Dyrking av salat. Foto: Alena GibalovaDyrking av salat. Foto: Alena Gibalova

Salat

Kort veksttid og middels krav til temperatur og næring gjør salat til en vekst med store muligheter i økologisk dyrking. Risikoen i produksjonen knytter seg til skadegjørere som lus og snegler. For å oppnå god kvalitet er det avgjørende med jevn tilgang på fuktighet og rett vurdering av høstetidspunkt.

Salat kan plantes fra sist i april til ca. 1. august i de beste strøkene av landet. Isbergsalat bør ikke plantes seinere enn 10.-15. juli. Plastdekking og falsk såbed med flamming før planting er aktuelle tiltak mot ugras. Mekanisk ugrasregulering kan benyttes i veksttida. Hagesalat (Lactuca sativa L.) hører til kurvplantefamilien og utgjør sammen med endivie og sikorisalat de økonomisk viktigste grønnsakvekstene i denne familien. En rekke planteslag som blir dyrket for mat, krydder eller medisin, hører også til i kurvplantefamilien, for eksempel estragon, artiskokk, jordskokk og skorsonnerot.

Hagesalat finnes i to hovedformer; hodesalat, som danner hode, og bladsalat. Plukksalat, snittsalat, rapidsalat og bindsalat (romersalat) hører til bladsalatene. Noen er rødfarget og går under benevnelsen ’Lollo Rosso’. Til hodesalat hører både vanlig hodesalat og issalat. Issalat med faste hoder kalles isbergsalat. Det er denne salattypen det dyrkes mest av på friland.

Krav til jord, klima og vekstsesong

Salat vokser bra ved lav temperatur og har kort veksttid, og kan således dyrkes over det meste av landet. Vekstsesongen kan forlenges ved bruk av plastsolfangere eller flatedekking med fiberduk, og dette må brukes ved salatdyrking på værharde steder. Under plastsolfanger stiger temperaturen mye i solskinn, og det er da viktig at lufting starter tidlig nok. Det kan slås hull i plasten med ugrashakke eller på annen måte.

Salat er en ettårig plante som normalt danner blomst i løpet av sommeren. Det er viktig å dyrke sorter som ikke danner blomsterstengel før de er høsteferdige. Stokkrenning fremmes av høy temperatur i kombinasjon med lang dag. Lav temperatur under spiring fremmer også stokkrenning. 

Salat tåler litt frost, men høsteferdig salat kan få nedsatt kvalitet ved lave temperaturer. På våren kan det under solfanger bli ned til - 8 ºC uten at skadene blir særlig store. Jorda må ha god struktur slik at plantene kan utvikle et godt rotsystem som kan forsyne plantene med vann og næring. Salat vokser raskt og bør plantes på jord som er tørkesterk og som lett frigjør næringsstoffer. På stiv og skorpedannende jord og jord med dårlig struktur kan salat lett utvikle bladrandskade. I varmt vær kan vanning fremme utvikling av storknolla råtesopp.

Sorter

Ved valg av sorter må man ta hensyn til dyrkingssted og om dyrkinga foregår tidlig, seint eller midt på sommeren.

Lite er gjort i sortsutprøving for økologisk dyrking, og man må derfor basere seg på de beste sortene for konvensjonell dyrking. Det kan tenkes at det ved økologisk dyrking er større fare for utvikling av små og harde hoder, på grunn av liten næringstilgang i perioder, og at de mest kompakte sortene av den grunn bør unngås.

Resistente sorter

I områder der salatbladskimmel (Bremia lactucae) er påvist, er det viktig å legge vekt på resistente sorter spesielt på sensommer- og høsthold. Soppen utvikler stadig nye raser som bryter resistensen i sortene. For tiden (2006) er sorter med Bremiaresistens 1-22 fullresistente. Salatbladlus og salatrotlus er skadedyr som angriper salatvekstene, og det jobbes med resistensutvikling også mot disse. Det finnes flere sorter med resistens mot salatbladlus på markedet, men disse har ikke full Bremiaresistens. For øvrig vises det til frøfirmaene, som til enhver tid kan gi gode opplysninger om sortsvalg. Se okofro.no for økologiske frø.

