Nettside for
økologisk landbruk
Dill er en ettårig krydderurt med lange tradisjoner i Norden. Foto: Svein SolbergDill er en ettårig krydderurt med lange tradisjoner i Norden. Foto: Svein Solberg

Frøavl av grønnsaker og urter: En gjennomgang av bøkene til Schübeler og Frisak

Her beskrives frøproduksjon av utvalgte grønnsaker og urter med utgangspunkt i to historiske kilder, fra henholdsvis 1889 og 1943. Bøkene er skrevet av personer med stort engasjement for norsk frøavl.

I dag er norsk frøavl av grønnsaker og urter minimal. Vi importerer gjerne frøene og det meste av grønnsaksfrøene finnes som hybridsorter. Det vil si at frøet er avla fra to ulike foreldrelinjer som gjennom kryssing gir svært ensarta planter, men hvor foreldrelinjene trengs for å avle nytt frø. Videre er sortsutvikling og vedlikehold av grønnsaksorter og urtesorter fraværende i Norge, som i de andre nordiske landene (Solberg og Breian 2015). Det fantes her i landet før, men foredlingen er lagt ned eller flyttet til Frankrike, Nederland eller andre steder. Selskapene som har foredling velger naturlig nok å legge produksjonen til land med et tørrere og varmere klima enn vårt, samt at de ønsker produksjon på et sted med lavere kostnadsnivå enn i Norge og Norden. Således skjer mye av produksjonen av grønnsaksfrø og urtefrø i Middelhavslandene eller i lavkostland, for eksempel i Asia. Tilbake står vi i Norge og Norden med en frøavl på disse vekstene som må betraktes som kulturhistorie.

I denne artikkelen belyses norsk frøavl gjennom to eldre bøker. Det gjengis ordrett hva som ble sagt for 75 og 130 år siden. Arbeidet må sees i et kulturhistorisk perspektiv, men ikke bare. Det må også sees som et forsøk på å imøtekomme dem som ser nytten av å kunne dyrke frø av ulike arter lokalt i Norge eller Norden. Den første boka er skrevet av F.C Schübeler. Han var professor ved Den botaniske Have i Christiania (Oslo). Han omtales gjerne som mer opptatt av agronomi enn av klassisk botanikk og systematikk (Jørgensen 2006). Kanskje til irritasjon for noen, men til glede for mange, ikke minst rundt om i Norges land, men også på Island, hvor han hadde kontakt med dyrkere og veiledet i frøavl. I 1889 ga han ut boka «Frø-avl i Norge» på forlaget W.C. Fabritius & Sønner i Christiania. Den andre boka er skrevet av Astri Frisak. Hun arbeidet ved Statens Frøkontroll på Ås. I 1943 ga hun ut en bok om frøavl i grønnsaker og rotvekster på Grøndahl & Søns Forlag i Oslo. Dette er mer enn 50 år etter at boken til Schübeler kom ut. Statens Frøkontroll var da etablert, med et nasjonalt ansvar for kontroll med produksjonen. Bakgrunnen for å opprette frøkontroller rundt om i Europa var først og fremst å sikre bøndene kvalitetsfrø. Det fantes nemlig mye juks i bransjen, ikke minst ved salg av frø med dårlig spireevne, men også salg av urent frø, som kunne ha innblandinger både av andre sorter, andre arter, ugrasfrø, eller på andre måter ikke holdt en god kvalitet.

Å øke norsk frøproduksjon var viktig, både for Frisak og Schübeler. Motivene kan ha vært ulike. Schübeler var botaniker - og på den måten interessert i artenes vekst og utvikling. Han hadde en særinteresse for artenes evne til å sette frø nordover i landet. Frisak derimot var særlig opptatt av produksjon og profesjonalisering av bransjen, dette sett i lys av en pågående verdenskrig og med bakteppe i 1930-årenes økonomiske kriser. Rasjonelle produksjonsopplegg og selvbegning var derfor hennes hovedfokus. Her gjengis et utvalg av det de skrev og med enkelte kommentarer fra undertegnede. Jeg har valgt å fokusere på hodekål, grønnkål, kålrot og nepe (kålvekster), gulrot og persille, samt urter av ulike slag.

Frøavl av kålvekster (hodekål, grønnkål, kålrot og nepe)

Allerede fra jernalderen er det kjent at bladkål (lignende grønnkål) ble dyrket i Norge. Nepe har antakelig også vært dyrket like lenge, mens kålrot ble vanlig først på 1700-tallet. Felles for kålvekstene er at de trives bra i et relativt kjølig og fuktig klima. Fra naturens side er de typiske kystplanter og finnes vill langs Middelhavet og Atlanterhavet nordover til Frankrike og England. Schübeler skriver om norsk frøavl av hodekål, grønnkål og nepe mens Frisak fokuserer på nepe og kålrot.

Hodekål (Schübeler 1889)

«Når kålen tas opp om høsten, bør man velge ut de hoder som skal brukes til frøavl. Disse må være nogenlunde store, ha en jevn og fin form, og fremfor alt være faste. Kålen tas opp med hel rot og lagres over vinteren i kjølig kjeller eller i haug. Når kålen tas ut om våren må dette gjøres med forsiktighet, og den legges på et sted i en uthusbygning hvor den ikke skades av nattekulde. I de sørlige delene av landet kan utplantingen gjøres i midten av mai. Utplantingen gjøres på følgende måte: På en seng trekkes det opp en snor med to render med en avstand mellom dem på ca. 35-40 cm. Kålen settes med 60–80 cm avstand mellom hver plante i raden. For hver plante graves et hull som er så stort at når kålen er satt, stikker ikke mer enn ca. 5 cm av kålhodet over bakken. Hullet rundt kålen fylles med jord og vannes. Når hele feltet er plantet, skjærer man øverst i hvert kålhode to skår som er 8-12 cm lange og 2-3 cm dype og danner et kryss. Dette letter fremveksten av blomsterstengelen. Ved hver kålplante settes en stokk hvor blomster-stengelen siden kan bindes opp. Dette er nødvendig for alle kålvekster, da blomster-stengelen lett kan knekke av nede ved bakken som følge av sterk vind. For å få så tungt og verdifullt frø som mulig, bør de siste blomster-stilker, som kommer frem utover sommeren, fjernes ettersom de viser seg. Selv om man ved utvalget av kålhodene eller ved planting har vist forsiktighet, kan det i enkelte tilfelle ved blomstring vise seg blomsterstengler med unaturlig eller uønsket form. Disse må fjernes før blomstring for ikke å ødelegge den øvrige frøavlen. Dersom det under blomstring og frøsetting er mangel på regn, må det vannes tilstrekkelig da plantene nettopp i denne tid trenger mye vann.»

 «Frøet modnes ikke på en gang og må derfor høstes i flere runder. Stilkene klippes og bindes sammen i knipper som henges på et luftig og skyggefullt sted. Treskingen gjennomføres best ved at frøstilkene legges i sekk som bankes forsiktig med stokk. Frøet renses og siktes etter dette. Til frøavl av hodekål må man velge de beste sorter, for eksempel Amager. Denne gir en meget stor inntekt av jorden og en slik frødyrking er særlig tilrådelig på steder som ikke ligger så lett tilgjengelig i forhold til transport. En sekk med renset kålfrø betaler seg meget godt. Det er kanskje unødvendig å minne om at alle kåltyper er i så nært slektskap at man for ikke å få verdiløse mellomformer (bastarder) må dyrke disse i minst 300 meters avstand fra hverandre. Når blomsterstilkene begynner å skyte frem, har man for hodekål og andre kålarter å kjempe mot en felles fiende; nemlig glansbillene (Haltica oleracea). For å fjerne dette skadedyr har man anbefalt å overstrø kålplantene og de unge skudd med finmalt trekull, men det er mer virkningsfullt å bruke knust og finmalt tobakk eller lesket kalk eller en blanding av disse og litt fint kjøkkensalt. Når dette strøs på bladene tidlig om morgenen, mens det ennå er dugg, pleier det å hjelpe.»

