Grønngjødsling - dyrkingsteknikk

Mye usikkerhet er knyttet til hvordan grønngjødsel best dyrkes i praksis. Dette gjelder både teknisk og agronomisk. De største tekniske problemene er knyttet til slått og nedmolding, særlig i samplantingssystemer. Det er viktig å få slått plantemassen slik at de ikke kveler gjenveksten eller skaper problemer med nedmolding (henger seg på plogen eller lignende). Grønngjødselvekstene må ikke vokse inn i hovedkulturen eller overleve og skape ugrasproblem i etterfølgende kulturer. Det er også vanskelig å vite hva som er best tidspunkt for slått og nedmolding. Nedenfor følger noen generelle anbefalinger.

Såing og valg av arter/sorter

Radsåing gir som regel bedre resultat enn breisåing, særlig ved arter med store frø. Sådybden bør være omtrent 10 ganger så stor som diameteren av frøet. Når grønngjødselkulturen består av arter med ulik frøstørrelse kan det være aktuelt å så store frø med radsåmaskin og de små i en grasfrøkasse og deretter harve og tromle hele arealet. Små frø kan også sås for hånd ved å benytte ei "sveivekasse". Det kreves lang erfaring før en klarer handsåing godt. Når det gjelder såmengder henviser vi til frøkatalogene. Dersom det passer best å breiså, bør de foreslåtte frømengdene økes med 20-30 %. Sortsvalget kan være avgjørende når det gjelder grønngjødselvekster. Feil sort kan gjøre effekten av grønngjødsel dårlig. Dette gjelder for eksempel for hvitkløver brukt som underkultur i korn (Milkanova anbefales), jordkløver og vintervikke (noen sorter er ikke tilpasset norsk klima), erter og vikker (sorter av fôrerter og fôrvikker anbefales da disse gir større bladmasse) og andre arter. Generelt anbefaler vi blandinger framfor enkeltarter til grønngjødsel. Dette gjelder særlig dersom kulturen skal slås i løpet av vekstperioden eller at kulturen skal vokse gjennom en hel vekstsesong. Ulike arter har ulike egenskaper i forhold til å tåle slått, tåle tørkeperioder og binde og frigjøre næringsstoff.

Slått

For grønngjødselblandinger som tåler flere gangers slått bør vekstene etablere seg tilstrekkelig før første slått (som regel etter 4-8 uker etter såing). Deretter kan en slå hver 3.-6. uke, avhengig av ugraspresset og vekst. Det er en fordel å slå med et redskap som gir et reint snitt for å sikre rask og god gjenvekst. Et klippende eller skjærende redskap vil derfor være bedre egnet enn en slaghøster. En slaghøster vil derimot være godt egnet til siste slått om høsten.
Tap av nitrogen fra grønnmasse som blir liggende oppå bakken kan være betydelig (tapes som ammoniakk), og det kan diskuteres om det er riktig å la grønnmasse brytes ned på denne måten. Det vil lette gjenveksten dersom grønnmassen blir fordelt jevnt utover. En blanding av ulike arter bør ikke stubbes lavere enn 5-6 cm for ikke å ødelegge vekstpunktet til de mest følsomme artene. Åkerbønner, erter, lupiner og enkelte andre arter har vanskelig for å vokse opp igjen dersom de blir slått, og bør derfor få stå urørt fram til nedmolding.

Tidspunkt for nedmolding

For å kunne nytte grønngjødsel som en effektiv næringskilde er det viktig å unngå tap av næringsstoff ved enten utvasking, overflateavrenning eller fordamping. Viktig tiltak for å unngå dette er å tilpasse tidspunktet plantemassen slås, moldes ned eller legges på som jorddekke slik at tidspunkt for forventet frigjøring av næringsstoff samsvarer med når plantene har bruk for næring. Dette er utfordrende og det er nødvendig å kjenne både jord, klima og oppførselen til det aktuelle plantematerialet for å finne gunstigst mulig tidspunkt for jorddekke eller innarbeiding i jorda.

