Melkeproduksjon med oppfôring av egne økologiske okser

Omtrent 3% av norske storfe holdes økologisk, og i 2024 ble det produsert 1 523 tonn økologisk storfekjøtt i Norge. Mange økologiske melkeprodusenter selger oksekalvene sine til konvensjonell oppfôring. Mens konvensjonelle okser kan holdes innendørs i fullspaltebinger, har økologiske okser større arealkrav, krav om tett liggeareal, og dersom de ikke er på beite skal de ha fri tilgang til luftegård hele året.

En ung økobonde på Nord-Statland

Snorre har ingen formell landbruksutdanning. Han bodde hos moren på Aure på Nordmøre i oppveksten, og brukte feriene til å være med i arbeidet på farens gård som han nå driver selv. Han er utdannet energimontør, og har full jobb som dette i tillegg til gården. Jobben som energimontør er mest krevende om vinteren, slik at han kan bruke mer tid på gården om sommeren.

Snorre bor på gården sammen med faren sin. Denne sommeren har de også hatt hjelp fra en kvinne fra San Diego, og i tillegg har de en avløser. Ekstra arbeidskraft er nødvendig, siden Snorre har en full jobb utenom gården. Far og sønn leier også ut rorbuer og båter, og de driver med tradisjonelt kilenotfiske etter villaks om sommeren. Fisken selges både til oppkjøpere og privatkunder, og mange deltar gjerne på fisket.

Snorre er godt fornøyd med rådgivningen fra Tine, men diskuterer også jevnlig gårdsdrifta med faren, og andre: «Jeg er ganske åpen der, hvis jeg ser noen gjør noe annet så kan jeg alltids spørre om det, og jeg kan alltids finne på å prøve noe som andre gjør». Flere i nærområdet driver økologisk.

Gården og produksjonen

Gården har en melkekvote på 140 tonn. I fjor leverte Snorre 170 tonn da det var fri kvote. Han har båsfjøs med en besetning på rundt 60 storfe, hvorav 21 er melkekyr. I tillegg har han to elghunder på gården, samt et par griser gående ute om sommeren. Kalving skjer spredt gjennom året, og i 2024 lå ytelsen på 8 500 kg melk per årsku, med et kraftfôrforbruk på rundt 17 kg per 100 kg melk.

Det var faren til Snorre som la om gården til økologisk rundt år 2000. Da hadde tanta og onkelen lagt om gården sin først. «Så lenge vi ikke får for store klimaendringer, tror jeg det vil fortsette å fungere bra å drive økologisk her,» sier Snorre.

All melka hentes av Tine og leveres til Rørosmeieriet. For Snorre er det viktig at melka blir solgt som økologisk i butikken: «Jeg vet ikke om jeg hadde sett vitsen med å drive økologisk hvis melka gikk på blandatank. Da ville jeg kanskje heller drevet konvensjonelt, og hatt mer korn,» sier han.

Gården til Snorre har 560 dekar innmark og dyrka mark, inkludert leid jord. Han driver med litt økologisk korn - tidligere hvete, men i år bygg, som krosses og fôres til dyra. Det er viktig for Snorre og være mest mulig selvforsynt med fôr. «I dag er det en fordel å slippe å være avhengig av mye kraftfôr for å få kyrne til å melke,» sier han.

Totalt er arealet på rundt 4 000 mål, mest snaufjell, men også noe produktiv skog. Sammen med tre andre grunneiere disponerer Snorre et jaktterreng på over 16 000 mål. Jakt er hans store hobby, men hjortestammen har vokst mye, og han tror at opptil 60% av førsteslåtten kan ha blitt beita ned.

Verdier og planer fremover

På spørsmål om hva som er viktig med gårdsdrifta for Snorre svarer han: «Jeg synes det er trivelig med dyr. Når alt går godt, dyra er friske og har det bra, så har alle det bra. Og når været også spiller på lag med deg, da er det fint å drive gård. Det å produsere mat er en interessant oppgave,» sier Snorre. Han understreker viktigheten av norsk matproduksjon for å unngå for mye import, og trekker frem lavt forbruk av antibiotika og friske dyr som en styrke ved norsk husdyrhold. «Det vi produserer vet jeg er trygg og god mat,» legger han til.

Han mener også at økologisk drift er viktig for å redusere bruken av sprøytemidler. «Noen må i hvert fall gjør det, selv om jeg skjønner at ikke alle kan,» sier han.

