Nettside for
økologisk landbruk
Høstkål og vinterkål kan nyttiggjøre seg av mer langsomtvirkende gjødsel, som for eksempel talle, men også for disse er det viktig med en god forkultur. Kålhodene kan bli veldig kompakte om de får for lite gjødsel. Foto: Kari BysveenHøstkål og vinterkål kan nyttiggjøre seg av mer langsomtvirkende gjødsel, som for eksempel talle, men også for disse er det viktig med en god forkultur. Kålhodene kan bli veldig kompakte om de får for lite gjødsel. Foto: Kari Bysveen

Hodekål

Kål kan vokse på all jord, også stiv leire. Ønsker man litt tidlig avling, bør man dyrke kål på lette og varme jordarter, som moldholdig sand. Er jorda næringsfattig må det kompenseres med en god forkultur og god tilgang på husdyrgjødsel.

Kål setter pris på god og næringsrik jord med god struktur og drenering. Høst- og vinterkål kan klare seg på tyngre jord. Tidligkål krever en mye bedre struktur, da denne har kortere tid for opptak av næring. Lette jordarter og jord med god struktur har raskere og bedre omsetting av næringsstoffer.

Det kan være utfordrende å skaffe nok næring til kålvekster for å oppnå god kvalitet. I konvensjonell dyrking er normgjødsling for hodekål til konsum (avlingsnivå 6 000 kg/daa) 26 kg N, 3 kg P og 22 kg K per daa. Anbefalt gjødsling for blomkål (avlingsnivå 1 500 kg) er 24 kg N, 2,8 kg P og 18 kg K per daa. Hodekål har ca. 4 mnd. veksttid, mens blomkål har ca. 2 mnd. veksttid. Dette er avlinger og gjødselmengder man sjelden kan regne med i økologisk produksjon, men eksemplene beskriver hvor utfordrende det er å skaffe nok næring for å oppnå god avling og kvalitet av enkelte kåltyper.

En god forkultur er derfor nødvendig, slik som ei ompløyd, kløverrik eng. Grønnkål og hodekål er nok enklest å dyrke av de korsblomstra grønnsakslaga mht. næringsforsyning, da disse har lang veksttid og dermed lang tid til næringsopptak.
Om våren tar det tid før frigjøringen av nitrogen og andre næringsstoffer fra jorda og/eller organiske gjødselmidler kommer skikkelig i gang. Tidligproduksjon i ordets rette forstand, med svært tidlig utplanting, er derfor nesten en utopi i økologisk produksjon. Planting i grop og bruk av solfangerplast benyttes i konvensjonell produksjon, men uten bruk av ugrasmidler vil dette føre til mye ugras, og minimal avling. Bruk av to lag fiberduk rett etter planting, forutsatt lettomsettelig gjødsel slik som hønsegjødsel, kan imidlertid gi en forholdvis tidlig avling.

Høstkål og vinterkål kan nyttiggjøre seg av mer langsomtvirkende gjødsel, som for eksempel talle, men også for disse er det viktig med en god forkultur. Kålhodene kan bli veldig kompakte om de får for lite gjødsel. 2-4 tonn husdyrgjødsel er aktuell gjødsling. I tillegg har forkultur, jordas næringstilstand ellers og jordas evne til å gi fra seg næring stor betydning. Overgjødsling med pelletert fjørfegjødsel benyttes også av mange. Vatning bør nesten være obligatorisk i all grønnsaksproduksjon. Dette er faktisk enda viktigere i økologisk produksjon, da omsetting av næringsstoffer stopper opp når det blir for tørt.

Klima

Hodekål (Brassica oleracea) er en toårig vekst som setter små krav til klima. Den kan derfor dyrkes over store deler av landet. Skal en få store avlinger på seine sorter, må en ha lang vekstsesong og næringsrik jord. Kål er opprinnelig en strandplante og setter pris på et fuktig og mildt klima. Vi deler hodekålsortene inn i tre grupper avhengig av utviklingstida:

  •     Tidligkål: mindre enn 80 vekstdøgn fra planting
  •     Høstkål: 80-120 vekstdøgn
  •     Vinterkål: over 120 vekstdøgn

Det er ikke noe skarpt skille mellom disse gruppene, og det meste av det som skrives her, gjelder alle gruppene. Det er likevel forskjeller en må være oppmerksom på, spesielt under gjødsling og  jordbehandling. Høstkål og vinterkål gir ofte størst avling på tyngre jord, mens tidligkål er avhengig av en lett og varm jordtype for å gi rask nok utvikling til å være med på tidligkålmarkedet. Dyrking av tidligkål med bruk av solfanger (planting i grop, og strekking av klar plast over etter planting) vil sannsynligvis være svært vanskelig i økologisk dyrking, på grunn av ugraset. Det har vært dyrket svært lite økologisk tidligkål i Norge.

