Nettside for
økologisk landbruk
Griser på friland. Foto: Impuls/GrøstadgrisGriser på friland. Foto: Impuls/Grøstadgris

Fôr og fôring av gris

Korn, rotvekster, belgvekster og grovfôr er viktige fôrmidler i økologisk svinehold på grunn av målet om at deler av fôret skal være dyrka på garden. 

Økologiforskriftens regelverksveileder gir en del anvisninger for fôr til gris og hvordan de bør fôres i en økologisk driftsform. Innledningsvis i avsnitt 3.6 heter det:

”Fôringen må være tilpasset behovene til det enkelte dyreslag. Fôret skal oppfylle dyras ernæringsmessige behov i ulike faser av deres utvikling. Gården bør i størst mulig grad være selvforsynt med økologisk fôr for å dekke dyras næringbehov, så langt det mulig. 

Dyrene skal oppdrettes med økologisk fôr. Dyrene skal fortrinnsvis fôres med fôr fra egen driftsenhet, eller fra andre virksomheter i samme region." (mars 2017)

I svine- og fjørfeproduksjon er det krav om minimum 20 % fôr fra egen driftsenhet eller produsert i regionen. Med region menes Norge og nærliggende områder i Norges naboland. Ambisjonen om at fôret som skal nyttes til økologisk produksjon skal være dyrka på garden, gjør at korn, rotvekster, belgvekster og grovfôr blir viktige fôrmidler i økologisk svinehold. I tillegg til å dekke behovet for energi, proteiner og til struktur, er det viktig at dyra også får i seg tilstrekkelig med vitaminer og mineraler. Alle griser i økologisk produksjon skal dessuten ha tilgang på grovfôr hver dag.

I avsnitt 3.6 i veilederen er det også nevnt bruk av konvensjonelt fôr:

"For fjørfe og svin er det i en overgangsperiode tillatt å bruke en viss andel konvensjonelle proteinråvarer når den driftsansvarlige ikke er i stand til å skaffe fôr som utelukkende kommer fra økologisk produksjon....ved behov for å bruke konvensjonelle fôrvarer til svin og fjørfe må produsentene dokumentere dette behovet."

Fram til 1.1.2018 er det tillatt med maksismum 5 % konvensjonelle proteinråvarer, per kg tørrstoff på årsbasis. Denne perioden kan bli forlenget. Følg med på informasjon fra Mattilsynet og Debio. 

Utforming av fôringsplass

Griser vil helst ha ro og fred når de eter. Men de er flokkdyr, og når de ikke hele tida har tilgang på så mye fôr som de vil ete, oppstår det ofte konkurranse rundt troa. For å sikre at alle får nok fôr, må eteplassen utformes slik at alle grisene i flokken har plass og anledning til å ete samtidig.

Smågris får ofte egne fôrblandinger, og blir for svake i konkurransen om fôret med større dyr. De bør derfor fôres på et sted der ikke andre og større dyr kan komme til. Slaktegriser som veier om lag 90 kg, bør ha minst 32 cm plass hver ved troa. Gjeldpurker, som vanligvis får mindre fôr enn de har lyst på og kapasitet til å ta opp, bør fôres slik at de ikke kan komme til og slåss med naboen om hennes fôrrasjon. Det oppnås best ved å gi fôret til gjeldpurkene i individuelle troer, eller i troer som er så store at det er et par meters avstand mellom dyra.

Fôret bør gis i en eller annen form for tro, og ikke direkte på bakken eller bingegolvet. Dette for å unngå at det blir liggende igjen fôrrester som trekker til seg mus og rotter, eventuelt fugler utendørs, og i neste omgang kan føre til smitte av salmonella eller andre sjukdommer. Fôrrester bør fjernes fra troene regelmessig, for å unngå gjæring og forråtnelse. 

Utformingen av fôringsplass og fôrautomater påvirker både dyrenes atferd og produk­sjonsresul­tatet. Griser med adgang til fôr døgnet rundt tilbringer mye større del av døgnet ute enn de som får fôr tildelt bare to ganger om dagen. Griser som fôres i trau holder mer sammen innen gruppa enn griser som fôres med automater. Det bør være tilgang til flere fôrtroer der ei gruppe griser oppholder seg. Dette er spesielt viktig ved bruk av fôringsautomater. Dersom de ikke kommer til på dagtid, kan dyra som er nederst på rangstigen bli tvunget til å ete om natta.