Nedmolding av grønngjødsel før høstkorn kan være aktuelt på tung jord i områder med stabile vintre, mens det på lettere jord er fare for utvasking. I flerårige vekster som gras og kløver bindes næringsstoffene godt og det er liten fare for utvasking fra jord og planter. Ved pløying eller annen nedmolding vil imidlertid disse næringsstoffene frigjøres og sommer- eller høstpløying kan derfor føre til stor utvasking. Dersom pløyinga etterfølges av ei brakking øker faren for utvasking.

I områder med tørt ogkaldt klima og/eller tung jord kan høstpløying forsvares, spesielt dersom enga domineres av gras. Gammel eng består som regel mest av grasarter og røttene er mer forveda enn i ny eng. Slik eng kan det være nødvendig å pløye om høsten for å få frigjort næring til kulturplantene neste vår. Fordi næringsstoff frigjøres raskt i ung, belgvekstrik eng må ei slik eng pløyes så seint som mulig dersom det skal være forsvarlig å pløye den om høsten.

Overvintrende grønngjødslingsvekster

I Norge er det viktig å tenke på frostherdighet ved valg av overvintrende grønngjødslingsvekster. I våte vintrer vil det kunne vaskes ut betydelige mengder næringsstoff fra dødt overjordisk plantemateriale. Jo mer hellende terrenget er og jo fuktigere klima, jo større er faren for dette. Planteforsk (nå Bioforsk) har undersøkt vinterherdighet i potteforsøk hos en rekke arter som egner seg for underkultur. De fant at lodnevikke (Vicia villosa), spesielt sorten Hungvillosa var den som overvintret best, etterfulgt av legesteinkløver (Mellilotus officinalis), blodkløver (Trifolium incarnatum), sneglebelg (Medicago lupulina), hvitkløver (T. repens), jordkløver (Medicago trunculata) og snegleluserne (Medicago scuttelata). Det ser ikke alltid ut til at dette stemmer i felt. På Kise på Helgøya overvintret lodnevikke dårlig.

Plass i vekstskiftet

Hvilken plass grønngjødsel bør ha i vekstskiftet må tilpasses i hvert enkelt tilfelle. Når grønngjødsel dyrkes som hovedkultur gjøres dette som regel før korn eller grønnsaker. Et eksempel fra Danmark:

1. Bygg med gjenlegg
2. Kløvereng som helårsgrønngjødsling
3. Næringskrevende grønnsaker som hvitkål og purre
4. Bygg med underkultur
5. Mindre nærings¬krevende grønnsaker som gulrøtter og løk
6. Erter med etterkultur av oljereddik

Varianter av dette vekstskiftet kan være å dyrke frø av rødkløver, og hvete kan komme etter kløver istedenfor grønnsaker. Som et alternativ til de to siste årene med grønnsaker etterfulgt av erter kan en legge inn et år med havre/erter til modning og få et 5-årig omløp.
Når grønngjødsel brukes som underkultur, kan dette gjøres i alle kornartene. En må imidlertid være klar over faren for oppformering av skadegjørere (kløverråte, visnesjuke og snutebiller) ved ensidig drift hvis kløver kommer for ofte i vekstskiftet.

Dyrking av grønngjødsel som dekkmateriale kan gjøres i felt med en flerårig grønngjødselblanding som slås og legges ut over kulturplantene. Grønngjødselfeltet kan på denne måten ligge i flere år, mens en driver vekstskifte blant kulturplantene for øvrig, som alle godt kan få tilført jorddekke. Et slikt opplegg egner seg best for småhager. Flerårige vekster som brennesle og valurt kan utnytte arealer som ellers ikke er egnet for landbruksdrift og vil på den måten ikke inngå i vekstskiftet.

