Nettside for
økologisk landbruk
Griser på friland. Foto: Impuls/GrøstadgrisGriser på friland. Foto: Impuls/Grøstadgris

Grisen et lærevillig og nysgjerrig dyr

Grisen er et nysgjerrig dyr som undersøker alt i sine omgivelser. Den trives best med allsidige aktiviteter, og har stor evne til å tilpasse seg de fleste miljø og landskapstyper. 

De viktigste særtrekk ved grisens atferd er at den:

  • Roter i jorda
  • Beveger seg fritt innenfor relativt store områder
  • Lever i flokker med stabil rangordning. Frittlevende gris lever som regel i familiegrupper som består av en råne og et fåtall purker med avkom.
  • Lever i egne flokker av jamnaldrende i ungdyrperioden
  • Ønsker å ha mulighet for å bygge bol i forbindelse med grising
  • Foretrekker å ha adskilte plasser hvor den kan ete, sove og gjøre fra seg.

Grisen er altetende, og har god appetitt. Den eter gjerne både gras, frukt, nøtter, frø, røtter, slanger og frosker, biller og andre insekter – kort sagt alt som en virkelig alteter kan sette til livs. Grisen er enmaget, slik at den ikke har samme evne som drøvtyggere til å utnytte grovfôr. Dette gjør også at den ikke omdanner fôret, men avleirer næringsstoffene fra fôret. Grisen ”blir det den eter”, slik at fôr med spesiell smak vil kunne sette smak på svinekjøttet.

Målet for økologisk svineproduksjon er å la grisene bidra i gårdens kretsløp på en naturlig måte, slik at dyrets spesielle egenskaper, evner og naturlige atferd blir utnyttet, samtidig som den produserer kjøtt. Grisens oppgave i et økologisk og ressursbevarende samfunn er å videreforedle rester fra dyrking og annet næringsrikt avfall, samtidig som den utfører nyttig arbeid som å bearbeide jorda samt bekjempe ugras og skadedyr.

Økologisk produksjon av svinekjøtt er basert på prinsipper og regelverk som gjelder for økologisk landbruk. Sjøl om mye er likt i økologisk og konvensjonell produksjon, er det også en del vesentlige forskjeller. Det gjelder særlig krav til bygninger, innredning, fôring og stell. Grisen er vanligvis den samme, men driftsopplegget kan være veldig forskjellig.

Innen økologisk landbruk ønsker vi å gi grisen et miljø som legger best mulig til rette for at den kan utøve sin naturlige atferd. I tillegg skal fôringa være basert på økologisk fôr, og mest mulig av dette skal komme fra egen gård.

 For eller imot kastrering av råner

Innen økologisk dyrehold er det et generelt mål at dyra skal utsettes for så få inngrep som mulig. Dette tilsier at en burde la være å kastrere rånene, sjøl om regelverket gir åpning for dette under forutsetning av at inngrepet utføres før grisen blir tre uker gammel og av kvalifisert personell. Det kan nevnes flere fordeler med å unnlate å kastrere:

  • Ukastrerte griser vokser bedre og avleirer ikke fett så lett
  • En unngår et uroende arbeidsmoment
  • En unngår risiko for at bakterier trenger inn i kroppen via såret, og at de der forårsaker byller og leddinfeksjoner

Grunnen til at kastrering likevel ofte utføres, er at de kjønnsmodne hanndyrene produserer stoffer som kan gi lukt og smak til kjøttet: Androstenon, som er et mannlig kjønnshormon, samt skatol og indol som dannes i tarmen. Disse stoffene har evnen til å framkalle brunst og paringsvillighet hos purka. De lagres i fettvevet. Det er store individuelle variasjoner i hvor mye luktstoffer som produseres i ukastrerte hangriser. Bare om lag en av tjue råner har sterk og tydelig rånelukt, men dette er for mange til at en kan ta sjansen på å la være å kastrere.