Vekstskifte – forkultur

Salat må planlegges i et vekstskifte i forhold til ulike faktorer, for eksempel tilgang på og økonomisering med plantenæringsstoffer. Salat har kort veksttid, og kan således gi rom for en grønngjødslingskultur etter høsting, eller plantes i slutten av juli etter en grønngjødslingsvekst. Dette gjelder i strøk av landet der vekstsesongen er lang nok. Det er usikkert om det kan tilrås to grønnsakavlinger på samme areal i et økologisk dyrkingsopplegg, slik det er vanlig ved konvensjonell dyrking.

Siden salat ikke har så stort nitrogenkrav, vil det etter belgvekster gi bedre utnyttelse av nitrogenet å dyrke en mer nitrogenkrevende kultur. Salat kan gjerne dyrkes etter en tærende kultur i vekstskiftet, for eksempel purre, løk eller selleri. 

Det er viktig at næringsstoffene frigjøres raskt og blir tilgjengelig for salatplantene. Husdyrgjødsel, gjerne hønsegjødsel, kan med fordel tilføres før planting for å stimulere omsetningen av næringsstoffer i jorda. Fôrerter og -bønner samler nitrogen, og er trolig gode forgrødevekster for salat. Dyrkes salat som tidligkultur må det etableres en dekkultur etter høsting, slik at næringsstoffer som frigjøres utover ettersommeren og høsten ikke vaskes ut.

Mykorrhiza

Det bør også tas hensyn til salatplantenes evne til å danne sopprot (Mykhorriza), noe som har stor betydning for blant annet fosfortilgangen. Kålvekster, bete og spinat, som har liten evne til å danne sopprot, er således dårlige forgrøder for salat. Flere sykdommer og skadedyr som angriper salat, angriper også andre vekster. Det er vanskelig å unngå smitteoverføring fra en kultur til en annen. Det kan se ut til at kulturer som korn, gras og løkvekster kan dempe smittepresset av noen skadegjørere, for eksempel storknolla råtesopp og sniler. Det beste tiltaket mot skadegjørere er å sørge for at plantene er i god vekst, ved å ta hensyn til jordstruktur, tilgang på vann og næring. Nedpløying av planterester reduserer problemet med sykdommer noe.

For salat er det påvist problem med veksthemming etter planterester av mais, timotei og kløver (allelopati). Likeledes er det funnet veksthemming en kort periode etter nedmolding av vekster i korsblomstfamilien. Tilførsel av planteekstrakt av gulrot, rødbeter og spinat har gitt tydelig spirehemming i salat.

Oppal

Vekstmediet må ha god struktur og bør helst forsyne plantene med næringsstoffer under hele oppalet. Med for mye gjødsel i vekstmediet, kan spiringen hemmes. Balansert gjødsling er derfor viktig. Det kan overgjødsles med fortynnet land eller en godkjent flytende organisk gjødsel, dersom plantene viser tegn til næringsmangel.

Oppal i pluggbrett VP 160 er vanlig, men det kan med fordel brukes større plugger (96-pluggs brett). Oppal i 3,7 eller 4,3 cm torvblokk er også aktuelt.

Salatfrøet er avlangt og sås derfor vanligvis som piller. Pillene skal ikke dekkes.

Spiretemperaturen må ikke være for høy, 14-18 ºC er ideelt. Spirehemming inntrer ved 25-30 ºC. I varmt vær må spiringa starte i formeringsrom med riktig temperatur eller kassene må stå stablet opp i et arbeidsrom eller lignende i to-tre døgn.

Stokkløping kan være et problem ved høy temperatur midt på sommeren. Dette kan motvirkes ved å unngå temperaturer over 20 ºC under oppal. Det går tre til fire uker fra såing til planting. Plantene etablerer seg best ute på åkeren når de ikke er for store.

Jordbehandling

Jordarbeiding har som mål å lage et jevnt såbed med god jordstruktur som sikrer planterøttene vann i små porer og luft i store porer. God jordstruktur gir god rotutvikling som sikrer jevn vekst og mindre problem med stokkløping og bladrandskade.

Pløying er viktig i kampen mot rotugras og reduserer problemet med plantesykdommer noe. Ut fra de påviste veksthemmingene på grunn av allelopatiske reaksjoner mellom salat og visse kulturplanter, er det viktig at pløying og nedmolding av planterester skjer i god tid før planting (såing), enten høsten i forveien eller en til to uker før kulturstart.