Vekstskifte og sjukdommer

Korsblomstra vekster spirer og utvikler ei djup pålerot forholdsvis raskt sammenligna med andre plantefamilier. Dette er kanskje årsaken til at kålvekster ikke danner symbiose med ulike mykorrhiza-sopper. De trenger det rett og slett ikke. Kålvekster er derfor litt mindre egnet som forkultur for vekster som er forholdsvis avhengige av mykorrhiza, slik som løk, purre og også til dels gulrot. Rent næringsmessig er kålvekster imidlertid en god forkultur, fordi de etterlater mye plantemateriale. Videre kan pålerota danner verdifulle bioganger i jorda, nyttige for meitemark, luftveksling, næringsomsetning, andre planterøtter osv. 

Kålvekster er utsatt for mange sjukdommer og skadedyr. Vekstskifteproblem oppstår når veksten kommer igjen for ofte på samme skifte, og det blir en oppformering av enkelte sjukdommer, nematoder mm. Mange insekter blir også oppformert i området rundt åkeren, særlig hvis dyrkinga skjer i et begrensa område over flere år. Det bør gå minst 6-8 år mellom hver gang man har kålvekster på det samme skiftet. Klumprotorgansimen er den vanligste vekstskiftesjukdommen innen kålvekster. Organismen kan overleve som hvilesporer i jorda i 18 år. Klumprotorgansimen angriper alle vekster i kålfamilien, også helt vanlige ugras som pengeurt og gjetertaske. Et godt ugrasreinhold i øvrige kulturer på skiftet er derfor meget viktig.

Forkultur

Kålvekstene har høgt næringskrav og må dyrkes etter en god forkultur som kan gi fra seg næring. Dette er spesielt viktig til tidligkål, som har stort behov for næring tidlig i sesongen. En må unngå forkulturer med mye nitrogenfattige planterester, slik som for eksempel gammel eng eller grasfrøeng. En ett- eller toårig kløverrik eng, grønngjødsling eller belgvekstrikt grønnfôr er aktuelle som forkulturer. Ettervirkninga avhenger selvsagt av hvor mye som er vasket ut i løpet av vinteren. En eller annen form for eng i vekstskiftet er også positivt med hensyn til jordstruktur, næring og sjukdommer. 

På lokaliteter med lette jordtyper, eller hvor vinternedbøren er mer enn 450 mm, anbefales ikke høstpløying, siden det medfører fare for avrenning. På leirholdig jord, eller der det er lite kløver i enga, kan høstpløying være greit. Det kan være forsvarlig å pløye tyngre jordarter om høsten, uten at tapet av næring og jord blir for stor.

Dersom forkulturen er erter eller ettårige grønnfôr- eller grønngjødslingsvekster, bør en heller ikke pløye leirjorda om høsten, men vente til våren for å unngå at for mye av næringa i planterestene går tapt. Ettårige vekster, som for eksempel erter og vikker, mister mye av nitrogenet i rot og halm ved første frost og påfølgende opptining.

Forsøk har vist at det meste av næringa i kvitkløver frigjøres etter ca 14 dager. Det tar litt lenger tid for frigjøring av næringa i rødkløver, blant annet fordi den har tjukkere stengler.

De fleste kålvekster, med unntak av kålrot, konkurrerer godt med frøugraset, men kveke og annet rotugras kan oppformeres i høst- og vinterkål på grunn av den lange veksttida. Rotugras må derfor kontrolleres i forkulturen. 

Dersom det er blitt stubbharva i forbindelse med kvekebekjempelsen om høsten, bør denne avsluttes med en sein høstpløying. Vårpløying er generelt bedre for å redusere eventuelle problemer med tistel og frøugras.

Bekjemping av rotugras i forkulturen

Kveke
Kveke kan bekjempes effektivt ved stubbharving når den har fått 3-4 blad. Det bør stubbharves minst to til tre ganger om høsten etter tresking med påfølgende djup pløying høst eller vår. Godt utført radrensing i potet og andre radkulturer reduserer kveka, men det bør ikke være for mye kveke i utgangspunktet når en skal dyrke slike vekster.