Fôring og håndtering før slakting har også stor betydning for om kjøttet får lukt eller ikke. Risikoen avtar hvis grisene holdes rene og hvis de ikke fôres rett før slakting. Isteden må de ha fri adgang til friskt vann. Våtfôring har også vist seg å gi lågere andel av råner som har sterk lukt, trolig på grunn av at forholdene i tarmen blir mindre gunstige for produksjon av skatol og indol. Norske politikere har ønsket å forby kastrering av all smågris, og det har vært forsket mye for å finne fram til andre måter å unngå rånesmak på. Hittil har imidlertid ikke forskningen ført fram, og det generelle forbudet mot kastrering er derfor utsatt. Men forskningen fortsetter, og politikernes intensjon synes å stå ved lag.

Det salgbare produktet fra svinehold er kjøtt. Dette får vi fra grisene når de slaktes, vanligvis ved ei levendevekt på om lag 100 kg. Økonomien i produksjonen blir hovedsakelig avgjort av hvor mange slaktegriser produsenten klarer å føre fram til slakt, og påvirkes av prisen per kg kjøtt. Siden kostnadene i økologisk produksjon ofte er noe høgere enn i konvensjonell produksjon, vil en som skal produsere økologisk svinekjøtt ofte være avhengig av å oppnå en merpris for sitt produkt for å oppnå et tilfredsstillende økonomisk resultat fra drifta.

Frittgående gris

Uteliv sikrer at dyra kan rote i jorda, leve i et variert og stimulerende miljø, rulle seg i jord og gjørme og bygge bol i forbindelse med grising.

Noen mener at det å la grisene gå ute hele året er den driftsformen som på best mulig ivaretar dyras behov for naturlig atferd, og at det dermed er den måten som på best mulig måte ivaretar denne overordna målsettingen ved økologisk husdyrhold. Vanligvis holder utegående gris seg friske. Driftsformen krever i utgangspunktet mindre investeringer i bygg og anlegg enn tradisjonelt svinehold, og grisen kan i en del sammenhenger gjøre nytte for seg ved bekjempelse av ugras og ved jordarbeiding.

Utfordringer ved utegang

Utegående gris gir noen spesielle utfordringer. Overvåkning og tilsyn med dyra kan vise seg å være arbeidskrevende. Kulde er sjelden et problem for griser, men vått og vindfullt vær kan være problematisk fordi:

  • Grisene ikke vil gå ut, noe som ofte fører til at de spiser mindre og vokser dårlig
  • Det kan være vanskelig å holde liggeplassen tørr og ren
  • Det kan bli strukturskader i jorda
  • Avrenning av næringsstoffer fra gjødsla kan bli stor
  • Vannet kan fryse, slik at røkteren må sørge for å tilføre drikkevann

Å la grisene være inne kan være et bedre alternativ i slike perioder. Smågris er spesielt sårbare for væte og vind, slik at smågrisdødeligheten kan øke for utegående gris. Spesielt de første døgnene av smågrisenes liv har vist seg å være særlig krevende. Når purkene skal gå ute, har morsinstinktet en avgjørende betydning og tillegges stor vekt i avlsarbeidet.

Et alternativ for de som ønsker å holde gris ute, er at de legger opp til en ekstensiv driftsform med grising bare en gang om året, om våren. Da kan en la smågrisene gå med mora hele sommeren, og de vil kunne slaktes på seinhøsten. En slik driftsform vil lette bruk av egenprodusert fôr, men krever god tilgang på arealer og er ekstensiv, med de fordeler og ulemper det medfører. En alternativ måte å legge opp en slik ekstensiv produksjon på, er å slakte rånene om sommeren før de blir kjønnsmodne, og å slakte purkene om høsten. Da kan rånene selges som ”sommergris”, eventuelt for helsteking på grill, mens purkene kan selges som ”julegris”.

Jordarbeiding

Griser som roter i jorda spiser røtter, rotugras og insekter. De kan også ta seg av gjenværende poteter og andre innhøstingsrester på jordene. De foretrekker et godt beite framfor roting, særlig hvis bakken er tørr og hard. Rotingen blir mest effektiv på lette og fuktige jorder. Hvis grisene skal jordarbeide et skifte, trengs et stort antall griser per arealenhet. Det bør være en form for stripebeiting eller kontinuerlig flytting av flokken. Det er en fordel om gårder som skal satse på økologisk og utegående gris, har arealer som ligger høyt i terrenget, er godt drenert og er lett tilgjengelige. Tung leirjord passer dårlig, da det blir for mye søle og væte. Driftsformen passer også dårlig på lett sandjord, da slikt jordsmonn ikke holder på næringa og grisegjødsla fra beitende gris derfor kan forårsake forurensning.   