For å oppnå god jordstruktur må jorda bearbeides ved riktig fuktighet. Etter pløying vil en enkel jordarbeiding med horisontalfres eller bedfres lage et godt plantebed. Hurtiggående fresere kan redusere meitemarkbestanden og lett knuse jordaggregatene og dermed ødelegge jordstrukturen. Jordfreser blander planterestene godt inn i jorda og lager et jevnt og fint såbed, men bør altså brukes med forsiktighet.

Lette traktorer eller breie dekk på traktoren reduserer trykkskade og jordpakking i åkeren. Faste kjørespor reduserer kjøreskadene.

Gjødsling

Salat regnes til de middels næringskrevende vekstene. Den totale bortføringen av plantenæringsstoff er liten, men opptaket skjer over en forholdsvis kort periode og fra et begrenset jordvolum, vesentlig fra det øvre 20 cm tykke jordlaget. Kulturtiden varierer mellom seks og ni uker for isbergsalat og mellom fem og åtte uker for hodesalat, avhengig av dyrkingstidspunktet.

Husdyrgjødselmengder på 2-3 tonn per dekar anbefales i Sverige. Dette tilsvarer i underkant av 10 kg totalnitrogen per dekar. God nitrogentilførsel vil være avhengig av nitrogenfrigjøring fra organisk materiale i jorda.

Bladrandskade i salat har ofte sammenheng med sterk nitrogengjødsling. Her er faren mindre i et økologisk dyrkingsopplegg.

God fosfortilgang fremmer ofte veksten på et tidlig stadium. Overgjødsling er vanskelig i salatvekster, og en eventuell overgjødsling må skje ved stripegjødsling med for eksempel pelletert hønsegjødsel der gjødsla legges direkte ned i jorda ved siden av planteraden. Salat er utsatt for surjordsskade. En gunstig jordreaksjon for salat er pH-verdi mellom 6 og 7.

Dyrkingssystemer

Salat blir dyrket på seng (bed), drill eller flatt land. Ved valg av system må det tas hensyn til jordtype, bruk av plast, tilgjengelig redskap, ugrasregulering m.m. Trolig vil bed være en fordel, fordi det sikrer et større jordvolum og problem med tørke vil være mindre, sammenlignet med drill. På steder med mye nedbør vil det derimot være en fordel med drill for å få raskere opptørking.

Ved dyrking på seng blir det brukt fire til fem rader for vanlig salat og  tre rader for isbergsalat. For issalat kan det også være aktuelt med jevn radavstand på 40-50 cm. Planteavstanden må tilpasses sorten. En sort av vanlig salat med små hoder kan ha 20 cm x 20 cm, mest vanlig er 25 cm x 25 cm. Isbergsalat må ha minst 30 cm x 30 cm.

Med plastdekking av jorda, unngår man problem med ugras. Ved tidligdyrking vil slik dekking gi en høyere jordtemperatur, noe som kan gi raskere vekst og tidligere høsting. Bøylesolfangere kan forlenge vekstsesongen noe og utvide dyrkingsområdet for salat. Flatedekking med fiberduk er et mindre arbeidskrevende alternativ til bøylesolfanger.

Planting

På varme steder på Sør-Østlandet blir det anbefalt å plante salat på friland fra sist i april til ca 1. august. Med plast kan plantingen starte enda tidligere. Issalat bør neppe plantes seinere enn 10.-15. juli.

Ved økologisk dyrking er det aktuelt å utsette planting noe, på grunn av at plantenæring må frigjøres fra husdyrgjødsel eller planterester i jorda. Denne frigjøringen er temperaturavhengig og kan være liten tidlig i sesongen.

Hensynet til jordstruktur tilsier også en litt seinere planting, så sant ikke jorda er lett og kan arbeides tidlig.

Ved bruk av pluggplanter har den enkelte plante et lite jordvolum og plantene er svært utsatt for uttørking. Plantene må være godt oppvannet før planting, og det må passes nøye på med vanning etter planting for å unngå tørke og stagnasjon i veksten, noe som kan føre til tidlig knytting og utvikling av små hoder.

Salatplantene må plantes grunt for å hindre rothalsråte og råtning av de nederste bladene. Med planter i torvblokker er det vanlig å la den øverste fjerdedelen av blokka stå over jordoverflaten.

Vanning

Vanning er særlig viktig ved planting og i etableringsfasen inntil plantene har festet seg og kan ta opp vann fra jorda. Behovet for vann videre utover i kulturtida er avhengig av jordtype og vær.

