Reproduksjon og dyrehelse hos gris

Ei grisepurke føder vanligvis mellom 8 og 15 grisunger i hvert kull. Den går drektig i 114 dager, og i økologisk produksjon er det krav om at smågrisene skal gå med mora i minst 40 dager før de skilles. Dette kaller vi avvenning, siden smågrisene vennes av med å ete morsmjølk. Antall avvente smågriser per purke og år er et helt sentralt mål for effektivitet i smågrisproduksjonen, og i produksjonssyklusen for gris.

Avvenningsalder

At smågrisene får gå lenge med purka, er som regel godt for smågrisene, men det kan være uheldig for purka og for mulighetene for å få henne drektig og i gang med å produsere et nytt kull. Årsaken er at produksjon av mjølk krever energi, og at å produsere mye mjølk over en lang periode kan tappe purkene for energi og gjøre dem så magre at det går ut over evnen til å vise ny brunst og å bli drektig. For å forebygge dette er det viktig å sørge for god fôring av diegivende purker, slik at en unngår at de blir avmagra.

Purker blir vanligvis ikke brunstige mens de går med smågrisene, med mindre det er gått tre til fire måneder etter fødselen. Første brunst kommer som oftest ei ukes tid etter avvenning. Noen foretrekker å vente til andre brunst med å bedekke purkene, da dette synes å gi mordyra bedre kondisjon og føre til større og mer livskraftige kull. Enkelte økologiske besetninger lar smågrisene gå med mora i opptil 12 - 15 uker. Med så lang sugeperiode vil smågrisene etter hvert ete betydelige mengder annet fôr, slik at diinga og mjølkeproduksjonen bli betydelig redusert. Dermed kan purka ta seg inn igjen etter fødsel og diing, slik at den kan bli brunstig og la seg bedekke før det forrige kullet er avvent. For å få til bedekning før avvenning, bør en la rånen gå med purkene og smågrisene i bedekkingsperioden. En bør imidlertid være klar over at jo seinere smågrisene blir avvent, jo lengre tid går det uansett fram til ny drektighet, og desto mindre blir selvsagt antallet kull per purke og år.

En drektighetsperiode på 114 dager pluss ei sugetid på seks uker samt ei uke før ny inseminering, tilsier at det går minst 163 dager mellom hver gang purka kan starte et nytt kull. I praksis går det som regel noe lengre tid, på grunn av omløp og andre forsinkelser. Går det om lag 183 dager mellom drektighetene, gir dette 2,0 kull per purke per år, som mange anser som et realistisk mål for produktivitet i økologisk smågrisproduksjon.

Bedekning

I regelverket for økologisk landbruk heter det i regelverksveilederen, punkt 3.8 at:

 ”Naturlig bedekning er å foretrekke, men inseminering er tillatt. Andre former for kunstig eller assisterte reproduksjonsmetoder for eksempel embryooverføring og kloning, er forbudt.

Medisinsk brunstregulering og brunstfremkalling er ikke tillatt. Bruk av brunstmidler til fjerning av f. eks. cyster eller gult legeme kan imidlertid tillates ved behandling av enkeltdyr.” (per mars 2017)

Hvis en ønsker å bruke råne, anbefales en råne per 20 purker ved kontinuerlig bedekking. Rånen klarer på det meste å bedekke to purker per dag. Hvis en ønsker puljedrift og vil ha flere purker bedekket samtidig, må en bruke inseminering eller slippe til mer enn en råne i de periodene da en ønsker bedekning. Et alternativ er å ha råne i grisehuset for at purkene skal vise brunst tydeligere, eventuelt å bruke kunstig inseminering og så slippe til rånen for å bedekke den siste purka i ei gruppe. Rånen kan også få gå med purkene for å oppdage eventuelle omløp og sørge for naturlig bedekning ved omløp.

Puljedrift innebærer at et antall purker blir bedekket omtrent samtidig, slik at alle griser i løpet av et par døgn. Dette gir fordeler med hensyn til stell, og dessuten mulighet for å få jevnere størrelse på kullene ved å overføre smågris fra store til små kull. På den måten kan en redusere smågrisdødeligheten. Dessuten reduseres problemet med smågris som dier andre purker mindre, siden alle smågrisene og alle kull er omtrent like store. Purkene styres til samtidig brunst gjennom at hele gruppa blir avvent samtidig. Eksponering for råne kan hjelpe til at alle kommer i brunst raskt etter avvenning. En vesentlig ulempe med puljedrift er at når noen ikke følger framdriften i si gruppe, må de enten stå over til neste pulje, eller de må tas ut av produksjonen og slaktes. Dermed kan levetida for purkene bli for lav og behovet for nyrekruttering bli stort, slik at økonomien svekkes.

Forebygging og behandling av sjukdom

Tiltak som gjør dyra sterke og motstandsdyktige, kombinert med forebygging av infeksjoner og smitte er viktig.