Tistel
Tistel forbruker opplagsnæring i rota fram til 8-10-bladstadiet. Motstandskraften for mekanisk påvirkning er låg på dette tidspunktet og planta er sårbar for kutting. Når tistelen har danna blomsterknopper, er innlagringa av ny opplagsnæring i rota allerede begynt, så planta bør kuttes før det er danna synlige knopper. Radrensing på «rosett»-stadium fører til at den skyter opp ei ny plante et annet sted. Korn med gjenlegg eller underkultur er en gunstig kultur dersom tistel er et problem. Slå tistelrosene med ljå, ryddesag, beitepusser eller lignende gjentatte ganger i løpet av sesongen når tistelen har 8-10 blad. Mer praktisk er det at en slår når 25 % av tistelkolonien har danna knopp, da er de aller fleste på rett stadium.
Jo lengre enga kan ligge, desto bedre. Sjøl om det er kostbart, kan ei grønngjødslingseng ligge i to år. Det kan likevel være en billigere løsning enn å la tistelen formere seg. Vårpløying er antatt å være positivt mot tistelen.

Dylle
Dylle går nesten i dvale om høsten, og jordarbeiding om våren er derfor best. Stubbharving om høsten kan gjøre større skade enn nytte. Dylla har brukt opp det meste av næringa i rota når den har utviklet 5-7 blad. Rotsystemet ligger hovedsakelig over pløyedypet, så flere stubbharvinger om våren kan være bra. Avslutt med litt djup pløying. Med slike tiltak vil såing automatisk bli utsatt. Da kan en så en rasktvoksende grønnfôrkultur/grønngjødslingsblanding, eventuelt tidlig bygg med underkultur.

Vårpløying kan ofte ha mer positiv effekt mot ugras enn høstpløying. Det er fordi mange ugrasarter starter vekstsesongen tidligere enn det vi får starta våronna. Ved vårpløying får vi kutta røtter og forstyrret de plantene som har starta veksten. Rotugras kommer som regel fra åkerkantene, så husk på å slå disse også! Slodd, eller harv kanten på jordet til slutt slik at kvekestengler ikke spres inn på jordet så lett.

Tiltak mot andre skadegjørere

Det finnes svært mange skadedyr som kan angripe kålvekster, så bruk av insektnett eller fiberduk er et nødvendig onde. Det er kålflue, liten kålsommerfugl og kålfly som er de mest skadelige. Kålmøll har tidligere bare vært et problem i enkelte år, men det kan se ut som om dette har blitt et økende problem.
Mange – både luft- og jordbårne soppsjukdommer utvikler seg på lager, men smittes så å si alltid ute på jordet. Gode høsteforhold er derfor viktig. Optimale lagringsforhold kan redusere svinnet.

 

Sorter

Økologisk godkjente sorter skal benyttes. Hvis det ikke er mulig å skaffe økologiske sorter, eller disse er lite egna for lokaliteten, kan man få tillatelse til å benytte konvensjonelle, ubeisa sorter. Databasen ØKOfrø gir oversikt over økologiske sorter som er tilgjengelig (www.okofro.no/). Utvikling av nye kålsorter skjer hele tiden. De store frøfirmaene arbeider også med utvikling av egne økologiske sorter. Ikke alle er prøvd i Norge ennå, så forhør deg med andre, f.eks frøfirmaene eller rådgivere i Norsk Landbruksrådgiving, om evt. erfaringer med aktuell sort i ditt område. Skal en satse på produksjon av hodekål, må man ikke prøve nye sorter på større areal enn man har råd til å tape.

Bartolo er fortsatt ledende sort for hodekål til lagring. Lennox lagrer ikke like godt, men har fin form og smak. Parell er god til tidlig- og sommerkål, mens Castello egner seg som høstkål og kort lagring. Av rødkålsorter anbefales Integro og Buscaro som høstkål, samt Rodima til lagring. Disse kan skaffes fra NORGRO AS og L.O.G. AS. Ønsker du ikke å bruke hybrid-sorter, finnes det fortsatt noen gamle nordiske sorter å få tak i, samt nye sorter fra f.eks firmaet «Solhatt økologisk hagebruk». Velg sorter som DITT marked vil ha.

Kbschomtzer Med Fingerhjul Til Venstre Og Rulleskjær Til Høyre

 

Les mer 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no