Lukka grøfter

Størst anvendelse har lukka grøfter i de tilfellene en vil drenere bort strømmende grunnvann som kommer for nær overflata i hellende terreng, og for å holde en stabil og lav nok grunnvannstand der det er flatt. Der jorda ikke er for tett, vil en også kunne oppnå en raskere opptørking av overflata ved at vannet strømmer raskere gjennom profilet og ut av feltet etter nedbør og ved snøsmelting.

Oppstikk og utforming

For å ta oppstikk ved bakkefoten på overgangen mellom mineraljorda i bakken og myra på flata nedenfor kan en eller flere dype grøfter satte med rør og fylte med grus og/eller singel være nødvendig. Alternativet kan være en dyp, åpen kanal. Et dreneringsfelt i hellende terreng må alltid ha flomgrøfter øverst og mot udyrket jord.

Drensgrøftene legges mest mulig på tvers av fallretningen, og rørene bør legges direkte ut i åpen kanal uten samlegrøfter. Dette gjør det enklere med kontroll og spyling.

På flat, dyp myr er det viktig at grøftene blir lagt med fall fra grunn til dypere myr. Dersom det blir gjort motsatt, kan myrsynkingen føre til motfall i rørene etter en tid. Fra vannet i kanalen og opp til rørmunningen bør det være en drypphøyde på minst 30 cm.

I de fleste tilfeller blir det anbefalt å legge rør og filter straks grøfta er gravd. I svært våt og dyp myr kan dette være vanskelig fordi det er så mye vann i grøftene. En må da foreta en foreløpig grøfting, gjerne med grøftefres, for å få jorda til å tørke og fastne noe før en kommer tilbake og grøfter med rør. I tett myr bør grøftene stå åpne et års tid før de fylles igjen, for at strukturen i grøftekantene og fyllmassen skal forbedres ved lufting, tørking og frysing.

Grøfteavstand

Avstanden mellom grøftene blir oftest fastsatt på grunnlag av skjønn og erfaring. På Vestlandet og i Nord-Norge er 4-8 m vanlig ved systematisk grøfting, på Østlandet opptil 12 m. Det er mye å tjene på å ikke grøfte tettere enn nødvendig. En bør derfor gjøre grundige vurderinger og heller kombinere de lukka grøftene med åpne kanaler, profilering og omgraving. Tettest grøfting kreves på tett jord som leire og brenntorvmyr.

Dybde

Det vanlige er å tilrå 1,0-1,3 m dype grøfter, men en skal ikke være redd for å grøfte dypere enn dette der forholdene ligger til rette for det. Eksempler på behov for dypere grøfting er områder der torva er lite omdannet og inneholder mye vann, eller for å senke grunnvannet i svakt hellende terreng. Når grunnvann skal tas inn i røret, bør grøfta fylles med stein, singel eller grus. All fyllmasse bør i tillegg være så gjennomtrengelig som mulig. På flat mineraljord der det må graves fall, har en av og til gått helt ned i 0,8 m grøftedybde i øvre enden av grøfta.

Fall

Vanlige 50 mm grøfterør må aldri legges med mindre fall enn 1 : 200. Helst bør fallet ligge mellom 1 : 50 og 1 : 100. Dersom rørene legges i et torvprofil og ikke på fast bunn, bør fallet aldri være mindre enn 1 : 100, fordi ujevn synking lett kan føre til bakfall og vannlås. Dersom rør blir lagt med fall fra dyp mot grunnere myr, bør fallet være ekstra godt, fordi myra synker mest der det er dypt.

Ved nydyrking av myr blir ofte de åpne kanalene gravd et år eller to før feltet grøftes. Langs kanalen har det da alt vært en betydelig synking når grøftinga tar til. Dette må en ta hensyn til, slik at grøftene får ekstra godt fall fra kanalen og 10-20 m inn i myra.

For å hindre at rørene gror fulle av røtter fra plantene (særlig løvkratt) som etablerer seg i kanalen, kan det være lurt å legge en rørlengde eller to uten perforering fra kanalen og inn i myra. Det samme gjelder ved leplanting i ytterkant av feltet.

Dersom fallet skal varieres i et åpent eller lukka vannløp, bør fallet, på grunn av faren for slamavsetninger, først være lite for deretter å økes mot utløpet.

Grøftelengde

Lengden på lukka grøfter bør helst ikke være over 100 m. Særlig der fallet er dårlig, eller der det kan bli aktuelt med spyling, er det viktig at ikke grøftene er for lange.