Nettside for
økologisk landbruk
Ulike Larver Som Liker Kål Foto Kari Bysveen

Sjukdom og skadedyr på kål

Insekter og sopp kan gjøre stor skade i kålvekstene. Det er imidlertid stor forskjell på sårbarheten også innenfor denne gruppen. Hodekål er relativt lite sårbar, men selv denne kan ta skade.

Insekter

«Skadedyr i kålvekster» gir oversikt over de vanligste skadegjørerne. Av denne oversikten kan en trekke viktige konklusjoner:

  • Nedmolding av planterester er et godt forebyggende tiltak for å redusere skadedyrangrep og flere soppsjukdommer
  • Mange skadedyr trives best i tørre år, og vanning kan således redusere angrepet av flere insekter
  • I Sør-Norge er det stadig fare for angrep av ulike insekter.

Insektnett/ fiberduk bør derfor ligge på nesten hele sommeren Det er en stadig innflyging av flere typer insekt og insektnett er et direkte tiltak som fungerer mot mange av skadeinsektene. Da det nesten hele sommeren, bortsett fra helt nord i landet, er et eller annet insekt som kan skade kålen, bør insektnett/fiberduk ligge på så å si hele sesongen, og bare taes av ved radrensing. De fleste kulturene kan takle seine angrep av flere arter, men en bør tenke forebyggende og la duken ligge for å hindre oppformering.

For høg temperatur

Kålvekstene er følsomme for høge temperaturer, og i grønnsakområdene i Norge er det derfor best, og også sikrest, om en bruker nett og ikke fiberduk. Selv om det ikke blir så varmt under nett som under fiberduk, bør en følge med på temperaturen også her. For høg temperatur i forbindelse med hodedanning kan gi problemer. Nett er dyrere enn fiberduk, men kan brukes flere ganger.

Kålflue

Det er stor og liten kålflue som gjør størst skade i kål. Den lille kålflua har to generasjoner i Sør-Norge. Første generasjon av flua legger egg i rothalsen på vekstene i slutten av mai/begynnelsen av juni. I slutten av juli/begynnelsen av august begynner sverminga av andre generasjon av den lille flua, ofte sammenfallende med den store kålflua. Eggene klekkes etter ca 3 dager hos liten, og 6 dager hos stor kålflue. Larvene gnager på røtter og rothals. En del av skaden består i at det også kommer sekundære råter i gnagene.

Flua overvintrer som pupper i jorden, og et godt vekstskifte kombinert med bruk av duk er et av de få tiltakene vi har som er effektive mot fluen. Det er ikke enkelt å gjennomføre et slikt opplegg, men å dyrke korsblomstra vekster uten disse tiltakene er lite aktuelt.

Sandfeller

Sandfeller gir god informasjon om når fluene svermer, og når duk bør legges på. Sandfeller lages på noen planter nær kantvegetasjon. Ta unna litt jord fra overflata rundt rothalsen på plantene, og fyll på med et 1-3 cm tjukt lag med fuktig, fin sand. Fellene tømmes en gang pr uke. Tøm sanda over i en bolle med vann og rør rundt. De kvite eggene vil flyte opp, og er kvite og avlange, ca 1 mm lange.

Noen har erfaring med at skaden av kålfluer øker etter omlegging til økologisk drift, for siden å stabilisere seg på et lågere nivå. Dette skjer kanskje mest fordi de holdes under kontroll av nyttedyr som løpebiller og kortvinger. Dyrking av hodekål foregår derfor med brukbart resultat uten bruk av nett eller fiberduk. Hodekål tåler en god del angrep både av kålflue og sommerfugllarver før det blir skade. Problemet er at hard pussing gir mye arbeid og kvit kål. Hardt pussa kål er ikke salgsvare i et moderne salgsapparat. Derfor er vi nærmest tvunget til å bruke nett eller fiberduk.

Jorddekke

Dekking av jordoverflaten med grønt plantemateriale som graskutt gir også gode resultater mot kålflue og gir generelt bedre avlinger, men slik dekking er svært arbeidsomt. Det jobbes med effektivisering av dette, for eksempel ved bruk av en avlesservogn. En tørrgjødselspreder med anordning som legger massen bak seg i spor er også aktuelt.

Nytteinsekter

Kålflueegg og pupper angripes av insekter. Løpebiller og kortvinger kan ete opp ca 40 % av eggene til kålfluene. Puppene kan være parasittert av andre insekt. I potteforsøk har olje fra frøene til neem-treet hatt god effekt, men dette må prøves ut i feltforsøk. Kvitløkekstrakt er også under utprøving.

Insektgjerde

Det er gjort flere forsøk hvor en har hatt forsøksfelt hvor en prøver å gjerde kålflua ute. Ca 2 m høge gjerder av insektnett er satt opp for å hindre at fluene flyr inn i feltet. Dette har god effekt på skifter som ikke har høg kantvegetasjon. Gjerdet må være minst 180 cm høgt. Øverst på gjerdet er duken bretta ut og nedover, slik at flua ikke krabber over når den instinktivt klatrer oppover. En bør sette opp limfeller eller lignende som dreper flua i denne bretten. Duken bør ikke graves ned i jorda, siden dette vil stoppe de nyttige løpebillene. Det kan dessuten være nyttig å plante for eksempel kinakål eller reddik, utenfor gjerdet som fangstplanter, da dette er dette er planter kålflua liker godt. Etter sverming må disse plantene destrueres, med skikkelig jordarbeiding for å hindre at fluene oppformerer seg og flua forpupper seg. Pløying eller fresing skader puppene. Jordarbeiding om høsten er derfor et svært godt tiltak for å redusere angrepet av kålfluene året etter.