 «De to nordligste stedene i Norge hvor det er høstet modent frø av hodekål er Steinkjer ved bunnen av Trondheimsfjorden (64° 2’ N) og gården Fineide i Hemnes prestegjeld på Helgeland (66° 13’ N). Det nordligste sted i Sverige hvor hodekål har gitt modent frø er Luleå (65° 37’ N).

Til frøavl kan man også dyrke Rødkål, Savoykål og Spisskål på samme måte som ovenfor beskrevet. Alle disse gir årvisst modent frø i områdene rundt hovedstaden og rimeligvis også lenger nord. I Steinkjer er det høstet utmerket godt frø av spisskål. Denne har også i Luleå gitt frø som var nesten dobbelt så stort som det som avles i landene lenger sør (1) og i 1882 ga den ved Piteå (65° 19’ N) modent frø med tusenfrøvekt på 6,11 gram (2).»

Grønnkål (Schübeler 1889)

«De planter som skal brukes til frøavl lar man stå ute gjennom vinteren. Om våren velger man ut de plantene med mest krusete blad og som har den beste form. Disse settes på to rader på seng, men slik at det i hver rad settes tre planter slik at de danner en trekant. I midten av denne trekant settes en stokk som frøstengler etter hvert bindes til. Mellom hver stokk i samme rad bør det være 60–75 cm. Etter planting må det vannes tilstrekkelig. Likeledes må det vannes under blomstringen om det skulle være mangel på regn. Blomster-stengler som kommer til utover sommeren klippes. Frøet samles og behandles på samme måte som oppgitt for hodekål. Grønnkål må plantes slik at det er minst 300 meter mellom denne og kålrot eller et hvilken som helst annen kålslag. De to nordligste steder hvor det er høstet modent frø av grønnkål er Sand (Bjerkø Gård) i Troms og i Hammerfest i Finnmark. På begge steder overvintret kålen ute. På Island trives grønnkål godt, selv på nordvestkysten av øya hvor den islandske prest Bjørn Haldorsen avlet modent grønnkål-frø som spiret raskere og motstod bedre både vårkulde, storm og hardt vær enn planter av utenlandsk frø av samme sort (5).»

Nepe (Schübeler 1889)

«Når nepene er tatt opp om høsten, skjæres bladene av 3–5 cm fra rota og rota lagres over vinteren som beskrevet for kålrot. Om våren velger man ut de røtter med best form og disse settes i to rader på seng slik at det blir omtrent 40–60 cm mellom hver i raden. Når det gjelder planting og frøavl vises det til hva som er skrevet under kålrot. Alta i Finnmark gir årvisst modent frø, og her ble det tidligere drevet en ikke ubetydelig handel. Gården Dalen i Folldal over (800 m.o.h.) er det høyest liggende sted hvor det er høstet modent nepefrø. Fra midten av 1700-tallet var det beskrevet at det er høstet modent nepefrø på Island (3). Det er senere oppgitt at man har fått modent frø i Myra på Vestkysten av øya (4).»

Som vi kan lese gir Schübeler en mengde agronomiske detaljer om dyrking av hodekål, som rad- og planteavstand, men også oppbinding og utsortering av avvikende planter, her basert på blomsterstengelens utseende. Ulike navngitte kålsorter fantes allerede i 1889. I teksten nevnes «Amager» som den beste sorten. Amager kål stammer sannsynligvis fra Danmark (A Hansen Amagerfrø utenfor København). Men i Norge, som gjengitt i disse dyrkningsrådene, synes det ikke å være snakk om noen kontraktdyrking med et frøfirma eller en sortseier. Reglene rundt frøsalg og sortseierskap var flytende. Det fantes utallige varianter av Amagerkål, således var det ikke en sort, men mer en type kål.

Selv om eierskapet var flytende så varekvalitet ut til å stå sentralt. For det første skulle man unngå pollinering fra andre kåltyper, deretter skulle man sikre en god avling ved å unngå skadedyr. Rapsglansbillene var et problem da som nå, men tiltakene var annerledes. Foruten agronomiske detaljer viser Schübeler sitt engasjement for å spre frøproduksjonen av grønnsaker nordover i landet. Han viser til detaljert kunnskap og erfaringer fra ulike lokaliteter rundt om i landet. Han hadde en tanke om at størrelsen (og kvaliteten) på selve frøet økte jo lenger nord man avlet det. Dette var en av hans store forskningsprosjekt og hvor han anvendte sitt brede kontaktnett av dyrkere. Schübeler hadde også kontakter på Island som var engasjert i frødyrking av grønnkål, prester og andre embedsmenn, som vist her i beskrivelsen av frøavl av grønnkål. Hans kontakter på Island går igjen i beskrivelsen av frøavl av nepe.

Kålrot og nepe (Frisak 1943)

 «Kålrot krysser med nepe og begge krysser med åkerkål og raps. Sortene krysses innbyrdes. Dyrkningsavstand mellom frøfeltene minst 600 m. Årlig forbruk av kålrotfrø i 1941 er ca. 120.000 kg og av nepe ca. 100.000 kg. Herav avlet vi i 1941 ikke mer enn 2–3 %».

«Kålrot og nepe setter ikke store krav til jorda bare den er vel drenert. Frøavlen kan drives både på moldholdig leirjord og på moldholdig sandjord. Derimot kan det ikke anvendes jord av myr-karakter da røttene på slik jord fryser lett opp om vinteren. Jord for kålrot kan være noe tyngre enn for nepe. Den siste trives på mer sandholdig jord. Frøavl av kålrot og nepe må ikke legges ut på et jordstykke hvor det inntil 6–8 år i forveien har vært avlet frø av en annen sort av disse. Alt rundt frø av den korsblomstrede familie har stor levekraft. Forsøk har vist at frø av korsblomstret ugras (åkersennep) nedgravd i jorda har bevart spireevnen i 11 år. Selv om kultur-frøet neppe har så lang levealder, har det en tilsvarende livskraft.»

I følge Astri Frisak kunne frøavl av kålrot og nepe foregå på 3 måter:

  • på store, utviklete røtter som omplantes
  • på halvstore eller småfalne røtter som omplantes
  • på små røtter som overvintrer på vokse-stedet

Frøavl på store, utviklete røtter som omplantes

«Frøavl på store utviklete røtter kan foregå overalt i vårt land hvor en dyrker kålrot og nepe til fôr eller mat. Røttene dyrkes det første året som i vanlig jord- eller hagebruk. Bare såtiden skiller noe. Til frøavl såes seinere. Såes de for tidlig, kan røttene bli løse og overmodne, og de lagrer da dårlig. Avstand mellom rekkene er 60 cm. Denne frøavlsmetode faller for en stor del sammen med stamfrøavl av kålrot og nepe, bare at stamfrøavlen i enhver henseende gjennomføres med større omhu. Om høsten tas røttene opp. En må nå gjøre utvalg av frørøtter. Det velges røtter med riktig form for sorten. En velger røtter med kort rothals. Dernest kasserer en alle røtter med avvikende farge, med lang rothals, flere topp-skudd og grov topp, og ikke minst alle som har den riktige og typiske form. Videre tar en vekk alle grenete, treete og revnete røtter. På de utvalgte røtter skjæres bladtoppen av 3–4 cm over bladfestet.

