Grønngjødsel

Bruk av grønngjødsel støtter opp om noen viktige mål i økologisk landbruk: Å forbedre jordas fruktbarhet, opprettholde biologisk mangfold og sørge for lokal forsyning av næringsstoffer. Intensiv bruk av grønngjødsel kan imidlertid føre til opphoping av næringsstoffer og fare for forurensing. Det er viktig når denne metoden brukes at en tar hensyn til hele driftsenheten i vekstskifteplanen slik at en unngår å få en ujevn fordeling av næringsstoffer i jorda. I tillegg til næringseffekten, kan grønngjødsling inngå som strategi for å regulere ugras.

I Norge er kunnskapen om grønngjødsel liten, kanskje fordi landbruket i stor grad har vært bygd opp omkring husdyrproduksjon. I slike systemer er grønngjødsel mindre aktuelt. Eng og beitevekster er grunnlaget for gardens produksjon av nitrogen og organisk materiale, som i sin tur kommer tilbake til jorda i form av husdyrgjødsel. Ved grønngjødsling gis næringsstoff tilbake til jorda uten at de går gjennom husdyra. Grønngjødsel er mest aktuelt på garder med lite husdyrgjødsel, i hagebruket og på nydyrket jord.

Grønngjødsel blir i første rekke brukt for å tilføre jorda næring eller gjøre næringsstoffer lettere tilgjengelig for andre kulturvekster ved at:

• Belgvekstene fikserer nitrogen biologisk i symbiose med Rhizobium-bakterier
• Planter med velutviklet rotsystem henter opp næringsstoff fra dypere lag og gjør dem lettere tilgjengelige
• Voksende planter eller dødt plantemateriale brukes til å fordele næringsstoffene slik at de kommer kulturvekstene mest mulig til gode, og det blir minst mulig forurensning

Planter kan brukes som gjødsel på forskjellige måter. De kan dyrkes som underkultur (for eksempel kløver i korn), som forkultur eller mellomkultur. De kan også dyrkes en eller flere sesonger på samme areal, fjernes og brukes som jorddekke på andre areal.

Grønngjødsel har flere andre positive virkninger. Den bedrer jordstrukturen og dermed evnen til å holde på vann og næring, reduserer erosjon, stimulerer livet i og på jorda, og regulerer ugras, skadedyr og sjukdommer.

Frigjøring av næringsstoffer fra grønngjødsel

Frigjøringshastigheten er også påvirka av om plantemassen moldes ned eller ikke og hvordan denne nedmoldinga eventuelt gjøres. Poenget er at nedbrytningen sikres optimale forhold. God kontakt mellom jord og plantemasse er viktig, men for dyp nedmolding kan redusere lufttilgangen og dermed nedbrytningsprosessene. Det samme kan være tilfelle dersom plantemassen blir liggende i for tjukke lag.

Det er ikke uvanlig at vekst og spiring hemmes de første ukene etter innblanding av fersk, næringsrik plantemasse. Dette skyldes ikke mangel på næring, men derimot giftige (fytotoksiske) nedbrytingsprodukter. I forsøk er det påvist at den hemmende effekten kan holde seg i 3-4 uker ved 15 °C i jorda. Under kjøligere forhold vil effekten sannsynligvis vare noe lenger.

Under gode forhold kan 35-50 % av nitrogenet i en ung, bladrik grønnmasse frigjøres i de første månedene etter nedmolding. Forholdet mellom stengel og blad har særlig mye å si for frigjøring av nitrogen. Etter hvert som en plante eldes, vil den få større andel stengel i forhold til blad. Forholdet mellom stengel og blad varierer også mellom ulike arter. C/N-forholdet i plantematerialet brukes ofte som kriterium for om det skjer en netto frigjøring (mineralisering) eller en netto binding (immobilisering) av nitrogenet i jorda. Kritisk C/N-forhold varierer mellom 15 til 33 i ulike undersøkelser, men er ofte satt til 20-30. Om C/N-forholdet ligger høyere enn dette kan en regne med en netto binding av nitrogen.