Gris over 60 kg bør få begrenset tilgang til fôr

Inntil grisene når om lag 60 kg levendevekt, holder evnen til å vokse og utvikle skjellett, muskler og andre kroppsorganer tritt med evnen til å ta opp fôr. Etter hvert som grisene nærmer seg å bli utvokste og den daglige tilveksten avtar, blir appetitten større enn vekstevnen. Dette fører til at voksne griser vil legge på seg fett dersom de får ete så mye de vil av konsentrert fôr. For å motvirke dette, må vi enten gi mer grovfôr og eller vi må begrense tilgangen til konsentrert fôr.

Krav om grovfôr

All gris i økologisk produksjon skal ha tilgang til grovfôr hver dag. Men fordi grisene er enmaga, har de begrensa mulighet for å fordøye grovfôret og utnytte næringa som finnes i det. Kravet om grovfôr til alle griser synes å være begrunna ut fra hensynet til trivsel og velferd hos dyra, heller enn hensynet til å tilføre energi. Til for eksempel gjeldpurker på restriktiv fôring vil grovfôret redusere sultfølelesen og sysselsette dyra. Temperatur og værforhold kan påvirke grisenes fôropptak vesentlig. Spesielt i varme perioder kan matlysta og fôropptaket bli redusert betydelig i forhold til det som er normalt. I slike perioder er det spesielt viktig å passe på at dyra får i seg tilstrekkelige mengder av viktige næringsstoffer som proteiner, mineraler og vitaminer.

Energibehov

Energi trengs for å opprettholde livsfunksjoner og for å utvikle og vedlikeholde kroppen hos gris, på samme måte som hos andre dyr.

Dersom tilførselen av energi til kroppen er mindre enn forbruket, blir dyra magre. Dersom tilførselen er større enn det dyret bruker til vedlikehold og naturlig vekst og utvikling, vil dyra avleire fett. Sjøl om dagens griser har mindre evne til å avleire fett enn tidligere generasjoner av griser, er det stadig en fare for at griser over 50 - 60 kg levendevekt kan ta opp mer fôr enn de kan utnytte, og at de avleirer fett.

Energibehovet hos dyr påvirkes, i tillegg til dyras størrelse, vekst og utvikling, også av dyrets aktivitet og av om de må bruke energi for å holde normal kroppstemperatur. Når dyret må streve for å holde varmen eller for å kvitte seg med varme, bruker det ekstra energi. Om dette er nødvendig, avhenger igjen av temperatur, fuktighet og trekk der dyra oppholder seg. Griser som oppholder seg mye utendørs har som regel et energiforbruk som er 15 - 20 % høgere enn dyr som går inne. Dette skyldes en kombinasjon av høgere aktivitet, høgere fôrspill og at temperaturen ute som regel er lågere enn inne.

Purker med diende smågris

Purker som har diende smågriser, har et særlig behov for å få i seg nok energi. Produksjonen av mjølk og behovet for energi er størst når det er mange smågriser i kullet, og etter hvert som smågrisene blir eldre og større. Et stort kull med smågriser som er mer enn fem uker gamle, kan tappe ei purke for mer energi gjennom mjølka enn det som purka klarer å ta opp fra fôret. Det fører til at purka mobiliserer kroppsfett og tærer på holdet for å opprettholde mjølkeproduksjonen. I en viss grad er dette helt normalt, men dersom det går for langt og holdtapet blir for stort, kan det gå ut over purkas trivsel og velvære. Det kan også føre til at det tar lengre tid før purka viser ny brunst etter avvenning av smågrisene, og til redusert fruktbarhet seinere. Ungpurker som har sitt første kull er ofte ikke fullt utvokste, og er derfor særlig utsatt for tap av kroppsreserver. Fôring av gjeldpurker kan by på spesielle utfordringer, som følge av at dyra skifter fra å ha et stort til et relativt lite behov for energi. Mens de har diende grisunger og produserer mjølk, trenger de mye fôr. Når smågrisene blir avvent, kan behovet for energi plutselig bli redusert med to tredeler. For å unngå at dyra går sultne hele tida, blir rikelig tilgang på grovfôr ekstra viktig.