Salat har et grunt rotsystem og er derfor utsatt for tørke. På en vanlig sommerdag kan en regne med en fordamping på 3-4 mm per dag. Dette utgjør ca. 20-30 mm per uke. I perioder med kraftig sol og sterk vind, kan fordampingen øke til 5-7 mm per dag. I slike perioder er det viktig å vanne tilstrekkelig ofte.

Bladrandskade er et problem i salat og har nøye sammenheng med vanningsteknikk. Dette blir nærmere behandlet under bladrandskade. Det hevdes at siste vanning ikke bør være seinere enn ei uke før høsting. Dette kan være en grei regel, men eventuell vanning bør først og fremst vurderes ut fra værforhold.

Ugras

Ugrasregulering er vanskeligere i salat enn i mange større grønnsakvekster. Plastdekking kan derfor være en grei metode, men det krever håndplanting eller spesialplantemaskin. Falsk såbed er et dyrkingssystem der en kjører opp plantebed med bedfres. Bedet må ligge urørt 1-2 uker for at ugrasføet skal spire. Ugrasspirene drepes med flamming rett forut for planting. Plantearbeidet må skje med minst mulig omrøre av jorda, for å hindre ny ugrasspiring. Det videre ugrasarbeidet må skje med radrenserutstyr som er tilpasset radavstanden, og håndluking av ugras som ikke blir tatt med radrensingen. Børsteutstyr er utviklet for å bekjempe ugraset så nært inntil plantene i raden som mulig. Jord og ugras børstes ut fra raden når plantene er små og inn mot raden når plantene er større. Børsteutstyr leveres i ulike utgaver, som håndtrukken vogn og som traktormontert. Det finnes også radrenser med gåsefotskjær og roterende børster. Seksjonsfres er et annet hjelpemiddel i ugraskampen. Ved radrensing må en være forsiktig slik at det ikke blir jordsøl mellom bladene oppi plantene.

Sykdommer og skadedyr

Salat kan angripes av en rekke sykdomsframkallende organismer, og det er foreløpig de forebyggende tiltakene vi har å hjelpe oss med. I et godt økologisk dyrkingsopplegg er det et rikt mikroliv i jorda som følge av grønngjødslingsvekster, husdyrgjødsel og fravær av plantevernmidler og lettløselig plantenæring. Dette er viktige forebyggende faktorer sammen med andre tiltak: robuste utplantingsplanter, grunn planting, nedpløying av planterester, godt ugrasreinhold, romslig vekstskifte m.m.

Bruk av nyttedyr og preparater skal være i henhold til reglene for økologisk produksjon, se Vedlegg 2 Plantevernmidler i Veileder for økologisk landbruk

Forhåndstillatelse fra Debio er påkrevd dersom andre nytteorganismer og midler/preparater enn de som er nevnt i Vedlegg 2 ønskes brukt. 

Salatbladskimmel (Bremia lactucae) kan være et stort problem spesielt på ettersommeren og høsten, når dagene blir korte, luftfuktigheten høy, og lav nattemperatur gir doggfall. Planteveksten kan stoppe helt opp ved angrep. På de ødelagte bladene er det et hvitt, senere brunt skimmellag på undersiden. I Norge er denne sykdommen registrert i noen distrikter. Bruk av resistente sorter er det beste tiltaket mot sykdommen.

Gråskimmel (Botrytis cinerea) kjennetegnes av det grå skimmellaget av sporebærere og sporer på angrepne plantedeler. Gråskimmel er en svak parasittsopp som må ha innfallsporter (sår, visne blad) for å kunne angripe. I salat finner en ofte gråskimmel på de nederste bladene mot jordoverflaten, og soppen er ofte årsak til rothalsråte. Gråskimmel gjør mest skade i fuktig og varmt vær. På issalat kan soppen trenge inn i hodet og føre til en våt, slimet råte.

Svartskurvsopp (Rhizoctonia solani) kan angripe blad nær jordoverflaten. Først oppstår brune, nedsunkne flekker på utsiden av bladribbene. Seinere vokser soppen opp i plantene som en brun råte. Sekundært kan andre organismer lage en våt og slimete råte. Soppen kan også være årsak til rotbrann og gjøre skade på småplantene. Angrep viser seg med mørkfarging og innskrumping i rothalsen. God hygiene ved planteoppal er viktig. Pythium er trolig den viktigste årsaken til rotbrann.