C/N-forholdet alene er ikke alltid et tilstrekkelig mål for å si noe om forventet nitrogenfrigjøring. Selv i planter med et forholdsvis lavt C/N-forhold kan frigjøringen av nitrogen være forholdsvis liten. I slike tilfeller kan en stor andel av nitrogenet være kapslet inn i ligninforbindelser som gjør en god del av nitrogenet utilgjengelig på kort sikt.

Kalium i plantemateriale er lett tilgjengelig fordi mesteparten av kaliumet finnes i cellesaften. Kalium i jorda bindes i leirmineral, men vil i lette jordarter (sand, grus) være utsatt for utvasking. På den måten vil kalium fra grønngjødsel lett gå tapt på lette jordarter. Dette gjelder spesielt ved nedmolding om høsten i områder med ustabile vintrer. Å la være å molde ned grønngjødsla om høsten kan føre til at cellene fryser og kalium tapes fra plantemassen. I slike tilfeller er bruk av flerårige kulturer som trekker næringsstoffene ned i røttene om høsten langt bedre enn ettårige grønngjødselvekster. Dette gjelder ikke bare for kalium, men også for nitrogen, fosfor og en rekke andre stoff.

Ved høy temperatur og tilstrekkelig fuktighet kan grønngjødsel være en like rask fosforkilde som fosfor tilført i lettløselig form i kunstgjødsel. Tilgjengeligheten av fosfor for plantene styres av fosforinnholdet i den tilførte plantemassen. Det er liten fare for immobilisering av fosfor ved nedbrytning av grønnmasse.

Grønngjødsel kan også være en svovelkilde. Plantemasse som inneholder mer svovel enn 0,15 % i tørrstoffet (eller som har et C/S- forhold under 200) vil sannsynligvis gi en netto frigjøring av svovel. Frigjøringen av svovel er spesielt følsom for lave temperaturer (mer enn andre næringsstoff). Det er påvist at frigjøringen er svært langsom ved temperaturer under 10 °C. 

Det er foreløpig lite kunnskap om mikronæringsstoff og grønngjødsel, men det ser ut til at en rekke slike mikronæringsstoff blir lettere tilgjengelig etter bruk av grønngjødsel. Et doktorarbeid i Sverige viser blant annet at jorddekke med grashakk har gitt betydelig avlingsøkning i grønnsaker. Det ble påvist økt opptak av en rekke mikronæringsemner i grønnsakene (B, Ba, Cl, Cu, Mn, Se, Zn) ved bruk av grashakk som gjødsel. Samtidig ble opptaket av andre, uønskete grunnstoff redusert, bla. aluminium.

Bruksområder for grønngjødsel

Grønngjødsel kan dyrkes en hel vekstsesong eller bare deler av en sesong, før eller etter en annen kultur. Vekstene kan slås av og blandes inn i jorda, de kan visne ned på stedet eller de kan fjernes fra stedet og brukes som jorddekke, kompost, gjødselvann eller annet. Samplanting av grønngjødsel med en annen kultur er også aktuelt, som underkultur i korn eller som rader mellom grønnsaker. Nedenfor følger en nærmere beskrivelse av ulike bruksområder for grønngjødsel.

Hovedkultur - en hel vekstsesong med grønngjødsel
Grønngjødsel kan dyrkes som hovedkultur, det vil si at grønngjødsel opptar mesteparten av arealet en vekstsesong og moldes ned om høsten (før høstkorn eller lignende) eller neste vår (før vårkorn, grønnsaker eller lignende). En slik bruk av grønngjødsel er relativt arealkrevende, men er aktuelt på økologisk drevne garder uten husdyr eller i forbindelse med å øke jordas fruktbarhet på særlig skrinn jord. Det er viktig å velge arter og blandinger som utnytter hele vekstsesongen eller eventuelt kommer igjen etter slått om sommeren. En ettårig blanding som inkluderer bygg eller havre, fôrvikker og italiensk raigras er et alternativ. Et annet alternativ er en flerårig blanding som inkluderer rødkløver og gras. Sistnevnte har i forsøk på Østlandet gitt større grønnmasseproduksjon og bedre ettervirkning enn ettårige blandinger. Åkerbønner (eventuelt blandet med hvitkløver, jordkløver eller raigras) er også et alternativ, men disse tåler dårlig forsommertørken som ofte inntreffer i indre østlandsbygder.