Allerede tidligere under veksten må en ha gått rekkene igjennom og tatt ut planter med avvikende form og farge på plantetoppen og framfor alt må en ha fjernet stokkløpere. I kyststrøkene kan det gå an å plante røttene ut om høsten. Det ser ut til at dette lykkes best på sandjord. Røttene plantes dypt. De dekkes av et 5–10 cm tykt jordlag. Derpå dekkes rekkene av tang, bar eller annet. Men overvintringen er usikker. Mange foretrekker å overvintre dem i kule eller i grønnsakskjeller. Er det bare små mengder røtter en har, kan de overvintre i vanlig kjeller på samme måte som matrøtter. I kuler kan en legge røttene med mellomlag. Ved lav temperatur vil de holde seg godt uten isolasjon mellom dem. Men det er en sikrere lagringsmåte å legge sandblandet jord eller sand mellom røttene. Nedkuling, utplanting og skjøtsel skjer på samme måte som ved frøavl på halvstore røtter.»

Frøavl på halvstore eller småfalne røtter som omplantes

«Frøavl på halvstore eller småfalne røtter utgjør en mellomform mellom avl på store og avl på små røtter. Avlsmåten egner seg for de deler av vårt land hvor røttene vanskelig kan overvintre på friland, for eksempel i innlandsdistriktene og nordafjells.

Røttene lagres som regel i kule vinteren over. Under transporten må de behandles varsomt så ikke de får støt eller brekkes. Toppen skjæres av, som på de store røttene, et par cm over bladfestet. Før utplanting strør en ut gjødselen, halvparten av nitrogenet gis før utplanting, resten seinere. Røttene må plantes ut før all nattefrost er forbi. De tåler en del frost etter at de er kommet i jorda. Blir det fare for større nattefrost etter at de er plantet ut, må en dekke over toppene med litt jord.»

Frøavl på små røtter som overvintrer på voksestedet

«Frøavl på små røtter som overvintrer på voksestedet kan foregå i deler av landet hvor vinteren er mild. Dette kan lykkes i kyststrøkene sørpå og vestpå, på Jæren, Lista og i de to Agder-fylkene. Men i kalde vintre kan det gå galt også der fordi det ofte er lite snø om vinteren. Det er også avlet kålrotfrø av små røtter langs Oslofjorden, særlig i Vestfold fylke. Det er ikke så mye kulden om vinteren som ødelegger avlen, det er mer de sterke overganger om våren mellom opptining om dagen og frysing om natten. Både kålrot og nepe såes i åpen åker om sommeren, kålrot fra 10.–20. juli og nepefrøet fra 20. juli – 5. august. I våre naboland finner en det best å la jorda ligge brakk før såingen. Frøet må være ubetinget pålitelig stamfrø. Det blir ingen anledning til å gjøre utvalg ved denne avlsmetoden, så alt hviler på et godt stamfrø. En sår 400 g kålrotfrø og 300 g nepefrø pr. dekar. Plantene tynnes ikke. Før vinteren bør røttene bli 2–2 ½ cm i tverrmål. Men selv om en prøver å avpasse størrelsen med såtiden, kan det likevel bli mange forskjellige størrelser på røttene. Før såingen kan en gjødsle med naturgjødsel eller annen gjødsel.»

«Om våren, før hyppejorda graves tilbake fra planterekkene, kan en gi gjødselvann, ca. 500 liter per dekar. Det spres med lannspreder eller kanne. Må en spre gjødselvann ut i sol og tørt vær, bør det tynnes med vann. Forsøk har vist at lannet bør bringes ut tidlig om våren. Jorda graves fra plantene med hestehakke eller håndhakke. Hvis plantebestanden står tett, kjører en med spisstannet harv på tvers av planterekkene. Er det derimot åpninger i feltet etter vinteren, må en nok la harvingen være og isteden – hvis en finner det lønnsomt – plante inn i åpningene fra ytterrekkene så feltet blir mer samlet. Under veksten må radrenseren kjøres ofte. Det varer ikke lenge før rekkene lukkes av plantene. Siste gang en radrenser må en hyppe.»

«Kålrot begynner å blomstre i de siste dager av mai eller først i juni på Sørlandet. Når blomstene ennå er i knoppstadiet kan en vente angrep av glansbiller (og skulpesnutebiller). Hvis en ikke tar kampen energisk opp med glansbillene, kan en få se et sørgelig syn når billene har angrepet en kort tid. Arbeidet med å fjerne bastarder (uønska krysninger) starter når plantene har skutt noe i vekst om våren. Krysningene skyter for det første hurtigere i været enn normale planter. Dernest må en se etter planter med fortykket rothals, flere toppskudd, stokkløpertendens, nepelignende topp i et kålrotfelt og omvendt. Plantene trekkes opp. De må ikke kastes ned mellom rekkene.»

«Våren er den beste tiden til å få fjernet bastarder i et frøfelt av hvitkjøttet nepe og kålrot. Gulkjøttet kålrot og nepe har oransje eller blekgule blomster, mens hvitkjøttet kålrot og nepe har sitron- eller skarpgule blomster. Arbeidet med å fjerne bastarder under blomst-ringen skjer på følgende måte: en tar for seg 4 eller 6 rekker om gangen og ser til begge sider etter som en går rekkene igjennom. Oppdages en plante med avvikende blomster-farge dras den opp, gir den et forsvarlig knekk over og setter den på hodet ned mellom rekkene. En blomstrende bastardplante må en ikke ta med seg til enden av rekkene som en gjorde det om våren. Gjør en det, vil en jo nettopp spre bastardens pollen og dermed fremskaffe krysning istedenfor å hindre den.»

 «Ved avl på små røtter modner nepefrøet i de siste dager av juli til noen dager inn i august. Kålrotfrøet modner omtrent midt i august måned. Ved modningen blir skulpene gule til brungule, hos kålrotfrøet blir den ene halvdel av skulpen ofte noe fiolett. Skulpene er litt mer gule hos nepe enn hos kålrot. Modent frø er svartbrunt av farge. Frøet vinner mye i kvalitet når det er godt modent. For ikke å miste for mye frø bør en høste når det er dugg på plantene om morgenen eller aftenen. Frø som er avlet på store røtter høster en helst hele frøfeltet i en vending. Frøriset skjæres av med en sigd. En kan binde det i band og stille det opp i rauk. Det kan la seg gjøre å la det ligge ubundet på stubben på åkeren, men bedre er det å stille det opp mot tørkestativer. Ved frøavl på små røtter bør høstingen foregå mer etter rasjonelle frøavlsprinsipper med maskin.»

«Ved avl på små røtter kan en i Norge til vanlig vente et middel frøutbytte av kålrot fra 130–170 kg/dekar. Svært ofte oppnår en 200 kg. Det har også vært avlet 300–340 kg/dekar. Av nepefrø oppnår en omtrent det samme utbytte som for kålrot. Vanlig handelsfrø av kålrot og nepe spirer i middel med 92–93 %. Ved lagringsforsøk er spireevnen for begge frøslag gått ned med 5–10 % etter 6 års lagring.»