Storknolla råtesopp(Sclerotinia sclerotiorum) er en av de vanligste og mest altetende parasittsopper vi har. Storknolla råtesopp skiller seg fra gråskimmel ved at den har hvitt soppvev og store, svarte hvileknoller som er kompakte og hvite innvendig. Soppen vokser ofte inn i planten nær jordoverflata. Angrepne planter kan på kort tid visne og råtne. Hvilesporene kan holde seg spiredyktige i jorda i mange år.

Skadedyr

Bladlus, rotlus og sniler er de mest vanlige skadedyrene i salat. I enkelte år kan angrep av håra engtege og sommerfugllarver forekomme. Mange forskjellige bladlus kan angripe salat, her omtales salatbladlus, ferskenbladlus og salatrotlus. Frøfirmaene har markedsført noen sorter som er resistente mot salatbladlus og noen som er resistente mot salatrotlus. Disse sortene har ikke full Bremiaresistens. Lusresistente sorter har foreløpig ikke vunnet fram i konkurransen med de andre sortene, men i et økologisk dyrkingsopplegg er resistens svært viktig og veier tungt i forhold til andre kvalitetskriterier. Lusresistente sorter bør prøves for å høste mer erfaring med dem. 

Reingjøring av veksthus og skadedyrkontroll under oppal er viktige tiltak for å unngå at bladlus og salatrotlus bringes med plantene ut på åkeren. 

Hvorvidt insektduk har effekt mot bladlus er usikkert. Fiberduk er nokså tett og beskytter trolig best mot bladlus, men denne duken anbefales ikke i varme perioder på grunn av stor temperaturøkning under duken. Finmaska insektduk gir mindre temperaturøkning under duken, men det er mer usikkert hvor god beskyttelse den gir. Bladlus har mange naturlige fiender (snylteveps, marihøne, gulløye m. fl.) og det er viktig å legge forholdene til rette for dem, for eksempel etablere blomsterøyer og blomsterrabatter. Det er foreløpig liten erfaring med introduksjon av naturlige fiender på friland slik det er vanlig i veksthus.

Det kan tenkes at sprøyting med ekstrakt av Ribes på salatplanter kan ha avskrekkende effekt, og føre til at bladlus ikke etablerer seg i salatfelt. Husk at bare godkjente preparater kan brukes mot skadegjørere. 

Salatbladlus (Nasanovia ribisnigri) har fått økt utbredelse på 90-tallet, spesielt i isbergsalat. Salatbladlus er vertvekslende. Overvintring foregår som egg på primærverten Ribes (stikkelsbær, solbær, hagerips og alperips). Eggene klekker om våren, og lusa lever først på primærverten. Annen generasjon emigrerer over til salat og andre urteaktige planter i kurvblomst-, maskeblomst- og søtvierfamilien (sekundærvert). Dette skjer i juni. Om høsten returnerer salatbladlusa til primærverten, hvor eggene legges. I likhet med andre bladlusarter, forekommer både vingete og vingeløse eksemplarer. De vingeløse hunnene er gulgrønne, grønne til mørkegrønne, ofte med brune flekker på bakkroppen. Ryggrørene er sylindriske og lyse med mørk tupp. Salatbladlusa etablerer seg dypt nede i salathodet og lever skjult mellom salatbladene. Det er viktig å kontrollere for bladlus slik at lusangrepet salat ikke kommer ut på markedet. Salatbladlus kan overvintre i veksthus, og på den måten angripe småplantene før utplanting.

Ferskenbladlus (Myzus persicae) angriper salat og kan følge med småplantene fra oppalingsstedet. Ferskenbladlus overvintrer bare i veksthus her i landet, men kan også føres med vind fra kontinentet om sommeren. De vingeløse hunnene har grønn eller rødbrun kroppsfarge. Antennene er litt kortere enn kroppen. Ryggrørene er svakt oppsvulmet på ytterste halvdel og lyse med mørk tupp ytterst.

Salatrotlus (Pemphigus bursarius) har vertskifte med poppel som primærvert. Salat og noen andre planter i kurvplantefamilien er sekundærverter. Den overvintrer som egg på primærverten. Eggene klekker ved knoppsprett om våren. Første generasjon danner galler på bladstilkene. Her lever stammødre som produserer vingete avkom, som flyr over til sekundærverten i juli. Salatrotlus etablerer seg på rothalsen av salatplanter. Her suger de på røttene og gir opphav til nye individer i flere generasjoner. Rotsystemets funksjon reduseres, og angrep viser seg ved nedsatt vekst eller visning. Smittefaren reduseres når avstanden mellom primærvert og dyrkingssted øker.