Behov for nytt areal

Utegriser må skifte areal regelmessig, først og fremst for å unngå parasitter, men også for å spre gjødsla og unngå jordpakking. Nytt areal bør tildeles en gang per år, enten tidlig om våren eller på ettersommeren. Det forrige skiftet bør da sås til rett etter at grisene er fjernet. Det er også mulig å la grisungene styre flyttinga, slik at dette gjøres enten rett etter avvenning eller før grising. En slik tilpasning er gunstig med tanke på bekjempelse av sykdommer og parasitter hos grisene, men passer dårlig med effektiv planteproduksjon.

Fôrautomater og hytter bør flyttes ofte innen skiftet for å få jevn jordbearbeiding. Fordi grisen mangler svettekjerteler, må den på varme dager kunne boltre seg i gjørme. Kroppen avkjøles av fuktig gjørme som tørker langsomt. I tillegg gir det pleie for huden og er bra mot parasitter. Gjørmebad kan ordnes enkelt med ei grop som holdes fylt med vann. Grisene er for øvrig dyktige til å lage gjørmebadet selv, bare de får vann.

Inngjerding

Uteområder for gris må gjerdes inn på forsvarlig vis. Elektriske gjerder holder dyra på plass, er relativt billige og er enkle å flytte. Ofte brukes to tråder, 10 og 30 cm over bakken. Ved å montere den øvre tråden lengst inn mot utearealet, f.eks. ved at stolpene heller innover, kan man unngå at grisene kommer nær inntil den nederste tråden og roter jord opp mot denne. Griser over ca. 30 kg respekterer elektrisk gjerde hvis de er vant til å gå ute. Noen timer i et treningsareal med kraftig stengsel og sterk strøm, anbefales til griser som ikke er vant med strømgjerde. Stripebeiting kan fungere godt, men grisene kan få dårligere respekt for den elektriske tråden i et slikt system.

Bruk av gris i skogen

Skogbruket er et annet virksomhetsfelt for grisene. Rotende griser gir gode forutsetninger for selvsåing av treplanter. De kan holdes på skogen et par år før og etter hogst. Både planting og plantenes etablering og utvikling hjelpes fram gjennom grisenes arbeid. På hogstfelt med frøfuru dobler de antallet småplanter. Særlig skogsmark med dypt jordsmonn er gunstig for bearbeiding av griser.  Smågrisene bør være vel en måned gamle før de slippes på skogsbeite, slik at man er sikker på at de fungerer bra sammen med purka. De skal kunne følge purka. Dyrene skal være vant til elektrisk gjerde når de slippes i skogen. Liggeplassen skal være tørr, og på ettersommeren og høsten bør dyra få halm på liggeplassen slik at de holder varmen. Det må finnes et gjørmebad på skiftet. Ved beite på hogstfelt må en huske på at grisene må ha tilgang til skygge. Vern på skogsbeite kan ordnes med en presenning som spennes mellom noen trær. Rikelig med halm gir en god liggeplass for grisene.

Nydyrking

Ved nydyrking av beite kan grisen bidra med å rote opp røtter og småkratt slik at arealet kan tilsås. Grisene bør imidlertid holdes borte fra områder med verneverdig flora og området bør være lett tilgjengelig med traktor. Det rette antall dyr per daa er avhengig av hvor rask og hard bearbeiding som ønskes, men en må regne med større areal enn på åkermark.

Håndtering

Håndteringsrutinene ute må fungere godt for dyr og mennesker. Ved hold av gris utendørs, må mye arbeid gjøres manuelt. Mobile anlegg må utvikles slik at dyrene kan håndteres på en enkel måte. Transportbinger som løftes på traktorens pallegaffel forenkler arbeidet. Syke dyr må på en enkel måte kunne skilles fra og tas hand om for å pleies. Dyr som går løst på store utearealer, kan bli folkesky og være vanskelige å fange inn. Problemet kan løses ved at dyrene daglig fôres i stengbare båser eller binger. Fôringsplassen må imidlertid kunne flyttes. En annen mulighet er å fôre dyrene på vogner som er spesialbygd, slik at de også kan brukes til å fange inn og transportere dyrene. Gjeterhund kan brukes for å samle dyrene. Når smågrisene må handteres, f.eks. ved kastrering, bør dette skje raskt, og helst uten at purka merker det. En støyende traktor parkert foran inngangen til hytten, kan overdøve smågrisene. En bås hvor purka kan låses inne, gjør arbeidet vesentlig lettere.