Forkultur - grønngjødsel om våren
Grønngjødsel kan også dyrkes en kortere del av vekstsesongen. Enten i forkant av en kultur som etableres om sommeren, for eksempel grønnsaker eller jordbær som plantes ut i juni/juli, eller før etablering av kulturer om høsten, slik som høstkorn eller hvitløk. Ettårige arter med rask etablering er da aktuelle, for eksempel honningurt eller korn i blanding med ettårige belgvekster som erter og vikker, eventuelt en rasktvoksende korsblomstra kultur.

Et annet alternativ er å så grønngjødsel om høsten, la den overvintre, og slå den tidlig om sommeren (juni). Vintervikke kan brukes slik, men den overvintrer kun i de varmeste delene av landet. Erfaringer fra Vestfold viser god overvintring og en betydelig produksjon av grønnmasse av vintervikke om våren. I forsøk utført av Planteforsk (nå NIBIO) har sorten ´Hungvillosa´ greidd vinteren best i Akershus, mens ´Welta´ har vært best på Sørlandet. Jordkløver eller blodkløver kan også brukes til samme formål som vintervikke, men overvintringen til disse artene er mer usikker.

Fersk plantemasse bør moldes ned i god tid (minst 2-3 uker) før planting eller såing av hovedkultur. Dette for å redusere problemet med veksthemmende stoff under nedbrytningen av plantemassen. Det er sannsynligvis store forskjeller mellom plantearter både når det gjelder produksjon og toleranse for slike veksthemmende stoffer, men vi mangler kunnskap om dette. God nedmolding av grønnmassen er viktig slik at vekstene ikke kommer opp igjen som ugras i etterfølgende kulturer. Dette er spesielt viktig dersom man bruker flerårige arter før dyrking av hagebrukskulturer.

Etterkultur - grønngjødsel om høsten
Det kan være aktuelt å så grønngjødsel etter kulturer med tidlig høsting, slik som poteter eller grønnsaker som høstes i juli eller august. Hovedhensikten med grønngjødsel er da å fange opp næringsstoffer som ellers står i fare for å gå tapt senhøstes eller gjennom vinteren. Det er viktig å velge en effektiv fangvekst med rask etablering, slik at den rekker å gjøre jobben før vinteren kommer. Jo lenger nordover man kommer, jo mindre aktuelt er denne måten å bruke grønngjødsel på. Aktuelle arter til etterkultur er rug, ettårig raigras eller en rasktvoksende, korsblomstra vekst, for eksempel hvitsennep eller fôrreddik. Sjekk veksttid når du kjøper frø. Belgvekster er lite egnet til dette formålet siden de er mindre flinke til å fange opp nitrogen om høsten enn andre vekster.

Underkultur - grønngjødsel i korn og grønnsaker 
Hvitkløver som underkultur i korn har fått relativt stor utbredelse. Kløveren sørger for et tilskudd av nitrogen som kommer etterfølgende kultur til gode. Hvor mye nitrogen det er snakk om varierer fra noen få kilo til 7-8 kg N per dekar, avhengig av etableringen av underkulturen. Underkulturen gjør mest av seg i nedbørsrike år og i områder med lang vekstsesong. Underkultur er ikke bare en kilde for nitrogen, men konkurrerer mot ugras slik at ugrasproblemene blir mindre. Dette er ikke minst viktig i grønnsakkulturer, der underkulturen også har vist seg å redusere forekomsten av en rekke skadedyr (bl.a. kålfluer og trips).

Utfordringen ved bruk av underkultur er todelt. For det første må underkulturen gi tilstrekkelig grønnmasse uten samtidig å redusere avlinga av hovedkulturen. For det andre må næringsstoffene som er samlet opp i underkulturen overføres til neste års kultur uten for store næringstap. Det første problemet kan man løse ved å velge lavtvoksende kløverarter i korn, i første rekke bladrike sorter av hvitkløver. Forsøk på Østlandet har vist at sortene ´Milkanova´ og ´Aran´ er å anbefale som underkultur i økologisk korndyrking. ´Norstar´ produserer mindre bladmasse og er mindre egnet som grønngjødsel. Rødkløver eller jordkløver kan også være aktuelle, men erfaringer fra flere forsøk har vist at hvitkløver er best. Rødkløver kan konkurrere for mye med kornet, særlig dersom vekstforholdene for kornet er dårlige. Jordkløver går bra, særlig i de varmeste strøk av landet, men frøkostnadene gjør den mindre aktuell enn hvitkløver. Perserkløver eller andre mer høyvokste arter er uaktuelt å bruke som underkultur.