Sniler er leie skadegjørere på salat i fuktige somre. Det finnes ulike arter, og det kan være vanskelig å skille dem fra hverandre. Levesettet er imidlertid nokså likt. Formering, vekst og utvikling er svært temperaturavhengig. Ved lav temperatur skjer utviklingen langsomt mens det ved høyere temperatur går raskere. Snilene må ha fuktige forhold for å være aktive. Lyset gjør at snilene normalt er inaktive om dagen. Milde vintre og fuktige somre er gunstig for snilene. God og variert kost for snilene gir rask vekst, tidlig kjønnsmodning og store egg, som igjen gir meget levedyktige unger. Hver snile kan legge mellom 300 og 500 egg. Eggene legges på fuktige steder og er synlige som kulerunde, ca. 2 mm i diameter, hvite og halvgjennomskinnelige. De nyklekte ungene er avhengig av “bløt mat", noe som gjør saftige og trevlefattige salatplanter til utmerkede vertsplanter for sniler. Jordarbeiding er ugunstig for sniler og egg. Belter med svart jord omkring salatåkeren kan redusere invasjon, men hjelper lite dersom det er overvintrende egg i jorda. Snilene har ulike naturlige fiender, slik som blomsterfluer, løpebiller, padder og fugler. 

Sommerfugllarver kan angripe salat i enkelte år. Det gjelder først og fremst gammafly og hagefly som kan ha mange ulike vertsplanter. Dekking med insektsduk er et effektivt tiltak før egglegging finner sted.

Fysiologisk skade – bladrandskade

Salat er utsatt for bladrandskade. Det er ulike årsaker til bladrandskade, den vanligste er mangel på kalsium i unge bladanlegg. Slik fysiologisk kalsiummangel starter som vasstrukne bladkanter, som etterhvert tørker inn og blir brune. Skaden kan opptre innvendig som innråte eller som bladrandskade på de ytre bladene.

Kalsium tas passivt opp i planta sammen med vann. Vannstrømmen går til blad som transpirerer mye. Ungt vev som transpirer lite er sterkest utsatt for mangel. Plantedeler med begrenset ånding og fordamping, slik som hjertebladene i plantens indre, forsynes med kalsium ved hjelp av rottrykket. Rottrykket bygges opp om natten når plantene tar opp mer vann enn det som fordamper. Vann og kalsium transporteres da til alle plantedeler, også de med lav fordamping.

Det beste tiltaket mot bladrandskade på store planter er kvelds- og nattevanning, som bidrar til å bygge opp rottrykket. Mangel på døgnveksling i luftfuktighet og temperatur, ujevn vanntilgang og sterk gjødsling er faktorer som fører til bladrandskade. Den mest kritiske perioden for å få utviklet bladrandskade er trolig fra knyting og utover. I denne tida er det viktig at plantene har jevn tilgang på vann.

Høsting, lagring og avlingsnivå

Salat blir plukkhøstet eller totalhøstet når hodene er utviklet eller er store nok for markedsføring. Vanlig hodesalat skal ha dannet hode og være fri for syke og skadde blad. Det mest vanlige er å omsette hoder med en størrelse på 90-130 g. Isbergsalat skal ha et fast hode uten løse omblad. Vekten på hodene kan variere, men hovedtyngden som omsettes ligger i vektintervallet 250-450 g. Det er ønskelig med relativt store hoder, ikke for faste, som fyller opp i kassene. Det vises ellers til Norsk standard for grønnsaker.

Vurdering av høstetidspunkt for isbergsalat er vanskelig, men svært viktig. Fast salat som er ferdig utviklet, kan bryte sammen på kort tid, slik at hele avlinga går tapt. Veksthemming tidlig i vekstperioden kan føre til små og harde hoder. For slik salat må en ikke prøve å få utviklet større hoder ved å utsette høstinga. Hodevekta kan øke noe, men ikke nødvendigvis størrelsen, og faren for at avlinga skal gå tapt på grunn av råte er svært stor.

Salat må kjøles ned til 1 ºC så raskt som mulig etter høsting for å bevare holdbarheten så godt som mulig. Vanlig salat kan lagres maksimalt 2-3 uker og isbergsalat i 4-5 uker. Vasking nedsetter lagringsevnen og bør unngås. Salat pakkes enkeltvis i plastposer eller svøpes i plast.

