Hva er regenerativt landbruk, og hvordan skiller det seg fra økologisk?

Regenerativt og økologisk landbruk brukes ofte side om side i debatten om bærekraftig matproduksjon, men er ikke det samme. Denne artikkelen forklarer hva de to innebærer, hva de har til felles, hva som skiller dem, og hvordan de kan utfylle hverandre i praksis.

Hva er regerativt landbruk?

Regenerativt betyr å ha evnen til å fornye, gjenoppbygge eller reparere seg selv, ofte ved å bruke naturens egne prosesser til å skape forbedring. I regenerativt landbruk handler dette særlig om å styrke jord og økosystem over tid gjennom forbedring av fire grunnleggende økosystemprosesser:

• Vannkretsløpet – jordas evne til å holde, infiltrere og fordele vann
• Næringskretsløpet – biologisk tilgjengeliggjøring av næring via jordliv
• Artssamspill – biologisk mangfold og robuste økologiske relasjoner
• Energistrømmen – effektiv fotosyntese og karbonflyt gjennom systemet

Dette er formalisert i en norsk definisjon utviklet i 2025 i samarbeid mellom Regenerativt Norge og Regenerativt Sverige:

Regenerativt landbruk produserer mat og andre råvarer ved å etterligne og styrke naturens egne økosystemprosesser. Valg av metoder tilpasses kontinuerlig etter gårdens ressursgrunnlag og kontekst. At gården er regenerativ, verifiseres gjennom målbare forbedringer i økosystemprosessene.

Det avgjørende er derfor ikke hvilke enkeltmetoder som brukes, men om driften samlet sett utvikler seg i regenererende retning. Dette kan dokumenteres gjennom vurderingssystemer som EOV (verifisering av økosystemprosesser) og VSA (visuell jordvurdering), som brukes praktisk ute på gårdene.

Regenerativt landbruk er en kontinuerlig og tilpasset prosess. Følgende prinsipper gir retning og hjelper til med å finne hensiktsmessige tiltak:

• Bli kjent med gårdens unike kontekst og ressursgrunnlag
• Minimer kjemisk og mekanisk forstyrrelse av jorda
• Hold jorda dekket
• Ha levende røtter i jorda mest mulig av året
• Stimuler variasjon og biologisk mangfold over og under bakken
• Bruk beitedyr der det er relevant for å styrke økosystemprosessene

Hva er økologisk landbruk?

Økologisk landbruk er forankret i et veletablert globalt, normativt og etisk rammeverk utviklet av IFOAM – Organics Internasjonal i 2008. Den norske oversettelsen av den internasjonale definisjonen av økologisk landbruk støttes av Debio, Økologisk Norge, Biologisk-dynamisk forening og NORSØK og lyder som følger:

Økologisk landbruk er et produksjonssystem som opprettholder sunne jordsmonn, bærekraftige økosystemer og folks helse. Dette systemet bygger på økologiske prosesser, biologisk mangfold og kretsløp tilpasset lokale forhold, istedenfor å være avhengig av innsatsfaktorer med uheldig effekt. Økologisk landbruk kombinerer tradisjon, innovasjon og vitenskap til gagn for vårt felles miljø og fremmer rettferdighet og god livskvalitet for alle.

Økologisk landbruk bygger på fire felles internasjonale prinsipper:

• Helse – å opprettholde og fremme helsa til jord, planter, dyr og mennesker
• Økologi – å bygge på økologiske prosesser, økosystemer og kretsløpstenkning
• Rettferdighet – likeverd, respekt, redelighet og ansvar for vår felles verden
• Varsomhet (føre-var) – å handle ansvarlig når kunnskapen er ufullstendig, for å beskytte miljø, helse og samfunn

Disse prinsippene uttrykker hva økologisk landbruk skal jobbe for, ikke bare hvordan det praktiseres. De omfatter både miljømessige, sosiale og etiske dimensjoner.

Økologisk landbruk bruker ulike lokaltilpassede tiltak og driftsmetoder. Følgende praksiser er sentrale:

• Varierte vekstskifter og bruk av jorddekke
• Tilførsel av næring og karbon gjennom organisk materiale som husdyrgjødsel og kompost
• Bruk av nitrogenfikserende belgvekster
• Fokus på jordliv og jordhelse
• Integrert husdyrhold og god dyrevelferd
• Helhetlig og ansvarlig ressursforvaltning

Økologisk landbruk er i tillegg regulert gjennom internasjonalt og nasjonalt regelverk som må følges for å kunne være sertifisert. Regelverket stiller krav til innsatsfaktorer, dyrevelferd, plantevern og gjødsling, samt til sosiale og etiske føringer for hvordan produksjon, fordeling og ressursbruk skal skje. Uavhengige kontrollorgan påser at økologisk sertifisert drift følger regelverket. I Norge er det Debio som utøver denne rollen gjennom Ø-merket og Demeter-sertifisering. Økologisk er dermed et beskyttet begrep med juridisk betydning.

Hva har regenerativt og økologisk landbruk til felles?

Regenerativt og økologisk landbruk har flere felles røtter og et langt på vei sammenfallende verdigrunnlag. Begge tar utgangspunkt i økologiske prosesser, biologisk mangfold og kretsløpstenkning som fundament for langsiktig matproduksjon.