Underkulturen anbefales sådd samtidig med kornet eller seinest ved første ugrasharving. Unntaket er der en frykter for sterk konkurranse av underkulturen. Å så underkulturen ved andre ugrasharving (når kornet har 3-4 blad) er ei løsning, men på grunn av større risiko for tørke i øverste jordlag kan det også bety dårligere spiring av underkulturen. Erfaringer fra Østlandet har vist betydelig reduksjon i grønnmassen ved slik praksis. Underkultur egner seg i alle kornarter, men gjør mest av seg i bygg og vårhvete. Havre og høstkorn dekker bedre og gir dermed mindre plass for underkulturen. Underkultur i høstkorn kan sås inn tidlig om våren mens det ennå er god jordfuktighet for spiring i åkeren.

Erfaringer fra Østlandet har vist at hvitkløver som underkultur ett år kan gi en meravling av korn på 40-60 kg per dekar året etter, men potensialet for meravling er større enn dette. Selv om man greier å få fram mer grønnmasse har dette ikke ført til avlingsøkning. Dette tyder på at næringsstoff går tapt gjennom vinteren og man må finne fram til bedre måter å behandle underkulturen på. Fresing av underkulturen er uheldig. Mye tyder på at vårpløying er å foretrekke. Dette er ikke minst ei god løsning på erosjonsutsatt jord, som tilskuddssystemet jo  stimulerer til at skal pløyes om våren framfor høsten.

Grønngjødsel dyrket som underkultur sammen med grønnsaker har også blitt brukt, men ikke alltid med like godt resultat. Grønngjødselvekstene kan konkurrere for mye med hovedkulturen om plass og næring om de sås samtidig som man planter grønnsakene. For å begrense dette problemet må man så underkulturen seinere i sesongen. I Sveits har de gode erfaringer (ingen avlingsreduksjon) i kål og purre med å så inn hvitkløver og raigras midt i vekstsesongen, etter avsluttet mekanisk ugraskamp. Et alternativ er å velge en art som sås ved utplanting av grønnsakene, men visner ned etter hvert som hovedkulturen trenger plass. I Sverige er det gode erfaringer med ettårig luserne til dette.

Radkultur - grønngjødsel
Grønngjødsel kan sås i rader mellom kulturplantene, enten mellom grønnsakrader eller rader av frukt og bær. I grønnsaker er det mest hensiktsmessig å dyrke rader av grønngjødsel mellom sengene. Grønnmassen etter slått kan enten legges mellom grønnsakene eller bli liggende i raden. Bredden på grønngjødselradene må tilpasses utstyret som skal slå av og flytte massen inn i grønnsaksengene. Det sikreste er å benytte ettårige grønngjødselvekster til dette formålet, for eksempel en blanding av perserkløver, jordkløver og ettårig raigras. Artene som brukes må heller ikke vokse for mye inn i grønnsaksengene for på den måten å bli et "ugras". Flerårige arter og blandinger kan være en mulighet, men først og fremst i et system med flerårige, høyvokste planter, for eksempel i eple, bringebær eller lignende. Da utnyttes den positive effekten som flerårige vekster har på jordstruktur og humusoppbygging, uten at grønngjødselplantene konkurrerer for mye med hovedkulturen. Hvitkløver i blanding med ulike grasarter er her en aktuell grønngjødselblanding.

Overflatedekke med grønnmasse
Avslått grønngjødsel, eng eller plengras kan legges som dekke rundt kulturvekstene. Kulturvekstene får da ganske raskt tilgang på mange viktige næringsstoff. Forsøk har vist at innholdet av forskjellige sporstoffer er høyere i planter gjødslet med grønnmasse i forhold til planter gjødslet med annen gjødsel. Jorddekket stimulerer rotutviklingen både i jordoverflaten og i dypere lag. Dersom en kikker under et dekke med plantemasse, vil en se at planterøttene sprer seg fint utover like under dekket og også inn i dekket dersom dette er fuktig.