I konvensjonell dyrking kan 80-90 % av hodene i en god salatkultur gi salgsprodukt. I gjennomsnitt regnes det med 60-70 %. Ved økologisk dyrking vil variasjonen trolig være større. I verste fall oppnår en ikke salgsprodukt, og i beste fall kan salgsavlingen ligge på nivå med en god salatkultur ved konvensjonell dyrking. Foreløpig må vi være forberedt på at sterke angrep av for eksempel salatbladlus og snile kan gi totalskade. Resistente sorter, biologisk kontroll og andre tiltak kan om få år endre denne situasjonen og gjøre økologisk salatdyrking mer forutsigbar.

En salgbar avling på 50 % av plantene utgjør 3 000-3 500 hoder per dekar, avhengig av plantesystem.

Viktig å huske i salatproduksjonen

  • Salat har kort veksttid og vokser bra ved lav temperatur. 
  • Vekstsesongen kan forlenges ved bruk av fiberduk eller plastsolfanger. 
  • Jorda må ha god struktur slik at plantene utvikler et godt rotsystem som kan ta opp tilstrekkelig med vann og næring. Gunstig jordreaksjon er pH 6-7.
  • Sortene må være tilpasset dyrkingssted og -tidspunkt, sterke mot bladrandskade og ha resistens mot sykdommer (salatbladskimmel) og skadedyr. 
  • Salat er middels næringskrevende og kan plasseres i vekstskiftet etter en tærende kultur. Det kan være rom for en grønngjødslingsvekst enten før eller etter salatkulturen. 
  • Kålvekster og andre kulturer uten sopprot er dårlige forgrøder. 
  • Det er best å bruke 96-pluggs brett, 160 kan også gå. Alternativt kan oppalet foregå i 3,7 eller 4,3 cm torvblokk. 
  • Vekstmediet bør forsyne plantene med næringsstoffer under hele oppalet. 
  • Spiretemperatur: 14-18 °C. 
  • Det kan tilføres 2 til 3 tonn økologisk eller konvensjonell husdyrgjødsel per dekar. 
  • Grønngjødslingsvekster må benyttes i vekstskiftet for å bidra med nitrogentilførsel. 
  • Det er vanlig å dyrke salat på seng (bed), 4-5 rader for vanlig salat og 3 rader for isbergsalat. Isbergsalat kan også dyrkes med jevn radavstand på 40-50 cm. 
  • Salat kan plantes fra sist i april til ca 1. august i de beste strøkene av landet. Isbergsalat bør ikke plantes seinere enn 10-15. juli. 
  • Plantene må være godt oppvannet før planting. 
  • Plastdekking og falsk såbed med flamming før planting er aktuelle tiltak mot ugras. 
  • Mekanisk ugrasregulering kan benyttes i veksttida. 
  • Vanning ved planting og i etableringsfasen er viktig. Seinere er det viktig å sørge for jevn vanntilførsel. Vanning rett før høsting er uheldig med tanke på sykdommer. 
  • God jord- og plantekultur er viktig for å unngå sykdommer. Salatbladskimmel, gråskimmel, svartskurv, pythium og storknolla råtesopp kan angripe salat. 
  • Bladlus, rotlus og sniler er de mest brysomme skadedyrene. Fiberduk beskytter trolig mot bladlus, men er ikke godt egnet i varme perioder. Finmasket insektduk er et annet alternativ. Resistente sorter er viktig både med tanke på sykdommer og skadedyr. 
  • Salat er utsatt for bladrandskade. 
  • Skaden skyldes fysiologisk kalsiummangel. Plantene må ha jevn tilgang på vann, spesielt fra knyting og utover. Kvelds- og nattevanning bygger opp rottrykket og kan redusere problemet. Sterk gjødsling er uheldig. 
  • Salat plukkhøstes eller totalhøstes. Hodesalat skal ha dannet hode og isbergsalat utviklet fast hode uten løse omblad. Salat må kjøles ned til 1 ºC rett etter høsting.

Les mer:

Holz, T. 2017. Salatvekster på friland. 

Serikstad, G.L. & K. Bysveen 2014. Plantevern i økologisk dyrking av frilandsgrønnsaker. Bioforsk TEMA nr. 13, 2014

Serikstad, G.L., K. Bysveen & T. Holz 2014. Tiltak mot skadegjørere i økologisk produksjon av salat. Bioforsk TEMA nr. 17, 2014

 

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no