Frisak nevner at kålrot og nepe kan krysses. Kålrot og nepe er to ulike arter, begge riktignok i kålslekten (Brassica). Videre går det fram at ugraset åkerkål og kulturveksten raps kan føre til uønska villpollinering, både i nepe og kålrot. Åkerkål (Brassica rapa ssp. campestris) er botanisk sett klassifisert som en underart av samme art som både nepe (Brassica rapa ssp. rapa) og rybs (Brassica rapa ssp. oleifera). Videre er raps en underart av kålrot, som betyr at det finnes mange vekstslag man skal holde unna i en frøproduksjon av kålrot og nepe.

Dette med at det skulle gå 6-8 år mellom frøavl av disse vekstene understreker at Frisak var opptatt av kvalitet og renhet i produksjonen. Det sies minst 600 meter avstand til felt med planter som kan krysse, og dette understreker det samme og er faktisk strengere enn dagens krav til avstandsisolering (se under). Det er verd å merke seg at frøavl av kålrot og nepe var ganske vanlig i Norge og det fantes på tiden da boka ble utgitt (1943) et godt utviklet system med stamfrøavl. Videre er kvalitet igjen framhevet, nå ved at man tar bort røtter som ikke har den form som kjennetegner sorten.

Frøavl av gulrot og pastinakk

Gulrot og pastinakk tilhører skjermplantefamilien. De er begge viktige rotvekster og har vært dyrket i Norge i lang tid. Den oransje gulrota, slik vi kjenner den, ble foredla en gang på 1600-tallet i Holland, men spredte seg raskt. Ville gulrotplanter finnes langs strendene, særlig i Middelhavslandene, men også nordover i Europa helt opp til Norge. Både gulrot og pastinakk er kystplanter som kan trives i et relativt kjølig og fuktig klima.

Schübeler skrev i sin bok både om gulrot og pastinakk, mens Frisak fokuserte på gulrot.

Gulrot (Schübeler 1889)

«Når røttene tas opp om høsten, må dette gjøres med omhu, slik at de fine røttene ikke skades. Man velger å frøavle på de røtter som er passe store og som er jevne med en fin form. Bladene skjæres av 2–3 cm fra røttene og lagres over vinteren. Til frøavl velges en dyp jord, gjerne en moldrik sandjord, på en solrik plass. Røttene settes så dypt at bare bladkronen viser seg over jordflaten i et opplegg med tre rader på seng og med en avstand på 30–45 cm mellom hver plante i raden. Ved hver rot settes en stokk som frøstengelen etter hvert kan bindes til. Det er viktig å vanne godt etter planting. Gulrotas blomsterstand er som kjent skjerm-formet, og så lenge plantene er i blomst, er skjermen flat oppå. Men etter hvert som frøet begynner å utvikle seg, blir skjermen høyere på siden og ligner et fuglerede. De frøene som sitter i fordypningen, og som gjerne har en mer grønnaktig farge, er små og med dårligere spiring og rotutvikling enn frøene langs kanten av skjermen. Frøet modnes ikke til samme tid og skjermene må derfor klippes av til ulike tider for å unngå at det beste frøet drysser. Frøet får man ut av skjermene ved å gni disse mellom hendene. Det modne frøet, som har en grågul farge, har også små børsteaktige utvekster. Disse gjør at de enkelte frøene henger sammen, og fjernes ved å igjen gni frøet mellom hendene eller i en lærpose for deretter å renses. På denne måten blir man også kvitt de grønne frøene som sitter i midten av skjer-mene.

Til frødyrking kan man ikke dyrke mer enn en sort av gulrot, dette for å unngå verdiløse blandingsformer. Hvis man vil dyrke et par sorter, må disse stå minst 300 meter fra hverandre. Som frø bør man bruke frø som er minst ett år gammelt. Erfaring har vist at frø som er modnet om høsten og som sås enten samme høst eller neste vår, ikke så sjelden gir planter som gir blomster allerede første år og som av den grunn gir røtter som er ubrukelige. Dette gjelder særlig nordover i landet. Overalt, hvor det er mulig å dyrke gulrot til frøavl, har det vist seg at dette er en meget innbringende forretning. Grøtø (67° 50’ N) og Steigen (67° 56’ N) i Nordland er de to nordligste steder i Norge hvor det er høstet modent gulrotfrø med god spireevne. For Sverige er nordgrensen ukjent, men i Piteå (65° 19’ N) gir gulrota modent frø (6).»

Også for gulrot gir Schübeler en mengde agronomiske detaljer Han var også opptatt av kvalitet og hindre uønska pollinering fra andre gulrotsorter og med 300 meter som avstand mellom ulike sorter. Igjen ser vi Schübeler sitt engasjement for å spre frøproduksjonen nordover i landet med referanser til blant annet Steigen i Norland hvor gulrotfrø kan avles, og også med referanse til hvor langt nord i Sverige gulrotfrø kan avles.

Gulrot (Frisak 1943)

«Gulrot krysser med vill gulrot. Sortene krysser innbyrdes. Disse må dyrkes med minst 800 meters avstand fra hverandre. Gulrot stiller store krav til klimatiske forhold på stedet for å kunne lykkes som frøkultur. Av de klimatiske faktorer er lang sommer og høy temperatur i voksetiden særlig viktig. Kommer frosten for tidlig om høsten, vil spireevnen hos frøet bli skadd. Dessuten kreves det lite regn i frømodnings- og frøtørkingstiden, dertil gunstige vindforhold, dvs. ikke mye vind, men så mye at regnfuktigheten kan tørke noenlunde hurtig i det lodne frøet. Endelig er det av betydning for de røttene som overvintrer ute, at vinteren er mild eller at det ligger et vedvarende godt snødekke over røttene. Ved valg av jord for gulrotfrøavl, foretrekkes en varm, drivende helst moldholdig sandjord. De tyngre jordtyper bør ikke brukes. Vilkår for gulrotfrøavl vil vi finne i de varmeste strøk av landet, på Sørlandskysten, inne i fjordbygdene på SørVestlandet, ved Oslofjorden og kanskje i noen varme innlandsstrøk i landets sørlige del. Vårt årlige forbruk av gulrotfrø (rundt 1940) er 20 000 kg. Minst 90 % av denne mengde er innført vare. Frøet avles særlig i Sør-Frankrike. En del kommer fra Danmark. Overgang til frøavl på små røtter som overvintrer ute har brakt den danske frøavl inn i et sikrere spor. Skal gulrotfrø dyrkes til konkurrerende priser må avlen ut på de store arealer og dyrkingen skje etter rasjonelle frøavlsmetoder.»

Som det tydelig kommer fram er økt norsk frøproduksjon et mål. Mye av gulrotfrøet ble importert fra Frankrike og Danmark. For å få til en norsk produksjon måtte denne gjøres rasjonelt og kvalitetsmessig. I følge Astri Frisak kunne frøavl av gulrot (som kålrot og nepe) foregå på 3 måter:

  • på store røtter med omplanting
  • på halvstore røtter med omplanting
  • på små røtter med overvintring på stedet

Frøavl på store røtter med omplanting

«Frøavl på store røtter er en avlsmåte som alltid brukes i stamfrøavlen og ofte ved frøavl til eget bruk. Frøet såes litt seinere enn vanlig om våren og tynnes til 6–10 cm. Røttene løsnes med grep om høsten, og rota må ikke skades. Gulrot er ømfintlig for støt og den kan brekkes. Skadde røtter kan ikke brukes i frøavl. En velger ut typiske røtter og kasserer alle treete, grenete og sprukne. Røttene overvintrer i kule eller kjeller. Før røttene plantes ut om våren, må de gjennomgå en skarp sortering. En må nå være særlig på vakt mot røtter som har råteflekker. I den nordlige del av vårt land, kan en hjelpe på vekstsesongen ved å gi plantene en forhåndsdriving i potter. Røttene settes til groing i mars. De plantes 4–5 røtter i en større potte. Ved planting blir hele gruppen av røtter med jordklump plantet ut. Neste gruppe blir plantet med 50–60 cm avstand fra gruppen foran.»