Når griser går ute, og spesielt dersom de går på skogsbeite, er to fôrtildelinger på noenlunde faste tidspunkter hver dag en god anledning til å holde oppsyn med dyra og helsetilstanden deres. Dermed holder dyra seg rimelig tamme og de blir ikke for sky og redd for folk.

Hytter

Utegående griser har behov for to typer hytter: Grisingshytter for purker og hytter for slaktegris og gjeldpurker. Det er også mulig å lage en liggehall, f.eks. en låve eller et redskapshus med enkle binger og mulighet for grisene til å gå ut.

 Mange gårdbrukere bygger hyttene til grisene sine selv. Det bør stilles følgende krav til ei god hytte:

  • Stabil konstruksjon for å tåle grisenes behandling
  • Festeanordninger som gjør det mulig å dra og flytte hytta på en enkel måte
  • Isolasjon for å gi et jevnere klima hele året
  • Hytta må være trekkfri, men ventilert. Åpningen må plasseres i le
  • Rikelig med halm er viktig for hyttas funksjonsevne. Sagflis eller torv kan også brukes
  • Nok plass inne i hytta til at alle grisene kan ligge samtidig. Hver hytte bør ikke romme mer enn 25 til 30 griser. I tabellen nedenfor er det angitt anbefalt minimumsareal per gris.

Anbefalt areal i skur eller fjøs for utegriser, m2

Liggeareal, m2

 

Råne

6

Diegivende purke

5

Gjeldpurke < 4 purker per gruppe

1,3

Gjeldpurke > 4 purker per gruppe

1,1-1,5

Smågriser må ha et varmt, tørt og trekkfritt miljø. Purkene bør derfor ha tilgang til isolerte hytter i forbindelse med grising. Hyttene bør være utstyrt med en forgård eller terskel som bør kunne settes på plass etter behov. Denne skal holde smågrisene på plass til de er preget på moren. Dette tar vanligvis inntil to uker. Før de er preget slik at de følger mora si, hender det at ungene dier andre purker. Dette kan skape uro og redusere tilveksten i begge kullene. Ved kastrering av smågris bør hytta kunne stenges både fra inn- og utsiden. Innvendig bør hytta være utstyrt med en bøyle langs veggen eller vegger som heller innover, slik at purka ikke legger seg på smågrisene. Det må være enkelt å rengjøre gulvet grundig, slik at en kan foreta en sanering og et grundig reinhold mellom hver grising. Et tregolv hindrer purka fra å grave hull, som kan øke risikoen for at smågrisene skal klemmes i hjel. Ulempen er at tregolv kan spre smitte. Grisingshyttene plasseres så langt fra hverandre som mulig. Når smågrisene er noen uker gamle, flytter purkene gjerne sammen. Da kan de få ei større, felles hytte. Dette reduserer risikoen for at smågrisene blir klemt i hjel. Ei slik hytte fungerer også godt til gjeldpurker og slaktegris på beite.

Avrenning

Når en holder gris utendørs, må en være oppmerksom på faren for avrenning av plantenæringsstoff. Det viktigste for å unngå slike tap er å bevare plantedekket. Et godt plantedekke reduserer også overflateavrenning som er hovedårsaken til fosfortap. Det gjelder derfor å holde grisene på areal hvor de gjør nytte. I Danmark er det utført forsøk med sikte på å redusere forurensning og avrenning ved hold av utegående gris. Utfordringen er ofte at dersom grisene blir holdt på et areal uten vegetasjon, har de en tendens til å gjøre fra seg i en viss avstand, men relativt nært opptil stedt der de fôres. De danske forskerne viste at grisene foretrekker å ha ly der de gjør fra seg, slik at de søker dit det er vegetasjon. Ved planmessig tilplanting av visse deler av beiteområdet med poppel og pil, fant de at grisene foretrakk å gjøre fra seg der. Disse plantene vokser raskt og har stor evne til å utnytte rikelige mengder gjødsel. Dermed kunne avrenninga av næringsstoff, nitrogen og fosfor, fra beiteområdet reduseres betydelig.

