Fangvekster etter tidlig høsta grønnsaker og potet

Ei svart jord fører til mer avrenning av jord (erosjon) og næringsstoffer, som igjen kan forurense vassdrag. Såing av en kultur etter at grønnsaker/potet er høsta relativt tidlig er derfor nyttig for både konvensjonell og økologisk driftsform. Tidligere skilte vi muligens mer på hva som var fangvekst, og hva som var grønngjødsling. I dag ser vi at ulike vekster, heretter kalt fangvekster etter høsta kultur, har flere nyttige egenskaper:

• Forbedre eller opprettholde god jordkvalitet, ved at moldinnholdet, jordlivet, grynstrukturen forbedres.
• Opptak av overskuddsnæring, og redusere fare for avrenning av jord og næring utover høst og vinter er også nyttige funksjoner.
• God forkultureffekt/grønngjødslingseffekt: holde næringa i øvre jordlag i overjordisk eller underjordisk plantemateriale. Når dette brytes ned er det ofte lett tilgjengelig plantenæring.
• I enkelte tilfeller kan noen av artene som brukes ha positiv effekt mot flere sjukdommer og skadedyr. Bla. havre mot svartskurv, og enkelte sorter av oljereddik har effekt mot nematoder.
• Planter med djupe røtter kan virke som biologiske jordløsnere. Dette er mer stabilt enn mekanisk løsning, da veggen i gangene etter planterøtter og meitemark (biogangene), blir armert med roteksudater, slim fra meitemark osv.
• Et viktig element i dagens spesialiserte produksjoner, gir fangvekster en mulighet til å bedre vekstskiftet.

Definisjoner

Som sagt er det ingen skarpe skiller mellom fangvekst, grønngjødsling eller ettervekster. Et forsøk på definisjoner kan likevel være nyttig:

Fangvekster: Som definisjon i tilskuddsordningen var fangvekster arter som fanger opp overskuddsnæring. I henhold til tilskuddsordningen for fangvekster kan en fangvekstblanding inneholde maksimum 15 % belgvekster i såfrøet. Italiensk raigras har vært mest brukt til dette. Det er sjølsagt mange andre vekster man kan bruke. Vi i NLR Viken synes fangvekster er det beste ordet, men at betydningen må utvides.

Ettervekster: I Danmark kalles fangvekster ofte for «efterafgrøder», og i Sverige kalles de «mellangrøder» og det er da ingen begrensinger på innhold av belgvekster i såfrøet. Dette er en fellesbetegnelse på mange forskjellige vekster, enkeltarter eller i blanding, som kan såes etter en kultur. Stor variasjon gir også stor biomasseproduksjon over og under bakken. Dette brukes en del i Danmark hvor det er begrensinger på nitrogengjødsling. De er derfor interessert i lett nedbrytbart plantemateriale som har positiv forkultureffekt.                                                                                                           

Det blandes også inn arter som har evne til å bedre jordstruktur, eventuelt redusere innholdet av patogene organismer i jorda, som f.eks. nematoder. Svært mange arter og blandinger er under utprøving. Såing etter en høstavling er forholdvis enkelt. Men det jobbes med metoder for å spre diverse vekster i kornåkeren før tresking. Dette gjøres for å få i gang veksten i tide, noe som er viktig for at det skal bli tilfredsstillende vekst.

Grønngjødsling: Betyr at man dyrker vekster hvor hovedformålet er å bygge opp næringsinnholdet i jorda. Mye nitrogenfikserende vekster er da nødvendig. Grønngjødsling skaffer ikke mer næring enn det som er i jorda, med unntak av nitrogen fra nitrogenfikserende arter. Men de bevarer næringa i plantematerialet så lenge disse lever, og reduserer derfor faren for at mange næringsstoffer kommer for langt ned i bakken i løpet av høsten og vinteren. I grønngjødslinga er det spesielt viktig å benytte arter som har lågt C/N-forhold. Både fangvekster og ettervekster vil også ha grønngjødslingseffekt. Tilskuddsdefinisjonene på grønngjødsling er at plantemassen slåes ned og ikke fjernes fra jordet. Man kan slippe dyr på beite etter 1.september på grønngjødslingsarealene. Tilskuddet gis bare til økologiske produsenter. 