Valg av grønngjødslingsvekst

Det finnes en lang rekke aktuelle arter og blandinger til grønngjødsel. Hvilke arter og blandinger en bruker må velges i sammenheng med dyrkingsmåte og bruksområde. I tillegg må plantene trives under de aktuelle jord- og klimaforhold. Innenfor de enkelte vekstene kan det være store sortsforskjeller og mye er uavklart på dette feltet, i alle fall hva angår de mer «eksotiske» artene. Noen av de ettårige vekstene overvintrer i mildt klima. I praksis er det ofte mer hensiktsmessig å bruke blandinger framfor enkeltarter til grønngjødsel. Dette har sammenheng med at ulike arter utfyller hverandre både når det gjelder vekstrytme, vekstmåte, rotdyp, nitrogensamling og så videre.

Ettårige - belgvekster

• Åkerbønne, bondebønne (åkervikke, bønnevikke): Rask etablering også på jord med lav temperatur, kraftig og dyp rot. 50-150 cm høy, følsom for forsommertørke, effektiv nitrogensamler, tåler jord med høy vannstand, tåler ikke slått. Kan med fordel dyrkes alene.
• Fôrert: Etablerer seg raskt, konkurrerer mot ugras i begynnelsen, lite og grunt rotsystem, svak stengel og uegnet i renbestand, nitrogenet frigjøres lett med fare for tap, tåler slått før blomstring. Fôrerter må brukes istedenfor mindre bladrike sorter.
• Lupin: Både ett- og flerårige varianter. Av ettårige finnes tre hovedtyper: gul, blå og hvit lupin. Bør ikke sås for tidlig, svak vekst den første tiden etter såing, konkurrerer dårlig mot ugras, kraftig pålerot, 100-150 cm høy. Gul lupin er lite kravstor, tørkesterk, trives best på lette, svakt sure jordarter. Blå lupin etablerer seg raskere enn gul og har kortere vekstsesong, trives best på lett, veldrenert, ikke for sur jord, tåler høy pH. Hvit lupin er varmekrevende, etablerer seg raskere enn de to andre, konkurrerer bedre mot ugras, vokser på jord med både lav og høy pH, tåler bedre frost enn de andre. Lupin dyrkes oftest alene, tåler dårlig å bli slått i sesongen. Flerårige varianter brukes mye i veikanter eller lignende.
• Aleksandrinerkløver: Utvikler seg langsomt i starten, dekker godt mot ugras etter hvert. 30-60 cm høy, varmekjær, trives med varm leirjord med god fuktighet, kraftig rotsystem, tåler slått. Fin i blanding med raigras og andre arter i en blanding, lite aktuell alene.
• Perserkløver:Etablerer seg seint, men raskest av kløverartene, kommer kraftig seinere i sesongen, 30-100 cm høy. Kan sås tidlig, tåler lett frost, grunt rotsystem, trives best på fuktig jord med pH rundt 7, svært god vekst ved gode forhold, rask omsetning etter nedmolding.

Ettårige - andre

• Fôrreddik: Svært rask etablering og kort veksttid, godt egnet som fangvekst i korsblomstfamilien
• Havre: Aktuell i en blanding med fôrvikke, italiensk raigras og eventuelt andre arter i en ettårig grønngjødselblanding, etablerer seg raskt.
• Honningurt: Etablerer seg tett og raskt, god konkurranseevne mot ugras, 70 cm høy. Lite kravstor til jord, biplante, god fangvekst, tåler noe frost, tåler ikke slått, blomstrer i blått over en lang periode. Kan dyrkes alene eller i blanding med for eksempel blodkløver (gir en fin fargekombinasjon).
• Westerwoldsk raigras: Etablerer seg raskt, men har et svakt rotsystem, er næringskrevende og krever god tilgang på vann, er mest brukt som grønnfôr, mindre brukt som grønngjødsel.