Forebygging

De seinere åra har oppmerksomheten og arbeidsinnsatsen når det gjelder dyrehelse blitt dreid i retning av forebygging av sjukdom heller enn behandling. Helsetjenesten for svin har gjort et viktig arbeid på denne sektoren, også når det gjelder økologisk produksjon. Regelverket for økologisk produksjon understreker også at forbygging skal tillegges stor vekt, både ved valg av avlsdyr, driftsopplegg, fôring og besetningsstørrelser (Regelverksveilederen, avsnitt 3.7).

Vanligvis er helsetilstanden meget god hos griser i økologisk drift. Risikoen for infeksjonssjukdommer synes å være lav, og det blir vanligvis gitt få anmerkninger i forbindelse med slakting. For griser som går ute, kan den daglige oppfølgingen være krevende. Det er derfor særlig viktig at røkteren følger godt med og er på vakt for å kunne oppdage sjukdommer eller avvikende atferd så tidlig som mulig.

Sjukdommer

Enkelte sjukdommer forekommer imidlertid hyppigere hos griser som går ute enn hos de som oppdrettes innendørs. Eksempler på dette er leptospirose, som kan smitte fra rotter og mus og brucellose som kan smitte fra harer, samt rødsjuke forårsakes av en bakterie som lever i jord.

Rødsjuke kan gi problemer hos drektige purker. Vaksinasjon mot rødsjuke er derfor nødvendig, særlig av nylig innkjøpte dyr. Utegriser kan etter lang tid bygge opp en grad av naturlig immunitet. Smågrisene får immunitet av purka, og den beskyttelsen ser ut til å vare til smågrisene er tre til syv uker gamle. Rødsjuke kan i neste omgang være årsak til en økt frekvens kroniske leddskader hos utegris. Tarmbrann kan opptre hos smågris og må forebygges gjennom vaksinasjon.

Diaré og anemi forekommer vanligvis sjeldnere hos smågriser som vokser opp ute enn hos de som vokser opp inne. Dette skyldes både at de blir utsatt for et visst smittepress som bidrar til å utvikle naturlig immunitet, og at de tar opp jern fra jord. I den forbindelse bør en ta hensyn til at når smågris går på tela jord, får de ikke i seg nok naturlig jern, slik at de må få tilskudd.  

Griser må ha tilgang til skygge og gjørmebad om sommeren. Varme perioder kan forårsake lavere fruktbarhet hos både purker og råner, som en følge av forringet befruktning og høyere embryo- og fosterdødelighet. Svært varmt vær kan forårsake problemer med dårlig melkeproduksjon, i mange tilfelle som følge av at purkene eter mindre enn ellers.  Når purkene lever i et krevende miljø, er de mer utsatt enn ellers for MMA-syndromet, som skyldes en kombinasjon av jurbetennelse, børbetennelse og mjølkemangel.

Innvollssnyltere

Spolorm er det store snylteproblemet hos unge griser. Smitte av innvollssnyltere spres mellom smågriskullene. Smågriser trenger normalt ikke behandling mot snyltere hvis de er velfødte og har det reint, tørt og godt med strø. Griser som ikke får kur mot snyltere, kan til en viss grad bygge opp resistens. Spolormeggene spres med møkk og er meget motstandsdyktige og vanskelige å sanere. De klekkes også i andre dyreslag hvor de forårsaker skader på lever og lunge, men de blir ikke kjønnsmodne der. Skifter hvor gris har beitet, bør pløyes slik at eggene blir nedmoldet, før noen andre dyr beiter. Ukompostert gjødsel fra gris bør ikke lagres slik at egg fra spolorm kan forurense drikkevann eller beite til andre dyr. Gjødsel som er grundig omdanna ved kompostering, kan spres på eng og beite. Spolormsmitte kan bli spredt hvis ukompostert gjødsel spres før høsting av grønnmasse for direktefôring eller silo, likedan hvis enga brukes som beite til andre dyreslag samme år som det har gått gris der. Det finnes også andre typer rundorm hos gris, men de er vanligvis mindre skadelige og lettere å bli kvitt.

Trikiner. Risikoen for trikiner kan øke når grisene går ute, blant annet gjennom smitte fra rev, rotter og mus. Trikiner er en meget skadelig rundorm som også kan angripe mennesker. Derfor gjennomføres trikinkontroll av all gris som slaktes i Norge, sjøl om forekomsten er meget lav.

Skabb er sjelden et problem hos utegående gris som har adgang til gjørmebad. Skabb smitter ved direktekontakt mellom dyrene. Behandling må derfor foretas snarest mulig.

Halebiting

Halebiting forekommer i en del konvensjonelle svinebesetninger. Dette synes å opptre sjeldnere i økologisk drevne besetninger, trolig først og fremst fordi det økologiske driftsopplegget gir dyra mulighet for beskjeftigelse med roting i jord og strø.

Les mer

>> Parasitter i økolgisk svin - innovative løsninger til nye udfodringer

>> Svin, økologi og fødevaresikkerhet

Righi, F. m.fl. 2019. Natural antimicrobials in organic livestock. Organic-PLUS Factsheet 003/2019-01