Valg av arter til hvilket formål

Den rene fangveksteffekten bør fortsatt være høgt prioritert. Avrenning bør minimeres fra alt areal. I økologisk produksjon er næringsstoffer ofte en av minimumsfaktorene.

I utprøvinger av de mest effektive fangvekstene i et omfattende vekstskifteforsøk i Danmark der dyrkingssystemet skulle være sjølforsynt med nitrogen, fant man at oljereddik var en de beste fangvekstene. Sjå resultatene i tabellen under.

Måling av nitrat i ulike jorddjup etter ulike fangvekster sådd etter tidligkulturer.   

God forkultureffekt

De fleste produsenter vil bruke fangvekster som har positiv effekt på avlinga året etter. I økologisk produksjon kan det være vanskelig å tilføre tilstrekkelige mengder med lett tilgjengelig nitrogen til enkelte grønnsaker, f.eks. blomkål. Bruk av vekster som brytes ned raskt og gir fra seg nitrogen raskt er interessant. Kunnskap om artenes C/N-forhold er da viktig. Er C/N-forholdet over 30 vil det bindes nitrogen i nedbrytingsprosessen. Dette nitrogenet tar nedbrytingsorganismene fra jorda, og N-mangel kan lett oppstå hos plantene. På sikt vil det frigjøres nitrogen. I forsøk i korn med kvitkløver som underkultur, viste forsøk rundt 2005 at kvitkløver gir fra seg N allerede etter 14 dager ved nedpløying om våren. Kvitkløver har et lågt C/N-forhold.

De aller fleste belgvekster har lågt C/N-forhold. Hos store, gamle luserne-, steinkløver- eller rødkløverplanter vil bladverket omdannes lett, mens fra den tjukke stengelen tar det nok lengre tid før nitrogen frigjøres. 

C/N-forhold hos noen arter som kan være aktuelle å bruke som fangvekster.  

Unge planter har lågere C/N-forhold enn eldre planter.

Ønskes en jordløsning er det viktig at plantene får fullført det meste av livssyklusen sin, slik at rota blir fullt utvikla. I slike tilfeller er det kanskje lurt å ikke dyrke de mest N-krevende artene før etter at ettervekstene har vært nedmolda en god stund.

Vær også oppmerksom på at når store mengder nitrogenrikt plantemateriale blir liggende, kan mye nitrogen og fosfor renne vekk. Blir jorda lufttett, enten via vannmetting eller strukturskader, vil dette gi tap av nitrogen som lystgass, N₂O. Lystgass er en kraftig drivhusgass.

I forsøk rundt 2000 var det ingen forskjell i kornavling året etter om det ble tatt ei grovfôravling etterfulgt av to nedpussinger med beitepusser, eller der alt ble pussa og liggende igjen på jordet.

«Enga er åkerens mor»

Det eldgamle ordtaket «enga er åkerens mor» er faglig begrunna. Tidlig på 60-tallet visste man at eng i vekstskiftet gav mer stabil jordstruktur. Et godt moldinnhold gjør at jorda er mer stabil mot ytre påvirkninger, bl.a. slagregn. Slike allsidige vekstskifter er ofte vanskelig å gjennomføre i dagens spesialiserte landbruk.

Økologisk produksjon av åpenåkerkulturer (korn, grønnsaker etc.) er vanskelig, om man ikke har eng som slås 2-3 ganger i løpet av sesongen i vekstskiftet. Enga er plantevernmidlet: den gjør ugraskontrollen lettere, spesielt mht. rotugras. Den bygger opp moldinnholdet, N-reservene osv. Har man ikke mulighet til å ha ei slik eng sjøl, bør man samarbeide med noen som har det. Frøeng legger nok igjen en del mold, men det negative er at det blir stor oppformering av diverse rotugras i frøenga. Videre vil ompløying av ei grasfrøeng kreve mye nitrogen for å brytes ned, og er således en dårlig forkultur til vekster som krever mye og lettilgjengelig nitrogen.

Som nevnt er det få grønnsaksprodusenter som har behov for fôret ei eng produserer. Ei grønngjødslingseng er da et alternativ. Grønngjødslingseng er definert som ei eng rik på belgvekster. Den skal pusses, men ikke høstes til fôr. Den kan være vårsådd og består av ettårige vekster, vinterettårige vekster, eller rett og slett være en vanlig engfrøblanding.