Snorre vil satse videre på gården, men ikke for enhver pris. «Det skal være mulig å leve av det,» understreker han. Foreløpig kombinerer han med jobb utenom, noe han ser som nødvendig ved investeringer. Målet er å bygge nytt løsdriftsfjøs og etter hvert trappe ned den andre jobben. Det nye fjøset skal ha en optimal gjødselhåndtering, og han vurderer om det kanskje må bli melkestall i starten med tanke på økonomi, selv om han helst vil ha melkerobot.

Det gamle fjøset kan bygges om til oppfôring av okser og kviger. Han er usikker på om han vil kjøpe inn økologiske okser utenfra i tillegg til sine egne: «Jeg vil helst fôre opp dyr jeg kjenner fra de er kalver. Da blir de roligere og enklere å flytte på og generelt håndtere,» sier han.

Snorre tenker at han bør ha flere dyr og økt produksjon når han skal ha nytt fjøs, noe han forteller kan bli utfordrende med tanke på å ha nok beite og grovfôr.

Interesse for brown swiss

Gårdens melkekurase har vært norsk rødt fe (NRF), men Snorre har fått interesse for brown swiss og har nå inseminert med denne rasen. Ingen melkekyr har brown swiss i seg enda, men flere av kvigene er 50% brown swiss. Snorre forteller at brown swiss er som en mellomting mellom holstein og NRF. Han synes de virker robuste, med sterke bein og friske kropper. Samtidig har han troa på at de kanskje kan produsere like mye melk som NRF, men med mer grovfôr og mindre kraftfor.

Han trekker også frem det gode lynnet og at de er veldig rolige, som en viktig grunn til å satse videre på rasen. Dette er også en fordel når han fôrer opp egne økologiske okser.

Praksis og tanker om ku-kalv-samvær

For økologiske storfe er det et diekrav som sier at kalven skal die i minst tre dager etter fødsel. I fjøset til Snorre har han en kalvingsbinge, mens kyr som kalver på beite får gå med kalven noen dager ute. «Jeg er litt lat sånn, men de kalver mye lettere ute på beite,» sier Snorre.

Samtidig liker han ikke så godt diekravet i økologisk regelverk. Han opplever at noen kalver blir vanskeligere å venne til melkefôring etterpå, og at det sterke båndet som dannes mellom ku og kalv kan føre til mye bråk ved adskillelse. «Samtidig finnes det også kalver som ikke bryr seg om det er meg eller mora som gir de melk, sånn at overgangen etter adskillelse fra mora går veldig bra.» Han forteller videre at brown swiss krysnings-kalvene virker kvikkere og har vært enklere å få til å drikke melk etter adskillelsen.

Med nytt løsdriftsfjøs ønsker han helst melkerobot og fokusbinge, slik at det også kan bli enklere å ha ku og kalv sammen og å melke kyrne samtidig. Han tror at melkeprodusenter må gå over til å ha ku og kalv mer sammen, og at det derfor er viktig å ha et system hvor det kan fungere bra når man bygger nytt fjøs. «Helst ville jeg hatt kalven litt hos mora først og deretter over på ammetante, det hadde vært det enkleste», sier Snorre.

Beiting og lufting av kyr

Dyra går på beite fra mai til uti oktober, så lenge det ikke blir for bløtt. Snorre vil ha flest mulig ute om sommeren, også kalvene, som da fôres via melkebar ute på beite.  «De lærer seg å beite tidlig, og da er det mye enklere å venne dem av med melk. Det å få dem ut er det beste,» sier han.

Snorre ønsker ikke å kastrere oksene for å kunne ha dem på beite. Han mener også ukastrerte okser kan gå på beite så lenge gjerde er godt nok, og vurderer å gjerde inn et eget beiteareal til oksene.

Siden kyrne til Snorre holdes i båsfjøs skal de luftes minst to ganger i uka utenom beitesesongen, når vær og føre tillater det. «Kyrne trives med å springe ut og få lufta seg, men de vil raskt inn igjen om det er kaldt eller dårlig vær, og er været veldig dårlig så snur dem i døråpningen,» forteller Snorre. Han understreker også viktigheten av å ha en stor nok luftegård til kyrne klar før frosten kommer. 