Vinterettårige - belgvekster 

• Blodkløver: Sein etablering, dekker godt etter hvert. 50-70 cm høy, varmekjær, mindre kravstor til jord, overvintrer under gunstige forhold. Bør brukes sammen med noe som dekker godt i starten, for eksempel honningurt.
• Jordkløver (subkløver): Sein etablering, god busking, dekker godt mot ugras etterhvert, svakt rotsystem, lavtvoksende, egner seg som underkultur, trives best på lette jordarter. Overvintrer sjelden i Norge.
• Lodnevikke (vintervikke): Sås om høsten, etablerer seg ganske seint, middels dyp pålerot med evne til å trenge gjennom tett jord, aktuell som fangvekst gjerne sammen med rug, gir god ettervirkning dersom plantene etablerer seg godt, trives på alle jordarter og overvintrer under gunstige forhold og gi en betydelig grønnmasse neste vår.

Vinterettårige eller toårige - andre 

• Rug: Etablerer seg raskt også ved lav temperatur, kan brukes som fangvekst, overvintrer, tåler slått.
• Italiensk raigras: Toårig variant av raigras, men i Norge er den som regel ettårig, spirer villig med rask utvikling, trives best med kjølig og fuktig klima, overvintrer dersom vinteren ikke er for lang, trives godt på leirjord, ikke på sur eller våt jord, nitrogenkrevende, god i grønngjødselblandinger, tåler slått og har rask gjenvekst, vokser seinere enn westerwoldsk raigras, men kommer raskere når det først er etablert, har bedre gjenvekst og vokser lengre utover høsten.

Flerårige - belgvekster 

• Rødkløver: Kraftig rotsystem, effektiv nitrogenbinding, svært aktuell som helårig grønngjødslingsvekst (alene eller i blanding med en grasart), sen etablering og bør sås som gjenlegg i korn eller lignende året før den brukes som grønngjødsel. Liker dårlig sur jord, tåler slått (ikke for sein slått, stor bladmasse kan hemme gjenvekst).
• Alsikkekløver: Bedre alternativ enn rødklver på dårlig drenert eller sur jord, tørkesvak, etablerer seg langsomt, tåler lav temperatur, tåler slått.
• Hvitkløver:Lavtvoksende, etablerer seg langsomt, dekker godt mot ugras etter hvert, tåler lav temperatur, trives på de fleste jordarter, tåler slått, sprer seg med utløpere. Meget god som underkultur i korn. Hvitkløver er flerårig og kan skape ugrasproblem om den brukes på steder som ikke pløyes.
• Luserne: 50-150 cm høy, dyp og kraftig pålerot, trives best i varmt og tørt klima, stor bladmasse som er størst andre vekstsesong, trives best på moldholdig, kalkrik jord, tåler ikke sure, tette eller vedvarende fuktige jorder, er tørketolerant og tåler slått.

Flerårige - andre 

• Raigras, engelsk: Langsom etablering, røttene har god evne til å gjennomveve jorda, trives best på leirjord, men også annen jord som ikke er sur, for våt eller tørr, ikke spesielt vinterherdig, vokser langt ut på høsten, god fangvekst.
• Engsvingel: Mye brukt grasart som egner seg i blanding med rødkløver, sen etablering og bør sås som gjenlegg i korn eller lignende året før den brukes som grønngjødsel.
• Stornesle: 30-130 cm høy, lang og greinet pålerot, formerer seg med frø og krypende jordstengler, stor utbredelse, kan lett bli et ugrasproblem, bør stå på samme plass i flere år, trives på varm, løs humus- og næringsrik jord, merkeplante på jord med høyt nitrogeninnhold, brytes lett ned, egner seg til gjødselvann.
• Valurt: Samlingsnavn for flere arter og krysninger i slekten Symphytum. Russisk valurt er best egnet som grønngjødslingsvekst, setter sjelden frø, 60-100 cm høy, dyp og kraftig rot, formeres lett med rotskudd, 40-60 cm planteavstand, bør stå på samme plass i mange år, trives på de fleste jordarter, stor plantemasse som kan slås 3-4 ganger i sesongen, kaliumrik, egner seg til jorddekking eller gjødselvann.

Les mer

Tajet, T. & S. Valand 2024. Valg av arter til fangvekster og grønngjødsling. nlr.no, 22.2.2024