Frøavl på halvstore røtter med omplanting

«Frøavl på halvstore røtter er en avlsmåte som anvendes en del i vårt land. Frøet kan såes på hageseng i 4 rekker på sengen. En sår omkring St. Hans eller kanskje enda seinere for tidlige sorter. En sår ca. 1/3 av det arealet som skal anvendes til frøavl året etter. Såmengde er 2 g, i høyden 2,5 g per 10 meter rad. Plantene tynnes ikke, men står de for tett kan de tynnes til et par cm mellom plantene. Om høsten kan røttene enten bli stående eller de tas opp og plantes ut igjen neste vår. Hvis en velger å la dem stå på hagesengen vinteren over, slåes toppen av med ljå eller det er bedre å skjære den av med kniv et par cm over bladfestet. Toppen rakes forsiktig av sengen. Derpå dekkes denne først med et ca. 20 cm tykt jordlag. Over legges lag med halm, granbar eller tang, ca. 20–30 cm tykt. Og deretter jord så tykt at frosten holdes ute.»

«Sår en flere senger ved siden av hverandre, må det være såpass avstand mellom dem at en kan klare å få nok jord å ta til dekkingen. Hvis en tar røttene opp om høsten, må de overvintre i kjeller eller kule. Innen en har fått nok erfaring på stedet, kan en la halvparten av frømaterialet bli stående ute og halvparten oppbevares i kule eller kjeller. De røtter som har overvintret ute, bør neste vår helst plantes ut på et større jorde med større plass. Men de kan også stå på hagesengen, og de vil da gi frø tidligere enn de omplantede røtter. Men da de står noe trangt på senger gir de mindre frø.»

«En kan også gå en mellomveg mellom disse to metoder på følgende måte: om våren tar en opp annen hver rad av røtter på hagesengen og lar de andre stå igjen. De røttene en tar opp, planter en ut på et nytt stykke eller en utvider frøfeltet med plantede røtter. Røttene som plantes ut om våren må en prøve å få i jorda fra midten til slutten av april. Plantene tåler noe frost etter utplantingen når hjerteskuddet er dekket av litt jord. Små røtter kan plantes ut med plantepinne, større røtter plantes ut med spade. Det plantes med 60 cm mellom rekkene og 30 cm i rekken. Hver 5. rekke står tom. Den nyttes senere som gang under høstingen.»

Frøavl på små røtter med overvintring på stedet

«Frøavl på små røtter som overvintrer på voksestedet er vanlig i våre naboland. Gulrot kan såes med dekkvekst, og gulrot er den av våre rotvekster som tåler best å dyrkes i dekkvekst. En må bruke en stivstrået og hurtigvoksende kornart, helst bygg. Den såes tynt, ca. 12 kg/dekar. Hvis nemlig kornet går i legde, vil det ødelegge de svake gulrotplantene i bunnen. Kornet såes først. Etter en ugrasharving sår en gulrotfrøet på tvers av kornrekkene med 60–65 cm radavstand. Såfrøet må være pålitelig stamfrø. Såmengde er 400–500 g/dekar. Ved høsting av dekkveksten over gulrotplantene bør en sette igjen lang stubb. Stubben vil hjelpe til og lune for gulrotplantene og det som er enda bedre, holde på snøen så den legger seg over plantene. Straks kornet er høstet bør det gis noe gjødselvann for å få fart i veksten av gulrotplantene. Etterpå kjører en med radrenser like inntil gulrotrekkene, hvis en ikke lar stubben stå til vern om gulrotplantene. Skulle det ikke komme snø nok, må en i stedet dekke gulrotrekkene med tang eller bar.»

«Såing i åpen åker gjøres i juli etter en tidlig grøde, f.eks. tidligpoteter. Seine gulrotsorter såes i første halvdel av juli. En bruker samme såmengde og rekkeavstand som med dekkvekst. Før såing arbeides jorda godt og gjødsel harves ned. Plantene holdes rene for ugras ved stadige raderensinger. Om våren må en begynne radrensingen tidlig ved begge såmåter. Vinterskorpen må brytes. Plantene vil også om våren være takknemlige for gjødselvann, men dette må spres ut før den første radrensingen. Hvis plantene står tett i raden, foretas en harving med en lett harv på tvers av rekkene. Etterpå tromler en over stykket med en glattromle for å trykke ned de røtter som frosten har hevet. Er det åpninger i planterekkene, lar en harvingen være, og i stedet planter inn gulrotplanter. Disse planter kan hentes fra 5. rekke. Skal skjermene høstes ved håndplukking, trengs denne rekken som gang under innhøstingen. Radrensingen fortsetter hele sommeren, inntil det vil skade plantene for mye om en fortsetter med kjøringen. Siste gang hyppes plantene. Under veksten kommer arbeidet med å se etter krysninger. Også angrep av gulrotsopp og råtesopp gjør seg til kjenne snart under veksten. De viser seg mest i et frøfelt på omplantende røtter. Blomstingen av gulrot begynner til vanlig sist i juni til først i juli.»

Modning, høsting og tresking av gulrotfrø (Frisak 1943)

«Frøet begynner å modnes i september og holder på utover i oktober. Frøet på de ikke-omplantede røtter blir først høsteferdig. En gulrotskjerm i blomst er hvelvet oppover, men når frøet modner, er det omvendt, den blir høyere på kantene og dypere i midten. Frøet som sitter på kantene er best utviklet. Frømodningen foregår ujevnt. Den beste kvaliteten hos frøet får en når en høster skjermene etter hvert som de modner. Den som høster går i den åpne gangen. Høsteren binder en sekk foran seg ved hjelp av en snor over høyre skulder og under venstre arm. Han høster to og to rekker til begge sider om gangen. De modne skjermene skjæres av en etter en med kniv og puttes like ned i den åpne sekken. En må passe på å ikke vende skjermene opp-ned da en del frø sitter løst og kan falle av. Som regel må en foreta plukking i et frøfelt 6 ganger under modningen, av og til flere ganger. Frøskjermene bør høstes i tørr-vær og sol så vidt det er mulig. Det høstes når de er brune inn mot midten av skjermen. Ved frøavl på små røtter som har overvintret på stedet høster en som regel hele stykket med en gang. Høstingen bør foregå når det er dogg på plantene morgen eller aften. Bandene settes opp på feltet.»

«Gulrotfrø kan vanskelig treskes hvis det ikke er tørt. I vått høstevær kan det være leit nok å få høstet inn skjermene tørre. En frøavler har gjort seg den regel å alltid neste morgen å treske det frøet som han har høstet dagen forut. Det treskede frøet spres utover på et frøloft. En rører i det hver dag til å begynne med. En bruker en trerive til det hvis det ligger i tynt lag. Ligger det i tykkere lag, kastes det med en skuffe.»

Frisak gjør rede for hvordan de fleste agronomiske utfordringer i frøavl av gulrot kan løses. Detaljer rundt planting, oppfølging i vekstsesongen og høsting og tørking gås gjennom.

