljeväxter och rödklöver orsakade av jordbundna patogener. Jordbruksinformation nr.1, 2023. Jordbruksverket