Jorddekket virker positivt inn på flere forhold:

Effekt på jordfauna og jordstruktur
Jorddekke med organisk materiale stimulerer meitemarken både ved å tilføre næringsstoffer, organisk materiale og fordi jorda holdes fuktig. I forsøk har det vært en betydelig økning av meitemark der jorda var dekket med plantemateriale sammenlignet med bar jord og jord dekket med kompost. På jord med dårlig struktur kan jorddekke redusere skorpedannelse og sprekking ved tørke, og samtidig beskytte mot erosjon.

Dekket stimulerer mikroorganismene, beskytter jorda mot slagregn og reduserer fordampningen, hemmer ugraset og bidrar til en mer stabil jordtemperatur. Da overflatedekking med grønnmasse også brukes som en måte å regulere ettårige ugras på, anbefales ofte så store mengder som minst 5-10 cm dekke. Dette er svært store mengder grønnmasse. I et forsøk i Sverige ble det brukt 1,2 tonn fersk, hakket gras/kløver-masse per daa per cm dekke, mens det i et norsk forsøk ble brukt 3,1 tonn hakket kløver per daa per cm dekke. Dette er store mengder plantenæringsstoff og det er vanlig at det blir det tilført mer næring med dekkmaterialet enn kulturplantene tar opp når næringsrikt plantemateriale blir brukt som jorddekke. I det svenske forsøket ble det for eksempel tilført 61 kg nitrogen, 5 kg fosfor og 59 kg kalium per daa i et 10 cm tykt dekke, mens det bare ble fjernet 6 kg N og 7 kg K med brokkoliavlingen. En del av overskuddet vil finnes i de uhøstede restene av kulturvekstene, og frigjøres først når disse brytes ned. Hva som skjer med et næringsoverskudd ved bruk av grønnmasse som jorddekke er svært avgjørende for andelen av tilført næringsstoff som gjenfinnes i kulturplantene. Mengde og sammensetning av jorddekke, dyrkingsforholdene og hvilket næringsstoff det er snakk om har betydning for dette. Nitrogen er svært utsatt for tap, både som gass (ammoniakk (NH3) og lystgass (N2O))  og ved utvasking (nitrat (NO3-)). Faren for tap øker jo mer nitrogenrikt materialet er, jo tjukkere lag med dekke det er og jo våtere dekket er. Nedmolding av plantematerialet nedsetter ammoniakkfordampningen svært mye. De andre næringsstoffene er ikke så flyktige, men også her er det fare for tap dersom konsentrasjonen blir for stor.

For å unngå næringstap ved bruk av plantedekke bør mengden med dekkmateriale reduseres til det som er forsvarlig ut fra tilførsel av næringsstoff. Ugrasregulering må om nødvendig kombineres med radrensing, børsting, luking eller andre tiltak. En reduksjon av mengde plantedekke per arealenhet er også gunstig fordi det kreves areal og energi for å produsere dekkmateriale. En reduksjon av mengden tilført per arealenhet vil gjøre derfor det lettere å bruke metoden på større areal.

Effekt på jordtemperatur
Organiske jorddekkematerialer isolerer jorda og hindrer både oppvarming og avkjøling. Det fører til at døgnvariasjonene ikke blir så store der jorda er dekket sammenlignet med udekket jord. Målinger har vist at forskjellen mellom maksimums- og minimumstemperatur i løpet av et døgn i 5 cm dybde kan være 15 grader i udekket jord, men bare 2 grader i dekket jord. Denne isoleringen kan være en ulempe om våren og forsommeren, da jorda varmes svært seint opp. Det kan være lurt å vente med utlegging av plantemateriale til jorda er oppvarmet. Man må likevel regne med at temperaturen i gjennomsnitt vil være lavere gjennom vekstsesongen der det ligger dekke. På seinsommeren og om høsten er forholdet motsatt og det vil være varmere der det ligger dekke. Ulike organiske materialer har omtrent samme effekt på jordtemperaturen. Tykkelsen på dekket har større betydning.