Pastinakk (Schübeler 1889)

«Om våren velger man til frøavl de røtter med best form og som er glatte. Disse settes i 3 rader på seng, slik at det blir 45 cm mellom hver rot i raden. Røttene settes så dypt at kun bladkronen er synlig. Det må være minst 300 meter mellom ulike sorter pastinakk til frøavl. Ellers er frøavlen mye likt som for gulrot, bortsett fra at pastinakkfrøet ikke henger sammen på samme måte som gulrotfrøet. Overalt her i landet hvor pastinakken dyrkes, holder dessuten rota seg gjerne ute i jorda gjennom vinteren uten å dekkes. I Oslo-området modner gjerne frøet i andre halvdel av august, mens det for eksempel i 500 meters høyde i Ål i Hallingdal modner først midt i september.

Fra Steigen prestegård (Nordland) har prost Wisløff flere ganger sendt meg modent frø. Første gang fikk jeg dette av Jersey-pastinakken i slutten av september. Frøet, som var uvanlig stort og med en påfallende mørkebrun farge, sådde jeg i botanisk hage i begynnelsen av oktober, ved siden av samme sort – men hvor frøet var innført fra Erfurt i Mellom-Europa. Høsten 1877 ga frøet fra Steigen røtter som var mer enn dobbelt så store som de fra det andre frøet. Senere er det flere ganger høstet modent fra i Steigen, hvor de blomstrende plantene gjerne når en høyde av 1,5 meter. I Sverige gir pastinakken modent frø ved Luleå (65° 37’ N) (7).»

Berettelsen fra Steigen og den navngitte prosten som hadde levert frø av pastinakk og hvorpå dette er sammenlignet med frø han har fått fra Mellom-Europa er talende for Schübeler sin tese om fordelen med en nordlig frøproduksjon. Hvorvidt forsøksmetodikken kan betraktes som rett vil jeg ikke si noe om.

Frøavl av flerårige urter

Blant de flerårige urtene beskrev Schübeler dyrkningsråd for salvie (Salvia officinalis) og isop (Hyssopus officinalis) mens Frisak beskrev salvie og timian (Thymus vulgaris).

Salvie (Schübeler 1889)

«Flerårig, men dyrkes mye som ettårig plante fordi man på denne måten får størst bladmengde. På mange steder her i landet overvintrer salvien godt uten å dekkes. Til frøavl brukes overvintrede planter som settes i tre rader på seng, slik at det blir ca. 30 cm mellom hver plante. Etter planting må det vannes godt. Når stilkene får en brunaktig farge, er dette tegn på at frøet er modent. Stilkene klippes av varsomt og samles i pose og tørkes på papir, laken eller seilduk. Frøet løsnes ved å legge frøstilkene i en lærpose og gni denne mellom hendene, for deretter å renses. Til frøavl bør salvie alltid dyrkes på den måten som her er beskrevet, da man ved forsøk har vist at de toårige plantene gir mest frø. Innerøya i Trondheimsfjorden er det nordligste sted det til nå er høstet modent frø av salvie, men høyst sannsynlig kan frøavl også lykkes lenger nord.»

Salvie (Frisak 1943)

«Salvie gir frø første gang året etter såing. Da plantene kan formeres ved deling eller stiklinger vil det være svært lite forbruk av frø. Salvie kan dyrkes på enhver veldyrket jord med solrik beliggenhet. Frøet såes på friland i mai med 40 cm rekkeavstand. Plantene tynnes til 2 cm. I kalde vintrer kan toppen av plantene fryse bort, men nye skudd vokser hurtig opp. Modent salviefrø er svartbrunt. Det faller lett ut av frøhusene og må derfor behandles med varsomhet under høstingen. Frøplantene skjæres av med kniv og legges på tett gulv eller presenning før tresking. Salvie kan gi frø i flere år. Hvert år må en gi feltet et tilskudd med gjødsel.»

Isop (Schübeler 1889)

«Flerårig. Når frøet er modent, noe man lett kan se, klippes isophekken 18-20 cm fra bakken. Da frøet meget lett drysser av, bør frøtoppene samles i en pose og legges til tørk på papir, laken eller seilduker brettet ut på et skyggefullt og luftig sted. Tresking kan gjøres ved å legge frøtoppene i sekk som bankes forsiktig.»

Timian (Frisak 1943)

«Timian gir frø første gang året etter såing og deretter i 3-5 år. Vill timian vokser på tørre, sandige bakker. Timian kan dyrkes på sand-holdig jord og opplendt jord som ligger solåpent til. Da stykket skal bære frø i flere år, må jorda være ugrasren før en anlegger frøfeltet. Hvor lenge frøstykket kan bære frø vil avhenge noe av hvor rent det kan holdes for ugras, og da bør i alle fall starten være bra. Frøet såes i midten av mai. Da det er svært smått og fint, må jorda være finsmuldret i overflaten der det skal såes. En bør derfor helst så i kaldbenk eller på hageseng hvor en er mer herre over oppspiringen. De små plantene utplantes med 50 cm avstand og 20 cm i raden. Det bør bare være enkeltplanter, ikke tuster med flere planter.

Frøet kan også såes direkte på vokse-plassen, hvis det blir sådd i jord som er finsmuldret og holder på fuktigheten. Modningen av frøet begynner gjerne sist i august. Blomstringen og modningen av et timianfelt foregår ujevnt. I vanlig handelsfrø finnes både lysebrune og mørkebrune frø. Det er ikke så lett å finne det rette tidspunktet for å høste på. Timianfrøene faller lett ut av frøhusene. For å ikke miste for mye frø, blir en ofte nødt til å høste når de nederste frøhusene er brune og de øverste blomstene ennå ikke er avblomstret. Selve høstingen kan foregå på den måten at en holder venstre hånd som en skål under den frøbærende del, derpå skjærer en denne av med en skarp kniv, like under frøgrenene. Uten å snu hånden så frøhusene vender nedad, putter en hele planten direkte ned i en sekk som må være av helt tett tøy. Frøet legges utover til tørk på papir i tørke-kammer e.l. Det meste av frøet vil falle ut av frøhusene av seg selv. Resten kan bankes ut ved å slå med en stokk utenpå sekken med frøriset i. I norsk frøavl har det vært høstet ca. 12 kg/dekar i middel av 10 år. I dansk frøavl oppgis avlen til 20–30 kg/dekar.»

Som det ligger i navnet, flerårige urter trenger å overvintre på plassen for å produsere frø. Derfor er det interessant å kunne lese fra Schübeler at salvie kunne produsere modent frø på Innerøya i Trøndelag. Detaljene i dyrkningsrådene er mer sparsomme her enn det som står beskrevet for eksempel for kålvekstene og gulrot. Dette gjelder både for Schübeler og Frisak. Sannsynligvis var produksjonen av flerårige urtefrø svært begrenset i Norge.

Frøavl av toårige urter

Blant de toårige urtene beskrev Schübeler og Frisak frødyrkning av karve (Carum carvi). Karve var en svært vanlig kryddervekst i Norge og ble brukt til brød, ost og kjøttmat så vel som til krydring av brennevin. Planta vokser vill i hele Norge og sannsynligvis ble slike planter samlet inn og brukt innen dyrking av karve ble mer vanlig.

Karve (Schübeler 1889)

«Toårig. Karve er svært alminnelig å finne viltvoksende helt opp til Magerøya i Finnmark og videre østover til Vardø. I Sør Norge går karve opp til over tregrensa, og dette er like langt mot nord og til fjells som det bor mennesker i landet. Det innebærer at karve godt kan dyrkes overalt hvor den er viltvoksende. Det er en alminnelig mening at man fra karveplanten alene kan bruke frø og blader (som her i landet er kjent under navnet karvekål). På mange steder i høylandet i Østerrike, hvor det ikke lar seg gjøre å dyrke poteter, dyrkes karve også for rotens skyld. Det finnes neppe noen vekst som er mindre avhengig av værlaget, eller med andre ord er så årviss, som karven. Karveroten er nærende, lett fordøyelig og velsmakende. Det er klart at gjennom foredling kan roten forbedres. For 30 år siden begynte jeg (les: Schübeler 1889) i den botaniske hage i Oslo å dyrke karve for rotens skyld. Allerede etter utvalg gjennom 3–4 slektsledd (det vil si 6–8 år) var rota i størrelse og form omtrent som alminnelig korte rotpersiller.

