Kystlynghei – en truet naturtype med viktig rolle for landbruket i havgapet

Hvorfor studere kystlyngheia?

Kystlynghei er en flere tusen år gammel naturtype og et verdifult kulturlandskap. Den kjennetegnes av åpne, treløse heiområder i kystnært, fuktig klima, dominert av lave busker, særlig røsslyng (Calluna vulgaris). Det er en semi-naturlig naturtype, noe som innebærer at den er formet og vedlikeholdt gjennom menneskelig aktivitet – særlig landbruk – og ikke kan opprettholdes uten fortsatt skjøtsel. Lyngheiene er kjent for sin artsrikdom og utgjør et viktig beitegrunnlag for husdyr i kystlandskapet.

Vekstfaser og skjøtsel

Skjøtselen følger en vekstsyklus med ulike faser, styrt av sviing og beiting. Slått var en vanlig del av skjøtselen i tidligere tider, men brukes sjeldnere i dag. I pionerfasen, som varer fra 0 til 6 år etter sviing, dominerer urter og gras vegetasjonen. Røsslyngen og andre lyngplanter er fortsatt små og lite synlige. I byggefasen, fra 6 til 15 år etter sviing, vokser røsslyngen kraftig både i høyde og bredde. Den tar gradvis over for gras og urter, og blir igjen den dominerende arten. I den modne fasen, fra rundt 15 til 25 år etter sviing, fortsetter den å vokse. Vegetasjonen blir tettere, og det blir plass til færre andre arter. I denne fasen blir røsslyngen etter hvert mindre livskraftig og mer vedaktig. Da er det på tide å svi området, og syklusen starter på nytt med pionerfasen. Dersom lyngheiene ikke får tilstrekkelig skjøtsel gjennom beiting og sviing, vil de etter hvert begynne å gro igjen med kratt og skog. 

Helhetlig studie på Sunnmørskysten

Gjennom det treårige prosjektet «Blågrønt samarbeid 2.0», finansiert av Møre og Romsdal fylkeskommune, har NORSØK og Møreforsking arbeidet for å fordype forståelsen av det lyngheibaserte landbrukets betydning. Studien ble gjennomført på Nerlandsøy i Herøy kommune. Den økologiske tilstanden til kystlyngheiene ble vurdert ved hjelp av kartlegging av både overjordiske og underjordiske organismer, samt analyser av jordkarbon, næringsinnhold i jorden og vegetasjonssammensetning.

Siden kystlynghei er en naturtype som krever spesifikke former for landbruksdrift, har prosjektet også sett nærmere på selve landbrukspraksisen og forvaltinga. Det ble lagt vekt på hvordan husdyrholdet fungerer i praksis, og hvilke forutsetninger som må være på plass for at denne driftsformen skal være bærekraftig over tid. Det ble gjennomført intervjuer med både bønder og representanter fra kommunal forvaltning. Målet var å få innsikt i hvilke verdier som tillegges lyngheiene, samt hvilke utfordringer og muligheter som oppleves i forbindelse med skjøtsel og forvaltning.

Mye karbon i jorda

Undersøkelsene viste at jorda på Nerlandsøya inneholder relativt mye organisk materiale, med et gjennomsnittlig glødetap på rundt 36 prosent. Dette tilsvarer mellom 10 og 14 tonn karbon per dekar i det øverste jordlaget (0–10 cm), og utgjør dermed et stort karbonlager. Jordas pH lå på mellom 4,7 og 4,96. Den hadde lavt innhold av plantetilgjengelig fosfor, men rikelig med tilgjengelig kalium og magnesium.

Vegetasjonsmosaikk - viktig for biologisk mangfold

Et viktig funn var at det ikke ble observert noen tydelig nedgang i biologisk aktivitet eller artsmangfold i jorda i pionerfasen, ett og to år etter sviing. I byggefasen ble det registrert noe høyere forekomst av spretthaler, midd og meitemark sammenlignet med de andre fasene. Det ble påvist både unike og felles arter av planter, nematoder, jordlevende sopp og bakterier i alle de tre fasene av lyngheisyklusen.

Resultatene peker mot at mosaikken av vegetasjonstyper som oppstår gjennom tradisjonell skjøtsel – med både kontrollert sviing og beiting – ikke er negativ for jordlivet. Tvert imot kan denne variasjonen bidra til økt biologisk mangfold og høyere aktivitet enn det man ville sett i et ensartet vegetasjonsdekke. Hver fase i lyngheisyklusen hadde sine egne karakteristiske grupper av jordorganismer, i tillegg til et felles artsgrunnlag, noe som understøtter verdien av mosaikken som oppstår ved kontinuerlig skjøtsel.