Dokumentasjon på om grønngjødsel bygger opp mold raskere enn eng som slåes til fôr, er det lite dokumentasjon på. Imidlertid er det registrert at det er økt meitemark-aktivitet om høsten der det har vært grønngjødsling, så det kan være riktig. I ei eng rik på belgvekster har det blitt registrert en nitrogenfiksering på 20-25 kg per daa, men man greier ikke hente ut dette i avling påfølgende år. I mange tilfeller blir det ganske store nitrogentap. I forsøk fra tidlig på 2000-tallet viste det seg at man hadde tilnærma lik forkultureffekt av ei ett år gammal eng hvor 1.slåtten ble fjerna som fôr, som der all bladmasse ble liggende igjen. Mye nitrogen gikk altså tapt, enten som ammoniakk til luft, utvasking av ammonium eller nitrat, eller som lystgass om det har vært vannmetta/pakka jorda. Slik helårs grønngjødsling bør derfor ikke utføres ofte. Nitrogen og andre næringsstoffer på avveie er forurensende, eller stimulerer mye ugras. Samarbeid med husdyrprodusenter bør vurderes om det er praktisk mulig.

Fangvekster sådd etter tidlig høsta kulturer 

Planter som dør om høsten

Enkelte ganger kan det være hensiktsmessig å benytte arter som dør i løpet av vinteren.  Dette gjelder f.eks hos noen grønnsaksprodusenter som benytter bedfres.

Det blir nok et større næringstap fra arter som dør i løpet av vinteren, men om jorda er leirholdig vil tapet være mindre enn om det er sandjord. 

Fôrreddik og honningurt er litt frostherdige, men vil etter gjentagende frysing og tining gå ut. Vær da oppmerksom på at mye av næringa i plantematerialet kan forsvinne dersom det er forhold for avrenning. Ellers kan vanlige arter som bygg, havre og westerwoldsk raigras (=ettårig raigras) benyttes. En og anna plante av ettårig raigras kan nok overleve. Ettårige belgvekster finnes det mange av, slik som perserkløver og blodkløver.

Honningurt er også en meget interessant art, da denne ikke er i slekt med noen av de andre plantene vi dyrker. Havre har vært brukt en del for å redusere svartskurv i potet.

Erfaringsvis har faktisk veksten av fangvekstene etter tidlig høsta kulturer vært dårlig etter gulrot og potet, sammenligna med vekster sådd etter tidlige kålvekster. Dette skyldes sannsynligvis at det er lite næring i øvre jordlag etter disse kulturene. Sammenligna med potet og gulrot, etterlates det mye lett nedbrytbare planterester etter kålvekster. Det høres merkelig ut å gjødsle fangveksten, men i enkelte tilfeller hadde det nok vært nødvendig for at fangvekstene skal bli store nok og rekke ned til overskuddsnæringa.  

Nitrogenfikserende arter kan være aktuelle å ha med, men dersom hovedkulturen er utsatt for storknolla råtesopp, bør belgvekstene utelates. Da kan havre eller ettårig raigras være mest aktuelt.

Nevnte arter vil gjøre lite av seg om det sås senere enn juli sjøl i de beste grønnsaksområdene.

Planter som overvintrer

Best mulig fangvekst er en overvintrende art.

Rug – Vanlig høstrug. (Secale cereale). Rug har svært mange gode egenskaper. Såes denne vår/midtsommers, danner den bare bladmasse. Den overvintrer og setter strå året etter. Det er hevda at rug lokker klumprotorganismene til å spire, men at organismen ikke fullfører livssyklusen. Dette kan redusere klumprotproblemet noe. Det blir mye bladmasse i rug, og kan med fordel pusses ned med beitepusser e.l. for eventuelt å ta noe frøugras. Rug er i grasfamilien, og vil dermed også være en art som storknolla råtesopp ikke oppformerer seg i. Rug som skal fram til modning kan såes til medio september i Vestfold. Normal såmengde er da 12-13 kg/daa. Det er to vidt forskjellige ting å så rug som skal til modning, og rug som ettervekst. Såmengden bør økes for å oppnå best mulig plantetall og fangveksteffekt. Spesielt når det såes såpass seint. Ca 20 kg per daa er aktuelt, men fra Tyskland har man faktisk sett anbefalte såmengder helt opp til 40 kg/daa.