Når karven dyrkes for å høstes som frø, ligger dens verdi som handelsvare i den mengde olje den gir ved destillasjon. Det må fremheves at denne olje utvikles i større mengde i de nordlige enn i de sørlige land. Den dyrkede karve gir også mer olje enn den viltvoksende. Det høyeste utbytte av olje som man har fått av dyrket karve i Holland er 4-4,5 %. En mann som i flere år har destillert karveolje fra vilt-voksende karve i Oslo-området har sagt at oljeinnholdet i denne har variert mellom 4,5 og 5,8 %. Man tør vel således anta at den viltvoksende og dyrkede karve i Norge i gjennomsnitt gir 1–2 % mer olje enn i Mellom-Europa. Dersom man vil dyrke karve i det store på åkeren, må karven bredsås meget tynt. Når frøet neste år innhøstes, går gjerne noe til spille. Når en tredjedel eller litt mer er blitt brunt, skjæres karven med skarp sigd og rystes eller bankes litt over en tett kurv som i bunnen er dekket med papir eller et stykke tøy. Dette for at ikke de fullmodne kornene skal drysse. Stilkene med de resterende frøene bindes sammen i knipper og henges opp på et luftig og skyggefullt sted. Treskingen og rensingen utføres på vanlig måte.»

Karve (Frisak 1943)

«Karve er fremmedbestøver. Den dyrkede karve krysser med den ville form. Karve er en 2-årig plante. Når en karveplante har satt frø, dør den. Når karveplanter står i tett i et dyrkings-felt, vil en del av plantene bli satt så mye tilbake i veksten at de ikke setter frø andre året, men først i tredje. Da det dessuten under høstingen av frøet alltid blir spilt en del frø som spirer på feltet, vil disse plantene sammen med etternølerne gi fortsatt frøavl i et frøfelt. Derav kommer det at mange mener at karve er flerårig (1), (2). Erfarne karvefrøavlere holder på at karve bør dyrkes som en 2-årig kultur. Etter det andre året nedsettes frøutbytte betraktelig (3). Vill karve vokser i Norge gjennom hele landet til 70° nordlig bredde. Vi skulle derfor ha gode betingelser for å dyrke frø av den. Den vokser naturlig på tørre enger og bakker. Under kultur kan den vokse på sandig jord. Da frøet sitter løst i skjermene, bør en til frødyrking velge et stykke som ligger lunt til.

Frøet såes i siste halvdel av mai eller først i juni, med ca. 40–45 cm rekkeavstand. En kan også så karve seinere om sommeren. Såmengde er ca. 500 g/dekar. Det såes grunt, 1 ½–2 cm dypt. Plantene tynnes til 10–15 cm. Planter som skyter blomsterstengel første året må en trekke opp og fjerne. Stykket holdes rent for ugras. En kjører med radrenser. Plantene hyppes før vinteren. Karve kan også såes i dekkvekst om våren. Det såes da på tvers av kornrekkene. Såmengde bør være litt større enn ved såing i åpen åker, ca. 600 g/daa. Straks kornet er høstet, må en radrense for å få kjørt kornstubben ned. En kjører like inn i planterekkene. Hvis det trengs, må en også håndluke radene. Like etter må det gis gjødselvann eller annen gjødsel. Halvparten gis straks etter at kornet er høstet, den andre halvpart gis neste vår. En kjører med radrenseren flere ganger. Karvefrøet modner i siste halvpart av juli. Skjermene på hovedstilken modner først. Når de fleste av skjermene er brune, skjæres hele stykket av.

Frøkvaliteten blir naturligvis best når det meste av frøet er fullmodent, men da frøet drysser lett, må en høste stykket noe før. Det skjæres av med høstekniv. I den store frøavlen høstes det med selvbinder påsatt frøsamlere. Høstingen bør helst foregå når det er dugg på plantene. Frøriset kan legges løst på stubben eller det bindes i band og stilles opp i rauk, 4–6 band mot hverandre. Frøet bør stå ute på feltet noen dager og ettermodne. Når det skal kjøres inn, må en ta varsomt fatt på det. Vognen må være kledd med presenning. Det frøet som faller lettest av, bør brukes som såfrø, mens det som sitter fastere, bør holdes for seg og selges til industrielt bruk. I Norge har vi oppnådd fra 133–150 kg/dekar, i dansk frøavl svinger frøutbytte fra 100–200 kg/dekar, mens i svensk frøavl oppgis frømengden til 150-200 kg/dekar. Godt modent frø gror som regel med 80-90 %.»

Både Schübeler og Frisak påpeker at ville populasjoner av karve finnes i hele landet, Finnmark inkludert. Schübeler var opptatt av karvens ulike bruksområder og ikke minst av oljeinnholdet i frø produsert i Norge versus i land lenger sør i Europa. Igjen mente han å ha bevis for en bedre kvalitet på den norske varen. Frisak var mer opptatt av dyrknigstekniske råd og avlingssnivå.

Frøavl av ettårige urter

Blant de ettårige urtene beskrev Schübeler dyrkningsråd til dill (Anethum graveolens) og anis (Anis (Pimpinella anisum) mens Frisak beskrev dill og kjørvel (Anthriscus cerefolium).

Dill (Schübeler 1889)

«Ettårig. Frøet kan sås tidlig om våren, men enda bedre sent om høsten, da frøet ligger temmelig lenge i jorden før det spirer. Man bør ha en planteavstand på 20-25 cm mellom hver, og eventuell tynning gjøres best når jorden er noe fuktig. Det er opplagt at man i løpet av sommeren må klippe av de blomsterstilkene som kommer sent, dette for å unngå mye umodent frø. Når frøet begynner å bli brunt er det modent, og de frøbærende stenglene klippes straks. Frøet drysser lett av og kan gnis løs med hendene og renses på vanlig måte. Her i landet kan dill dyrkes til frøavl nesten overalt hvor mennesker bor. I den anledning kan det være nok å nevn at dill finnes som ugras i hager i bl.a. Karasjok i Finnmark».

Dill (Frisak 1943)

«Dill må antas å krysse med forvillet dill som kan forekomme av og til. Den er ikke særlig kravstor til jorda. Dill kan dyrkes på lettere jordarter, den går også på utpreget sandjord. For å en god frøhøst, bør en gjødsle selv om planten ikke er fordringsfull. Da frøet sitter noe løst, bør en velge et jordstykke som er beskyttet mot vind.»