Klumprot

Den mest problematiske sjukdommen innenfor korsblomstra kulturer, er klumprot. Denne sjukdommen finnes det ikke virksomme plantevernmidler mot, så problemet er like stort innenfor konvensjonell dyrking. Vinterkål har evne til å skyte nye røtter og vokse på tross av en smitte. Tidligkål og høstkål er mer utsatt for skade.

Vi må ha et romslig vekstskifte med minst 6-7 år mellom hver gang det dyrkes korsblomstra vekster på et skifte. Alle korsblomstra vekster, også ugras (for eksempel pengeurt og gjetertaske) holder klumprotsmitten i jorda vedlike. Unngå å transportere jord med redskap fra et jorde til et annet, slik at du ikke sprer smitten mellom jorder. Avfall fra pussing og lager må tilbake til det samme jordet eller helst komposteres. Forsøk har vist at sporeaktiviteten ble sterkt redusert etter en temperatur på minst 60 grader i over en halvtime. En godt gjennomført kompostering kan derfor minske klumprotsmitten betraktelig. Det er svært viktig å holde god renslighet i veksthuset under oppal slik at en ikke planter ut infiserte planter.

Dyr som fôres med klumprotsmitta kålplanter, gir gjødsel med smitte av klumprot. De lærde strides fortsatt om klumprotsmitten overlever passasjen gjennom dyra. Den mest sannsynlige infiseringa av gjødsla kan faktisk være at jordrester, som det alltid finnes mer eller mindre av på plantedeler/ røttene, kommer i gjødselrenna og deretter i  gjødsla. Avfall fra fôrbrett, som seinere spres på jordet, er også smittekilder. Urin fra dyra er steril i det den forlater urinblæra, men det er like stor fare for at urinen kan komme i kontakt med jordrester i gjødselrenna som fastgjødsla.

Den pelleterte hønsegjødselen, som er driftsmiddelgodkjent, er således et godt alternativ for dem som skal lage sine egne planter.

Dersom det er klumprotsmitte i jorda, vil faren for angrep på kålvekster reduseres betraktelig dersom pH er over 7,8. Når pH er så høg, blir bor og andre mikronæringsstoffer vanskelig tilgjengelig for planta. Hodekål er middels bor-krevende, og bor bør da ofte tilføres for seg selv, men da på dispensasjon fra Debio. Bormangel i hodekål synes som brun marg og deretter hulrom i stengelen. Mangan og sink kan det også lett bli mangel av. Mangel på mangan synes først på de midterste blada som klorotisk marmorering mellom bladnervene. De kalktypene som kan benyttes i økologisk landbruk har ikke den raske pH-effekten som er ønskelig ved fare for klumprot (halvbrent og brent kalk). Forebygging av klumprot er derfor enda mer viktig. Finmalt kalk, som er grunt og godt innblanda i jorda kan brukes hvis en vet at klumprot finnes på jordet. Dolomitt-kalk tilfører jorda magnesium. Høg pH gir ofte mye skurv på potet og gulrot.

Spiretriggende roteksudater

Flere plantearter skiller ut roteksudater som gjør at hvilesporer av klumprotsoppen spirer, uten at livsløpet til soppen gjennomføres. Dette tapper jorda for klumprotsmitte. Det er spesielt rug, raigras, løk og tomat som har disse egenskapene. Forsøkene ble ikke utført i Norge, men en kan vel anta at disse resultatene kan overføres til våre forhold.

Andre soppsjukdommer:

Gråskimmel (Botrytis cinerea) finnes overalt der det dyrkes grønnsaker, frukt eller bær. Skade-symptom ses sjelden ute på åker, men kommer fram på lager. Soppen gir en lys brun/rødbrun, fast råte. Utenpå det råtne partiet dannes et gråaktig belegg av sporer og sporebærere. Soppen kan utvikle seg ved temperaturer under 0 °C, men den angriper som regel svekkede eller uttørkede planter. Smitten overlever mange år i jorda.

Storknolla råtesopp (Sclerotinia sclerotium)danner kvit bomullsaktig soppmycel utenpå produktet. Mycelet utvikles raskt til en svært bløt, lys og djup råte. I mycelet vokser det fram bønneaktige hvilelegemer som først er kvite, deretter svarte. Hvilelegemene kan overleve i jorda i mange år. Sykdommen kan bekjempes noe ved å gjennomføre vekstskifte med ikke mottakelige arter som korn, gras, løk og purre. Høstinga må foregå forsiktig, og skadde hoder må ikke taes med inn på lager. Rask nedkjølig til rundt 0° hemmer utviklinga på lager.

Kålrottørråte (Phoma lingam) Til tross for navnet er soppen uvanlig på kålrot. Det vanligste symptomet er brunsvarte råteflekker som trenger innover i hodet ved lang lagringstid. I disse flekkene utvikles sporehus, og ut fra disse kommer slimete orange sporer. Sporer spres med arbeidsoperasjoner i åkeren. Soppen gir store pussesvinn, og kan overleve på planterester i jorda. Soppen kan utvikles på lager på helt ned til 0 °C, og kan overføres med frø. Forsiktig høsting og handtering, samt rask nedkjøling på lager er gode tiltak. Det må være godt renhold av kasser og lager for å hindre videre smitting. Sjukt og skadet planteavfall bør komposteres, eller moldes ned på det jordet det ble produsert.

Les mer

Serikstad, G.L., K. Bysveen & T. Holz 2014. Tiltak mot skadegjørere i økologisk produksjon av kålvekster. Bioforsk Tema nr. 15, 2014

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no