Lodnevikke (=vintervikke) kan eventuelt blandes med for å få N-fiksering. Skal man få utbytte av denne må såing skje tidligere, samt at blandinga står litt utover våren før nedmolding.

Pionerblanding, dvs. en blanding som består av lodnevikke, honningurt, italiensk raigras og blodkløver er også en blanding som egner seg godt etter en tidlig høsta kultur. For denne er det også positivt at den kan stå utover våren. Sås pionerblandinga på våren, dør alle plantene om høsten. Sår man ca etter august, vil den overvintre og starte veksten igjen våren etter.

Planter som løser jord

Sjøl om det er bedre for jord og avling å unngå kjøreskader, er dette lettere sagt enn gjort. Imidlertid må man være klar over at det er svært vanskelig (umulig?) å få orden på ei jord som først har fått kjøreskader. Kjør når jorda er lagelig! Ting tyder på at biologisk jordløsning nok er en bedre veg å gå enn mekanisk jordløsning, fordi med planterøtter, og eventuelt meitemark, «armeres» gangene med diverse biologisk materiale (roteksudat fra røtter og slim fra meitemark)

Mekanisk jordløsning er sjelden effektivt. Det er mange årsaker til det, f.eks at man vet lite om jordas fuktighet nede der man jordløsner. Videre er det ikke sikkert det er planterøtter til stede som kan trenge røttene sine ned i den nyløsna jorda. 

Planter som omtales som gode jordløsnere er:

Oljereddik = fôrreddik. Dette er ei ettårig, korsblomstra plante, med rask etablering. I Norge er det sorten Brutes man får tak i. Dette er en typisk fôrsort, med tydelig rot-"knoll". Sorten Strukturator har lengre og tynnere pålerot. I Danmark hevdes det at noen sorter har effekt mot noen patogene nematoder. Man freser da ned oljereddiken ved blomstring, og om mulig, pakker jorda og dekker med plast. Dette kalles biofumigasjon, og det er glukosinolatene i kålvekstene som da har en effekt mot nematoder. Metoden er lite utprøvd i Norge. Uansett er det en svært god fangvekst ved at den har rask rotvekst (som andre arter innen kålslekta), etableres raskt og dør etter gjentagende frysing seinhøstes. Såmengde ca 1-1,5 kg per daa.

Oljereddik har for øvrig flere gode egenskaper. I vekstskifte-forsøk i Danmark rundt 2005, var denne mest effektiv i vekstskiftesystem som skulle være sjølforsynt med nitrogen. Fangveksteffekten og nedbryting var da to viktige ønska egenskaper. Den hadde raskest rotvekst, og var derfor den mest effektive fangveksten. Den ble dessuten brutt ned ganske raskt, slik at den hadde god gjødseleffekt. I senere tid har den også vist seg å ha effekt mot enkelte plantepatogene nematoder. Sjå mer under avsnitt om nematoder.

Steinkløver – (Melilotus officinalsi)

Dette er ei 2-årig belgvekstplante som overvintrer dersom den såes i august. Vinteren og høsten bestemmer hvor vellykka seinere såing er. Såmengde ca 2 kg per daa. Må smittes med egna bakteriekultur, den samme som brukes til luserne. Jordløsningeffekten blir bedre jo lengre den får stå. Tett vekst i starten, blir svært høg, og mer åpen når den går i blomst. Siste såtid i Danmark for at den skal fortsette veksten året etter, er august. Dette vil naturlignok være noe tidligere i Norge. 

Luserne – (Medicago sativa)

Det er mest vellykka å så denne sammen med en grasvekst, eks. timotei, som gjenlegg i korn om våren. Såing i august er sjelden vellykka. Såmengde av korn og gjødsling av korn må reduseres. Frøene må smittes med rette rhizobiumbakterier – kjøpes hos frøfirmaene Norgesfôr eller Felleskjøpet. Enga må ligge i minst ett år for at man skal ha utbytte av luserne. Populært i hestehøy. Såmengde eks. 2- 2,5 kg timotei + 300 g luserne per daa. Noen sverger til 50 % timotei og 50 % luserne, men dersom spireforholda er gode er 300 gram nok. Vanlig engfrøblanding med rødkløver, og eventuelt kvitkløver – innblanda med ca 300 g luserne per daa, gjør at dersom luserna svikter, har man en anna belgvekst. Kvitkløver kan bli et potensielt ugrasproblem. Luserne i renbestand frarådes, da den starter veksten litt seint om våren. Frigjort N fra høst og vinter vil gi raskt oppformering av kveke om det er til stede, noe det jo som regel er i større eller mindre grad.