Tabellen nedenfor viser anbefalt minsteareal til utegris, basert på hensynet til å begrense avrenning av plantenæringsstoff fra gjødsla. For å oppnå et godt dyremiljø for utegriser, kan det imidlertid være nødvendig med større arealer enn det som anbefales for spredning av gjødsel.

Anbefalt minsteareal til utegris for å begrense avrenning fra gjødsel (basert på svenske normer).  

Dyrekategori

 Behov for uteareal, m2

 

Griser ute vinterstid,
fulgt av våronn

Griser ute sommertid, fulgt av høstsåing

Sum (hele året)      

Drektig purke

(16 uker)

790

530

 

Diegivende purke

(1 uke før + 7 uker etter grising)

830

550

 

Totalt for ei årspurke

(2 grisinger per år)

1690

900

2590

 

Smågris (< 25 kg)

50

30

 

Slaktegris (> 25 kg)

370

180

 

Totalt per purke

(inkl. 18 smågriser frem til 25 kg per år)

2590

1440

4030

 

Totalt per purke i kombinert produksjon (inkl. 18 griser fram til slakt per år)

9250

4680

1393

 

I en norske undersøkelse fra 2005, ble konklusjonen følgende: ”Produksjonen av ”utegris” viste mye større fôrforbruk og langt lavere ytelse pr. purke. Det er grunn til å anta at denne formen for økologisk produksjon vil kreve en merpris på mellom 20 og 40 kr pr. kg produsert kjøtt, dersom vi antar at dette resultatet” (det vil si resultatet fra denne undersøkelsen) ”er ”normalt” for denne typen produksjon. ”Utedrift” er derfor bare aktuelt dersom man kan selge kjøttet via spesialkanaler.”

Det finnes imidlertid eksempler på at noen har lyktes med nettopp det, å produsere økologisk utegående gris og å selge dette gjennom spesielle salgskanaler. Et eksempel på dette er Grøstad gris i Vestfold. De har utviklet en nisje i markedet med kunder som er villige til å betale ekstra for frittgående økologisk gris som er slaktet ved høgere vekt enn vanlig gris. For mer informasjon om konsept, driftsopplegg og produkter, se deres hjemmeside www.grostadgris.no.

Innegris kontra utegris- dansk forsøk

I forsøket ønsket man å sammenligne produksjonsnivå, velferd og miljøbelastninger ved å holde slaktesvin på friland til 40, 80 eller 100 kg som alternativ til oppdrett inne i fjøs. Systemene var kombinert med to ulike fôringsstrategier som skulle avdekke endringer i kjøttets ernæringsmessige kvalitet. På denne måten kunne resultater med hensyn til produksjon og miljøbelastning vurderes i sammenheng med forbrukernes ønsker og omsetningsmuligheter.

Griser som blei fôra etter appetitt viste følgene resultater ved oppdrett ute kontra inne:

  • Frilandsgrisene brukte 12 % flere fôrenheter enn griser i fjøs. Deres daglige tilvekst var også vesentlig høyere opp til hundre dagers alder. Etter dette ble de solid innhenta av grisene i fjøs slik at frilandsgrisene i gjennomsnitt var fire dager eldre ved slakting. Et tilsvarende forløp i daglig tilvekst er ofte sett i andre forsøk med griser som vokser svært hurtig i den første delen av livet
  • Den høye daglige tilveksten hos fjøsgrisene i perioden fram til slakting er sannsynligvis årsaken til at kjøttprosenten var 2,3 % lavere hos disse grisene. Frilandsgrisenes vekstfordeling har slik sett vært gunstigere
  • Forskjellen mellom frilands- og fjøsgrisenes spekktykkelse og kjøttprosent resulterte i at 72 % av grisene fra fjøs ble godkjent; mens 84,5 % av frilandsgrisene oppfylte Friland Foods krav til kjøtt- og spekkmål.

Les mer på prosjektets hjemmeside.

 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no