Strengere krav til selvforsyning på økologiske gårder: Hva betyr 70-prosentkravet i praksis?

Fra 2024 må økologiske melkebruk produsere en større andel av fôret sitt selv. Kravet steg fra 60 % egenprodusert grovfôr til 70 % egenprodusert tørrstoff, inkludert kraftfôr. En ny NIBIO-rapport viser at ni studerte melkegårder allerede lå godt over kravet – men av ulike grunner. Hvor krevende blir den nye regelen i praksis, og hvilke faktorer avgjør om et bruk klarer målet? Rapporten viser at selvforsyningsgraden ikke bare handler om fôrproduksjon, men om arealtilgang, kraftfôrstrategi og hvilke råvarer som faktisk finnes på det norske markedet.

Kort om selvforsyning – hvorfor er det viktig?

Selvforsyning med fôr er et grunnprinsipp i økologisk landbruk. Det handler om:

• Kretsløp: Ressursene skal utnyttes lokalt og bærekraftig.
• Matsikkerhet: Mindre avhengighet av import gir robusthet ved kriser.
• Miljø: Kortreist fôr reduserer transport og klimagassutslipp.

I rapporten skriver NIBIO-forskerne at alle gårdbrukerne hadde et bevisst forhold til selvforsyning med fôr til dyrene, og hade det som prinsippsak, uten å nødvendigvis være styrt av regelverket. Hadde kravet ikke funnets så hadde nok mange fortsatt strevd etter høy grad av selvforsyning.

For dem var det først og fremst som et prinsipp og mål å strekke seg mot, og ikke styrt av regelverket.

Stor variasjon mellom gårdene – men alle når kravet

De ni gårdene hadde en selvforsyningsgrad med fôr fra egen gård på mellom 61 og 100 % (SFG) og mellm 78 og 100 % medregnet fôr produsert i Norge (SFN). Gårdene i studien hadde en variasjon i drift, størrelse, geografi og produksjonsnivå – men alle oppnådde selvforsyningsgrad over 70 prosent.

Den gården som lå lavest hadde 61 % SFG (gårdsprodusert fôr), hovedsakelig på grunn av innkjøpt grovfôr og begrenset areal. Samtidig var SFN 85 %, noe som viser at gården likevel oppfylte regelverket. Kravet i regelverket samsvarer mest med SFN-verdien. Regelverket gjelder råvarer fra Norge og fra nærliggende områder i Norges naboland, kalt "region". I andre enden av skalaen ligger Fokhol Gård, som har svært lav kraftfôrbruk og grovfôrbasert drift nådde 99 % både i SFG og SFN.

70-prosentkravet: enklere oppfylt enn mange tror

NIBIO peker på tre hovedgrunner til at kravet i realiteten er overkommelig for de fleste drøvtyggerbesetninger:

• Grovfôr dominerer rasjonen. Regelverket krever minimum 60 prosent grovfôr til drøvtyggere, og de fleste produsenter dyrker alt grovfôret selv.
• Kraftfôr inneholder mye norsk korn. Det økologiske kraftfôret har de siste årene inneholdt rundt 50 prosent norskproduserte råvarer.
• Begrepet «region» er romslig. Regelverket tillater at råvarer fra naboland inngår i selvforsyningsberegningen, noe NIBIO omtaler som en «romslig definisjon av region».

Når dette legges sammen, betyr det ifølge rapporten at «de fleste økologiske melkeprodusentene i utgangspunktet er minimum 60 % selvforsynt med fôr», og når man i tillegg legger til norskandelen i kraftfôret, «øker selvforsyningsgraden til minst 80 %». Forskerne konkluderer tydelig:

Med tanke på selvforsyningsgrad er det norske økologiregelverket ikke en utfordring for de fleste produsenter.

Når blir kravet utfordrende?

Selv om de fleste økologiske melkegårder ikke har problemer med å oppfylle 70-prosentkravet, finnes det situasjoner som kan gjøre det mer krevende. Begrenset areal er en av de største utfordringene. I studiet ble lav gårdsproduksjon av fôr identifisert som en grunn til lav selvforsyningsgrad (SFG), noe som skyldtes både innkjøp av grovfôr og mangel på areal til produksjon av egne kraftfôrråvarer.

En annen faktor er høy kraftfôrandel i rasjonen. Gårder med høy ytelse og lite tilgjengelig areal må ofte kjøpe inn mer kraftfôr. Dette kan redusere SFG, selv om SFN, som inkluderer norskproduserte råvarer, fortsatt kan være høy når kraftfôret i stor grad er basert på norske ingredienser.

I tillegg peker NIBIO på at det fortsatt er en betydelig importavhengighet for proteinrike råvarer. Dersom økologisk husdyrhold vokser, må norsk produksjon av proteinvekster øke for å sikre at norskandelen i kraftfôr ikke faller.

Proteinrike råvarer blir i større grad importert fra andre verdensdeler.

Forskerens perspektiv: Hvorfor er funnene viktige nå?

Randi Berland Frøseth, en av forfatterne bak NIBIO-rapporten, mener at resultatene har stor relevans for dagens diskusjon om norsk selvforsyning. Hun forteller at det var spesielt interessant å se hvor mange bønder som hadde som mål å være selvforsynte, selv om det ikke var regler som krevde det på det tidspunktet.

Det var gøy å se at så mange hadde som mål å være selvforsynte, selv om det ikke var regler om det – mange visste ikke engang om regelverket. For dem var det en prinsippsak.

Frøseth understreker samtidig at man må være forsiktig med å trekke for store konklusjoner, siden studien bare omfatter ni gårder. Hun peker på at beliggenheten i Norge spiller en stor rolle for strategiene som velges – i nord er det for eksempel vanskelig å dyrke kraftfôr på grunn av kort vekstsesong. Hun minner også om at noen gårder som har lav selvforsyningsgrad på gårdsnivå, likevel bidrar sterkt til norsk selvforsyning ved å dyrke korn og selge det, selv om de kjøper tilbake kraftfôr. Beregningene i rapporten ble gjort på gårdsnivå og nasjonalt nivå, men ikke på «region» slik regelverket definerer, noe som betyr at flere gårder kan ha høyere selvforsyningsgrad enn tallene viser. Til slutt understreker hun at det for de fleste bønder var viktig at fôret skulle komme fra norske råvarer.

Les mere:

Trykk på bildet til høyre for å komme til artikkelen.