Kraftig jordarbeiding for å takle kveka vil føre til store N-tap. Dersom gjenlegget såes uten dekkvekst må eventuelt ugras pusses ned før det danner frø, og kveler gjenlegget.

Luserna må ha gode spireforhold. Rhizobiumbakteriene tåler ikke sollys, så det kan nok være en fordel å ikke breiså, men så med sålabber slik at lusernefrøet kommer ned i jorda. Tromling etter såing øker sjansene for god spireråme

Sikori – (Cichorium intybus)

Sikori har vært prøvd en del i Danmark som fangvekst. Den skal også ha god evne til jordløsning og burde kunne benyttes i Norge også. Erfaringa i Norge i dag er forsøk med sikori i eng og beite til sau og hest, da denne skal ha gode egenskaper for disse. Sikori har høyt innhold av protein og mineraler, dessuten tyder mye på at planta har en antiparasittær virkning. Til sammen gir dette raskere tilvekst på lamma i forhold til når de beiter på annet beitegras. Sikori etableres seint, og ut fra det vi vet i dag, er det nok best å så denne som underkultur i korn. Sikori kan lett bli et ugrasproblem, så fra England anbefales det at man pløyer 2 år på rad etter denne. Videre må den slås før den setter frø. Såmengde ca 600 g/daa.

Sjukdomsforebygging

Mange planter hevedes å redusere sjukdomsframkallende organismer. Bla. har det vært sagt at rug (som tidligere beskrevet), hundegras og jordbær skal redusere klumprotsmitte, ved at klumprotorganismen lokkes til å spire, men ikke kan fullføre sin livssyklus. Hvor mange korsblomstra ugrasarter det kan tillates i bestandet før effekten er ødelagt vites ikke. 

Mye av det samme gjelder de plantepatogene nematodene. Det skal ikke være så mange planter av ugras de også lever på før bestanden opprettholdes. Det finnes svært mange nematoder i jorda, men kun et fåtall regnes som plantepatogene. De vanlige skadelige nematodene, som rotsårnematoder og stubbrotnematoder, angriper svært mange vekster, inkludert ugras, så det å holde jorda fri for disse er nok ganske urealistisk. At rødkløveren i ei eng går raskt ut, men at kvitkløveren greier seg bra, kan være et resultat av slike nematoder. Dette observeres mer og mer også i økologisk landbruk.

Imidlertid, av alle organismer som finnes i jorda, er det kun et fåtall som er plantepatogene. Noen av de patogene er svært alvorlige, og kan båndlegge produksjonen, eks. kvit potetcystenamtode, bakterieringråte osv. Disse organismene må vi gjøre alt vi kan for å hindre spredning av. Når det er sagt, vet man jo også at mange organismer og planter har ulik antagonistisk effekt på hverandre. Kan hende vi greier å stimulere flere av disse ved å bruke ettervekster i større grad enn vi gjør i dag. 

Det er fordeler og ulemper med alt. Det er svært sjelden at noe bare har positive egenskaper. Noe er fordeler for noe og noen, andre bare negativt. Med hensyn til bruk av ettervekster, er vi imidlertid ganske sikre på at summen av fordelene er større enn summen ulempene. Et aktivt jordliv kan gjøre at de store sjukdomsutbrudda holdes noe i sjakk. 

Denne artikkelen er finansiert med midler fra Foregangsfylket økologiske grønnsaker og potet i Vestfold.

Kilder

Suhr, K. m.fl. 2005. Grøngødning, efterafgrøder og dækafgrøder. Landbrugsforlaget. ISBN: 87-7470-894-5

Les mer

Petersen, M.E. m.fl. 2022. Øget kulstofbinding i økologiske grønsager. Efterafgrøder og grøngødning kan redde grønsagsmarker fra kulstoftab. Inspirationskatalog. Innovationscenter for Økologisk Landbrug

Tajet, T. & S. Valand 2024. Valg av arter til fangvekster og grønngjødsling. nlr.no, 22.2.2024

Villadsen, E. 2023. Fangvekster med mening. NLR Øst, 2.10.2023