Effekt på lufttemperatur
Jorddekke hindrer varmeutstråling fra jorda og kan føre til at luftsjiktet over bakken kan bli kaldere der det er dekket sammenlignet med felt uten dekke. Dette gjelder spesielt om våren, og derfor er risikoen for frostskader større der bakken er dekket. Dette kan ha betydning for frostømtålige vekster som f eks jordbær, der en bør vurdere å legge på dekke etter at risikoen for frost er over.

Effekt på jordfuktighet
Når vi bruker plantemateriale som jorddekke, tilfører vi samtidig mye vann. Ferske planter inneholder omtrent 80 % vann og dersom vi legger på 6 tonn plantemateriale per daa, tilfører vi 4,8 tonn vann. Jorddekke er også med og bevarer jordfuktigheten i jorda ved å redusere fordampningen. Dette er en fordel på veldrenert jord, spesielt på lette jordarter. På vannmettet, tung jord kan jorddekke være en ulempe dersom det forhindrer opptørking og fører til oksygenmangel i jorda. I svært tørre perioder kan vanningsbehovet være større på dekket sammenlignet med udekket jord. Den lille nedbøren som kommer, suges opp av plantedekket uten å fukte jorda. Det kan derfor bli tørrere i jord under plantedekke enn jord uten dekke, og dette kan redusere avlingen.

Effekt på pH
Jordas pH forandres lite ved bruk av jorddekke uansett hvilket materiale som brukes.

Effekt mot skadedyr
I gulrot har plantehakk vist seg å redusere angrep av gulrotsuger, men har ikke hatt effekt mot gulrotflue. Det har heller ikke vist seg å redusere skader av kålflue. Med hensyn til snegl er det blandete erfaringer. I norske forsøk har snegl ikke vært noe problem på større arealer. Enkelte praktikere har likevel erfart at sneglebestanden øker ved bruk av jorddekke. Det er mulig at snegleproblemet blir større dersom en i utgangspunktet er plaget med snegl, og som for andre skadedyr vil problemet øke jo større andelen kantsone er i forhold til totalt dyrket areal. Mus kan bli et problem i flerårige kulturer, som f eks frukttrær.

I praksis
Det er viktig å ha kontroll på ugraset før jorddekket legges på. Dersom en ikke får lagt på plantehakk rett etter planting bør man utføre mekaniske eller termiske tiltak mot ugraset før dekket legges på.
Mengde plantehakk som er nødvendig for å holde ugraset nede vil variere i forhold til ugrastrykket på stedet, hvor langt ugraset har utviklet seg når plantehakket legges på og planteslag. Ulike grønnsaker har ulik evne til å konkurrere med ugraset. I et forsøk ble det lagt på samme mengde plantehakk i ulike felt, men resultatet var dobbelt så mye ugras i radene med rødbete sammenlignet med hodekål. Plantehakk har liten effekt på flerårig ugras.

Tommelfingerregel: Et 5-8 cm tykt lag dersom plantehakk legges på én gang eller 3 cm dersom det legges på gjentatte ganger i vekstsesongen.

En må vente lenger med å legge på jorddekke i sådde kulturer enn i kulturer som plantes.

Jorddekket må ikke legges på for tykt. I spesielt fuktige år vil det bidra til at miljøet rundt plantene blir enda våtere, noe som øker faren for soppsjukdommer. Legges jorddekket på for tidlig om våren kan det hindre jordoppvarmingen, spesielt på tyngre jordarter.
Dårlig avlingsresultat kan skyldes at det er påført for mye plantemateriale. Da kan plantene få et ubalansert næringsopptak som igjen kan føre til forsinket modning eller avling av dårlig kvalitet. Overskudd av næringsstoff medfører også fare for tap, enten ved utvasking eller til luft. 

Hakket plantemateriale er enklere å spre og lettere å legge jevnt rundt plantene enn uhakket. Det pakker seg mer sammen enn uhakket og gir en vesentlig bedre effekt mot ugras.

Arealbehov
Praktiske erfaringer viser at arealet som trengs for å produsere plantehakk på er 1,5 -3 ganger større enn grønnsakarealet det skal brukes på. Ved tidlig pålegging av plantehakket er det behov for størst areal. 