«Dill bør ikke dyrkes på ugrasfull jord. Frøet spirer temmelig langsomt og ugraset kan komme til å kvele de svake dillplantene. Det vil hjelpe å blande nepefrø i såfrøet. Det hurtigspirende nepefrø markerer da rekkene så en kan få renset mellom radene før ugraset får kvele kulturplantene. Nepeplantene fjernes når dillen er kommet opp. En sår dillfrøet straks jorda er bekvem om våren. Det såes i rader med ca. 45 cm avstand og såmengde 1-1,5 kg/daa. Modent dillfrø er brunt med lysere ribber og vingekant. Modningen kommer gjerne i slutten av august til ut i september. Den er ujevn. På et mindre areal høstes frøet ved å skjære av skjermene etter hvert som de modner. Eller an høster de først modne skjermene for seg og derpå hele stykket. På et større areal høster en hele stykket i en vending. Det bør høstes i doggen om morgenen eller aften da frøet ellers faller lett av. De avplukkete skjermene spres utover på et loftsgolv eller i en tørkeramme. Frøstilkene bindes sammen i band og stilles opp i rauk på feltet. Frøriset kan treskes på enhver treske-maskin uten forandring av denne. Vi har ingen tall for frøutbytte i vårt land. Både i svensk og dansk frøavl oppgis middelutbyttet av frø til ca. 140 kg/dekar. Vanlig handelsfrø spirer i middel med 71 %».

Kjørvel (Frisak 1943)

«I de mildere strøk av landet kan frøet sås ut i slutten av august måned og plantene overvint-rer på voksestedet. Eller kjørvel kan såes om våren og da såes den svært tidlig. Den er en av de første grønnsakvekster en sår om våren. Såmengde er 1¼-1½ kg/dekar. Det høstsådde frø modner midt om sommeren, det vårsådde noe senere. Det modne frø er svartbrunt og avlangt. Fullmodent frø drysser lett. På et større areal blir en derfor ofte nødt til å høste det før fullmodning når frøet ennå er grønnlig brunt til lyse brunt av farge. På et mindre areal bør de modne skjermene skjæres av etter hvert. På et større areal høstes hele planten med kniv. Det høstsådde areal gir større frøutbytte enn det vårsådde. I dansk frøavl oppgis frøutbytte for det høstsådde fra 90–140 kg/dekar».

Anis (Schübeler 1889)

«Ettårig. Trives best I en løs, noe kraftig og varm jord. Da frøene ofte ligger 2–3 uker i jorda før de spirer, bør det såes så tidlig som mulig i 5–6 rader på seng. Det bør være 8–12 cm mellom hver plante i raden. Eventuell tynning bør gjøres mens jorda er jevnt fuktig. I Oslo-området modnes gjerne frøet i slutten av august eller begynnelsen av september. Ved Ål prestegård i Hallingdalen (60° 37’ N), som ligger på en høyde av 500 meter over havet, ble det sådd 7. mai, blomstret 8. august og høstet modent frø 19. september. Det nordligste sted hvor det er høstet modent frø av anis er Gressholmen i Troms (68° 40’ N). Størstedelen av frøet modner når stilkene er blitt gule. Disse klippes da av nær bakken og bindes i knipper og henges på et luftig og skyggefullt sted til tørking. Avklippingen bør helst foretas så tidlig om morgenen at det fortsatt er dugg på plantene. Da mister man ikke så mye frø som senere utpå dagen. Treskingen foretas best ved at stilkene legges i sekk etter at de er ferdig tørket. Det bankes forsiktig på sekken slik at frøene løsner uten å bli knust. Deretter renses frøet ut.»

Som beskrevet for de andre artene finnes en forskjell mellom hav forfatterne var opptatt av. Schübeler fokuserte på geografisk tilpassa dyrkningsråd og skriver om erfaringer med dyrking nordover i landet eller oppover i høyden, her som anisdyrking i Ål i Hallingdalen. 

Avsluttende kommentarer

De to bøkene kan tjene som inspirasjon for fortsatt norsk frøproduksjon av grønnsaker og urter. Både hodekål, grønnkål, kålrot, nepe, gulrot, pastinakk, karve, og dill er tradisjonsrike vekster her i landet og inngår i en rekke matretter. Schübeler bidro sterkt til å samle erfaringer om norsk frøavl ved å sende frø rundt til personer å få tilbakemeldinger på hvordan dyrkningen hadde lykkes. At frøavl av grønnsaker og urter kunne gjøres over store deler av landet er kanskje nytt for mange. Nå synes det mye enklere å kjøpe inn frø produsert i land lenger sør. Kunnskapen om hvordan man produserer frø har gått tapt. Slik kunnskap må tas vare på gjennom aktiv dyrking. Her har vi en lang vei å gå, og mye å lære av pioner som Schübeler og Frisak. Det finnes det en og annen som starter opp og ønsker å gjøre ting annerledes, kanskje gå mot strømmen og den økonomiske tyngdekraften. Videre finnes det noen som synes spesielle sorter representerer en verdi og således ønsker å ta vare på disse sortene. Dette kan være sorter som ikke lenger finnes i handelen, eller har aldri vært i handelen, men som kan ha en nisje i markedet likevel. En annen årsak til å fatte interesse for frøavl kan være kulturhistorisk, at man ønsker å bidra til å ta vare på en levende kulturarv.

Referanser

Frisak A (1943). Frøavl av grønnsaker og rotvekster. Grøndahl & Søns Forlag, Oslo.

Jørgensen PM. (2006). Botanikkens historie i Norge. Faktabokforlaget, Bergen.

Schübeler FC (1889). Frø-avl i Norge., Forlaget af W.C. Fabritius & Sønner, Christiania.

Solberg SØ og Breian L (2015). Commercial cultivars and farmers’ access to crop diversity: A case study from the Nordic region. Agricultural and Food Science 24(2):150-163.

Referanser i originalteksten til Schübeler

(1) Nerike (1880). No 28

(2) Svenska trädgårdsföreningens Tidsskrift (1880), Stockholm, s. 136.

(3) Thomas Balle (1760). Oeconomiske Tanker ofver Island til bøyere. Betænkning 1 Del. Kjøbenhavn, s.10.

(4) Armann a Alpingi (1832). Fjordi Aargangur. Kaupman-nahöfn, s. 109.

(5) Korte Beretninger om nogle Forsøg til Landvæsenets og Haugedyrkningens Forbedring i Island (1756). Kjøbenhavn, s. 29.

(6) Gulrot (1880). Svenska trädgårdsföreningens Tidsskrift. Stockholm, s. 136.

(7) Pastinakk (1884). Förhandlingarne vid andra allmänna nordiska frökongress i Sundsvall, s. 175.

Referanser i originalteksten til Frisak

(1) Erhard-Frederiksen (1917). Kortfattet vejledning i frøavl, 176 s.

(2) A.H. Bremer (ukjent årstall). Karve. Nyttevekstforeningen. Småskrift nr. 1.

(3) Dansk frøavl (1942). Om frøavl af Kommen, s. 232.

Kålrot: noen fakta og kvalitetskrav i dag (Forskrift om såvare, www.mattilsynet.no)

Pollinering

Krysspollinering ved hjelp av bier, fluer og andre insekter

Isolering

Minst 300 m til annen kålrotsort eller andre vekster som kan pollinere kålrot

Modning og høsting

Høstes når frøkapslene mister grønnfarge og frøene blir blåbrune. Modnes nedenfra. En høsting krever ettermodning.

Normal frøholdbarhet

6 år

Normal vekt av frø

300 frø per gram

Normalt spirekrav ved salg

Standardfrø minst 75 %

Nepe: noen fakta og kvalitetskrav i dag (Forskrift om såvare, www.mattilsynet.no)

Pollinering

Delvis selvpollinerende, men også krysspollinering ved hjelp av bier, fluer og andre insekter

Isolering

Minst 300 m til annen nepesort eller andre vekster som kan pollinere nepe

Modning og høsting

Som kålrot, modner nedenfra, flere håndhøstinger eller en kutting med ettermodning

Normal frøholdbarhet

6 år

Normal vekt av frø

320 frø per gram

Normalt spirekrav ved salg

Standardfrø minst 80 %

 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no