Kystlynghei og landbruk – et gjensidig avhengighetsforhold

Gjennom prosjektet ble det klart at lyngheiene er sterkt avhengige av et aktivt landbruk for å bestå. Uten beiting og sviing vil områdene raskt gro igjen og miste sine verdifulle egenskaper. Samtidig er det tydelig at også bøndene er avhengige av lyngheiene, ettersom de utgjør et viktig beitegrunnlag for dyra.

Datainnsamling knyttet til produksjonsforhold viste at driftsformen i lyngheiområdene gir gode forhold for dyrevelferd og helse hos dyra. Det ble også tydelig at dette landbruket representerer en viktig ressurs for lokal matberedskap. Intervjuene med bønder og kommuneforvaltningen viste at verdien av lyngheiene knyttes til matproduksjon, bevaring av kulturmiljø, videreføring av tradisjonell kunnskap, identitetsforankring og rekreasjonsmuligheter. Flere påpekte også betydningen av lyngheiskjøtsel i arbeidet med å forebygge og kontrollere villbranner.
Bøndene i studien uttrykte at deltakelse i skjøtselen av kystlyngheia gir sosiale verdier, som fellesskap og stolthet. Skjøtselen fremsto dermed ikke bare som en landbruksaktivitet, men også som en viktig samfunnstjeneste med verdi utover det rent økonomiske.

Hva skal til for å opprettholde eller utvide skjøtselen av lyngheiene?

Det kom tydelig fram at bevaring av dyrka mark er en viktig forutsetning for å sikre fortsatt skjøtsel av lyngheiene. For bøndene er tilgang til dyrka mark alfa og omega for å sikre nok vinterfôr, noe som er viktig for slaktevekt og dyrevelferd. Det er et nært samspill mellom lynghei og jordbruk, og videre utbygging av innmarksarealene kan bryte denne sammenhengen. Å verne dyrka mark er dermed et viktig tiltak for å bevare kystlyngheiområdene.

Videre er det avgjørende å støtte bøndene som bidrar med beiting i lyngheiene. Beitelag spiller en viktig rolle både organisatorisk og sosialt. Rekruttering og støtte til yngre bønder - særlig dem som kombinerer jordbruk med annet arbeid - blir i rapporten løftet fram som en viktig modell for framtiden. Dårlig økonomi og krevende vilkår ble trukket fram som barrierer for rekruttering. Tiltak som bedre tilskuddsordninger og lokal matomsetning kan være viktige bidrag for å styrke motivasjonen blant bøndene.

Prosjektet avdekket også behovet for mer støtte til sviing og beiting som skjøtselstiltak, og målrettede tiltak for å redusere risikoen ved sviing for alle involverte parter. Både bønder og forvaltning mente at det er behov for mer samarbeid og bedre kunnskapsformidling – særlig til lokalbefolkning og turister. Økt forståelse for skjøtselens betydning kan gjøre det lettere å tilpasse turgåere og annet arealbruk i lyngheiområder. I tillegg blir det i rapporten trukket fram at klimaendringer, med mer snø og nedbør, kan gi nye utfordringer for skjøtsel og drift, og at det trengs mer forskning tilknyttet dette.

Veien videre

Prosjektrapporten avsluttes med en rekke anbefalinger som retter seg mot ulike forvaltningsnivåer – både nasjonalt, regionalt og lokalt – og peker på behovet for å sikre skjøtselen av lyngheiene også i framtiden. Et sentralt poeng er at forvaltningen må støtte opp under et aktivt, lokalt landbruksmiljø, og legge til rette for videreføring av skjøtselspraksiser som beiting og brenning.

De innsamlede dataene gir et solid grunnlag for å følge utviklingen i lyngheiene over tid, som gjør det mulig å justere og tilpasse tiltak underveis. Det bidrar til en mer målrettet og kunnskapsbasert forvaltning, og legger grunnlaget for langsiktig ivaretakelse av denne verdifulle naturtypen.

Sørheim, K., Hansdotter, S., Pommeresche, R., Wibe, A., og Rittl, T. 2024. Kystlyngheia på Nerlandsøy. Forvaltning av store verdier. NORSØK Rapport, no. 16, vol 9.