Mekanisering
Ulikt utstyr har vært prøvd til å spre grønnmasse. Mest hensiktsmessig i forhold til økonomi er det hvis bruk av maskiner kan kombineres. Avlesservogn utstyrt med kastevalse kan brukes til å spre grønnmasse. I flere land har en prøvd med multikutter, gjerne en ombygd fôrhøster, koblet til en snabel eller tut som sprer grønnmassen mellom grønnsakradene. Denne metoden gir lite jordpakking, men krever et driftsopplegg der grønnsaker og kløverrik eng eller ettårig grønngjødsel dyrkes i striper. Gjødselspredere har vært prøvd, men erfaringen er at vognene ofte blir for små. Valg av utstyr må også ses i forhold til kultur. Gulrot f.eks tåler ikke å bli dekket med grønnmasse, derimot tåler kålvekster, løk og rødbeter det godt.

Redusere faren for næringstap
For å hindre tap av nitrogen i form av gass (nitrogenoksider og ammoniakk) kan det være aktuelt å dekke plantehakket med jord eller torv som har god evne til å fange opp ammonium.
Det kan også være aktuelt å bruke plantehakk av vekster som gir jorddekket en god struktur uten å bli for kompakt. Med god lufttilgang minker tapet av nitrogen som ammoniakk. En aktuell vekst her er hundegras som tidlig produserer mye stengler med høyt lignininnhold.

Planterester - grønngjødsel uten at du tenker på det
Planterester fra fôrproduksjon (stubb og røtter etter ompløyd eng eller grønnfôr) eller matproduksjon (kornstubb, halm eller rester etter grønnsakproduksjon) kan tilbakeføre betydelige mengder næringsstoff. Dette gjelder spesielt for rester etter kålvekster, der nitrogeninnholdet kan være 10-20 kg per daa i plantemassen som ligger igjen på jordet etter at selve blomkålen, rosenkålen eller brokkolien er fjernet. For andre grønnsaker kan vi regne med 3-9 kg nitrogen per daa avhengig av planteart (mest etter kålvekster, purre og selleri og minst etter salat og reddik). Ompløyd eng med mye kløver kan bidra med betydelig mengder nitrogen (cirka 10 kg per daa), mens planterester etter dyrking av erter kan gi om lag halvparten. Halm er fattig på nitrogen, men desto mer rik på kalium.

Planterester brytes ofte lett ned og det er stor fare for at næring kan gå tapt - spesielt dersom planterestene blir blandet inn i jorda tidlig om høsten. Det trengs mer forskning på hvordan næringstapet fra planterester kan minimaliseres. Det kan være aktuelt å så inn en fangvekst eller blande inn hakket halm ved nedmolding av nitrogenrikt materiale.
Gjødselvann laget av planter
Gjødselvann kan lages av næringsrike planter som løser seg lett opp i vann. Brennesle og valurt egner seg godt. Disse plantene er flerårige og kan vokse på samme sted i mange år. Valurt har dype, kraftige røtter som kan hente opp næring - spesielt kalium som planten er rik på - fra dypere lag. Gjødselvannet lages ved å la plantene gjære i vann i minst 14 dager. Det bør røres i oppløsningen en gang hver dag for å tilføre oksygen. Gjødselvannet bør tynnes ut før bruk. Uttynningsforholdet varierer etter plantevekst og utviklingsstadium. Til småplanter har en uttynning på 1:10 vist seg å ha den beste effekten på rotutvikling. Gjødselvann laget av planter har vist seg å ha positive effekter i tillegg til effekten av næringsstoffene i selve gjødselvannet. Et økt nitrogenopptak i planten kan like mye skyldes at gjødselvannet stimulerer omdanning av nitrogen i jord og gjør dette tilgjengelig for planten. Brenneslevann inneholder blant annet store mengder bakterier som medvirker til nedbryting av organisk materiale i jorda. Det inneholder også veksthormonet auxin som kan medvirke til bedre plantevekst.

Les mer

Hansen, S. & R. B. Frøseth 2013. Grønngjødsel i økologisk korndyrking. Bioforsk TEMA nr. 2, 2013