Prinsipper som jordhelse, biologisk mangfold, levende jord, skånsom behandling av jord og økosystem, bruk av mangfoldige dyrkingssystemer og integrering av dyr er sentrale i begge tilnærminger. Mange av praksisene som i dag omtales som regenerative, som bruk av fangvekster, variert vekstskifte, kompostering, redusert jordarbeiding og integrert husdyrhold, har lenge vært sentrale elementer i økologisk drift.

Begge perspektiver søker å erstatte industrielle, lineære produksjonssystemer med mer sirkulære, robuste og selvopprettholdende systemer som bygger opp jord, økosystem og langsiktig produksjonsevne.

Hva er forskjellene?

Den viktigste forskjellen mellom økologisk og regenerativt landbruk ligger ikke i mål, men i rammeverk og regulering.

Økologisk landbruk er juridisk definert og regulert gjennom nasjonalt og internasjonalt regelverk, med klare minimumskrav og tredjepartskontroll. Dette gir forutsigbarhet, transparens og tillit for både bønder, forbrukere og myndigheter. Samtidig kan et felles og standardisert regelverk i enkelte tilfeller begrense muligheten for å tilpasse driftspraksis til lokale økologiske og klimatiske forhold.

Regenerativt landbruk er derimot et åpent og uregulert begrep uten felles juridisk definisjon eller sertifiseringsordning i Norge. Internasjonalt finnes det enkelte private merkeordninger, men disse er frivillige og ikke lovregulerte på samme måte som økologisk sertifisering.

Begrepet kan derfor brukes globalt om svært ulike praksiser, og omfatter i mange sammenhenger bruk av syntetiske innsatsfaktorer og teknologier som ikke er tillatt i økologisk drift. Samtidig legger mange aktører i det regenerative miljøet, både i Norge og internasjonalt, til grunn at regenerativ drift også bør være fri for slike innsatsfaktorer.

Hvor oppstår forvirring i praksis?

Både regenerativt og økologisk landbruk kan i praksis avvike fra intensjonen bak begrepene.

1. Når økologisk blir formelt korrekt, men økologisk svakt

Økologisk sertifisering stiller klare krav til innsatsfaktorer, metoder og dyrevelferd, men den garanterer ikke i seg selv at jord, økosystem og produksjon utvikler seg i positiv retning over tid. Et økologisk gårdsbruk kan for eksempel:

• ha lav tilførsel av organisk materiale og intensiv jordarbeiding, som over tid tærer på innholdet av jordkarbon
• ha lav biologisk aktivitet og lite artsrikt jordliv
• ha dårlig infiltrasjon og økt erosjonsrisiko
• være ensidig spesialisert uten økologisk robusthet

Samtidig kan systemet være fullt ut regelmessig korrekt og sertifisert. I slike tilfeller oppfylles regelverket, men de økologiske funksjonene svekkes likevel. Da blir praksisen formelt økologisk, men funksjonelt svakt og lite regenererende.

2. Når regenerativt blir et begrep uten forpliktelse

Regenerativt er ikke juridisk definert eller kontrollert, og kan derfor brukes om svært ulike praksiser. Det kan føre til at:

• enkeltgrep omtales som regenerative uten at helheten i systemet endres
• små og marginale forbedringer fremstilles som store omstillinger
• begrepet brukes i markedsføring uten reell dokumentasjon

I slike tilfeller kan begrepet få en grønnvaskende funksjon. Det brukes da mer som et positivt ladet ord enn som en reell beskrivelse av hvordan driften faktisk foregår og utvikler seg.

Konklusjon

Økologisk og regenerativt landbruk har mange felles mål, men ulike tilnærminger og rammer. Økologisk gir et forpliktende rammeverk med klare minimumskrav, sertifisering og potensiell tillit i markedet. Samtidig kan økologisk landbruk utvikles i mer helhetlig og regenererende retning ved å ta utgangspunkt i egne prinsipper og ved å lære av regenerative tilnærminger og praksiser.

Regenerativt landbruk bidrar med økt fokus på jordhelse, økosystemfunksjon og helhetlig drift, blant annet gjennom metoder som bygger opp biologisk mangfold og forbedrer beite- og dyrkingssystemer. I tillegg gir regenerative tilnærminger verdifulle verktøy for å vurdere og måle jord og økosystemer, slik at man kan etterprøve om driften faktisk er regenererende.

Utfordringen oppstår når regenerativt brukes uten klare krav, etterprøvbar dokumentasjon og ansvarliggjøring. Da risikerer begrepet å fungere grønnvaskende fremfor å bidra til reell omstilling.

Veien videre bør derfor være å bygge på økologiske rammer og samtidig videreutvikle praksis i en mer regenererende retning.

Les mer:

• Regenerativt Norge sin hjemmeside: regnerativtnorge.no
• IFOAM Organics International sin hjemmeside: ifoam.bio
• Regenerativt Norge. 2025. Definisjon av regenerativt landbruk.
• IFOAM. 2020. Prinsippene for økologisk landbruk.
• IFOAM. 2023. Regenerative Agriculture & Organic - Position Paper.
• IFOAM. 2025. Elevating Truly Regenerative Agriculture – A Statement from the Organic Movement