Oppfôring av økologiske okser

Det var Snorres far som startet med oppfôring av økologiske okser og bygde luftegård til oksene. Snorre har fortsatt med dette, og når han leverer økologisk kjøtt får han 6,50 kr ekstra per kilo. Siden han har plass i fjøset og ikke synes det er mer arbeid å ha oksene på lufting, ser han ikke noe negativt med å ha dem økologisk, og ser ingen grunn til å ikke fôre dem opp selv. «Det er en enkel måte og produsere kjøtt på,» sier han.

Oksene er i bingen med luftegård fra de er rundt seks måneder gamle, og slaktes når de er litt over ett år gamle. Snorre forteller at oksene ideelt burde stå til de er 15-16 måneder, men da syntes han det blir for trangt.

Fra oksebingen er det en åpen dør som gir fri tilgang til luftegården, slik at oksene kan gå ut og inn som de vil. «Det er enkelt å holde det rent inne når de er mye ute. Jeg tror de spiser mer fordi de er mer aktive – og kanskje vokser bedre også,» sier Snorre.

Han mener det er viktig at oksene får godt grovfôr, rikelig med plass og et komfortabelt liggeunderlag. «En okse må kunne legge seg ned og slappe av, helst i ro fra de andre», sier han.

Oksebingen og håndtering av oksene

Oksebingen består egentlig av tre binger som det er åpnet opp imellom, og Snorre vil ikke ha mer enn seks store okser der samtidig for å sikre god plass både inne og ute. Da NORSØK besøkte gården, var det tre okser der som var 13-14 måneder gamle og snart skulle slaktes. «De kunne brukt hver sin binge, men disse tre ligger helst oppå hverandre. De er sosiale,» smiler Snorre.

Oksene har liggepaller med sagflis som skrapes daglig, og Snorre legger vekt på rolig håndtering. Han forteller at oksene ofte bare vil bli klødd, men at de ikke vet hvor store og sterke de er. «Det er viktig at de er vant til håndtering og at man kommer og flytter på dem og at alt man gjør som regel er positivt fra de er små. Da er de veldig greie å ha med å gjøre,» forklarer han.

Han understreker betydningen av daglig kontakt, også bare det å ta seg tida til å prate med oksene. Ulykker har de ikke hatt, men enkelte dyr kan være såpass «bøllete» at Snorre ikke lar avløsere gå inn for å skrape hos dem. «Da bør vi gjøre det selv i stedet,» sier han. 

Utforming og bruk av luftegården

Snorre opplever at oksene har større respekt for strømtråd enn kyrne, men understreker behovet for solide gjerder når det er kyr i brunst i nærheten. Luftegården er inngjerdet med treplanker i tillegg til strømtråder, og har grov flis som underlag. Flisa kjøpes fra et lokalt sagbruk, men Snorre planlegger å produsere noe selv om vinteren.

Arealet i luftegården er større enn minstekravet, og Snorre vil helst ha det enda romsligere. «Oksene må ha god plass til å bevege seg, løpe og leke,» sier han. Når været holder oksene inne, merker Snorre raskt et økt aktivitetsnivå. Han mener god plass og mulighet til å springe fra seg ute gjør oksene enklere å håndtere. «Og velferden er bra, det er jeg ganske sikker på. De vokser og er rolige og greie. Med mindre ei ku er i brunst eller noe, da blir det litt mer herjing, men skader skjer sjeldent», forklarer han.

Oksene har tilgang til luftegården hele året, og bruker den mye. «De liker spesielt godt å ligge ute når det er sol, og om vinteren koser se seg ute i snøen når det ikke er for kaldt eller glatt,» sier Snorre.

Anbefaler økologiske produksjon til andre

Snorre anbefaler gjerne økologisk drift, men tror økonomien er avgjørende for mange – særlig kostnadene med blant annet dyrere kraftfôr og behovet for bedre priser. Han mener også at bønder trenger å se eksempler på at økologisk drift fungerer i praksis.

Selv ser han ingen utfordringer med å ha økologiske okser. «De trenger en del plass, men jeg er jo ikke vant med noe annet,» sier han. Han opplever det som enkelt å ha okser med tilgang til luftegård, men forstår at kravet kan virke tungvint for andre og bidra til at det produseres lite økologisk storfekjøtt i Norge. «Mange er nok redde for alle kravene, og at det blir ekstra kontroller og papirarbeid. Til syvende og sist handler det om balansen mellom arbeidsmengde og økonomisk gevinst,» sier Snorre.