Stofflige behov

Griser har relativt stor evne til rask vekst og utvikling. Dette gjør at grisekroppen har behov for stoffer som inngår som byggesteiner i oppbyggingen av kroppsvev, og til stoffer som bidrar til omsetning og avleiring av næringsstoffer i kroppen. Derfor må grisen ha tilstrekkelig tilgang på aminosyrer, mineraler og vitaminer.

Proteinkvalitet

Griser har høge krav til både mengde og kvalitet på protein i fôret. Dersom tilførselen av fordøyelig protein og aminosyrer avviker vesentlig fra dyras behov, vil det gå ut over tilvekst og etter hvert også trivsel og helsetilstand. Manglende samsvar mellom behov og tilførsel kan dessuten føre til at det avleires mer fett enn muskler i dyrekroppen, og til at de aminosyrene som ikke blir utnyttet blir utskilt. Ekstra utskilling av aminosyrer er negativt både fordi det er sløsing med kostbart fôr, det fører til tap av energi i dyrekroppen, og det kan i neste omgang føre til at innholdet av nitrogen i gjødsel og urin fra grisene blir høgere enn det hadde trengt å være. 

Protein i korn har lågt innhold av fordøyelig lysin i forhold til hva griser har behov for. Korn inneholder derimot relativt store mengder av de svovelholdige aminosyrene metionin og cystein. Protein i belgplanter har derimot relativt høgt innhold av lysin, men mindre metionin og cystein. Animalske fôrmidler, altså fôrmidler som stammer fra mjølk, kjøtt eller fisk, har som regel bedre proteinkvalitet enn vegetabilske. Det er ikke tillatt å tilsette syntetiske aminosyrer i fôret til dyr som skal fôres i henhold til regelverket for økologisk produksjon.

Fett

Fett er først og fremst en kilde til energi i fôret til gris. Siden grisen i liten grad omdanner fettet, men avleirer fettet fra fôret direkte, må en passe på at svinefôret ikke inneholder fett som gir uønska smak på kjøttet. Spesielt er det viktig å unngå fett fra fisk, da det er langkjeda og flerumetta, og derfor utsatt for harskning. I gamle dager var fiskesmak på gris et betydelig problem, men i de seinere åra har en lært hvor viktig kvaliteten av fôrfettet er, og tilpassa fôringa til det.

Behovet for vitaminer og mineraler er minst like stort – og like viktig – i økologisk som i konvensjonell produksjon av gris. 

Vann

Det er viktig at grisene får tilstrekkelig med vann. Dyra bør helst ha fri tilgang, eller de må gis vann minst to ganger per døgn. Tilførsel av vann er spesielt viktig når dyra bruker eller taper mye væske, slik som når purker produserer mjølk og når det er varmt der grisene oppholder seg. Ei diegivende purke trenger ca. 35 liter vann per døgn og bør få vann minst tre ganger daglig. Vinterstid kan det være en utfordring at vannet fryser. Både slange og drikkeventil kan varmes opp, slik en unngår at tilførselen stopper, spesielt for griser som går ute. For å sikre at dyra får nok vann, kan det være aktuelt å gi vann i trau to ganger per dag.

Grisene har et naturlig behov for gjørmebad, og forsøker derfor ofte å få dette til der de har tilgang på vann, det vil si ved drikkeplassen. Drikkeplassen bør derfor flyttes rundt slik at man unngår jordpakking. Å basere seg på naturlige vassdrag som bekker eller elver, er som regel mindre gunstig for å sikre vanntilførselen til utegående griser, da dette raskt fører til at jorda omkring blir opptråkket og gjørmete, slik at vannet blir ureint og det oppstår pakkingsskader i jorda.

Aktelle fôrmidler

Ved valg av fôrmidler til gris i økologisk produksjon anbefales det å være bevisst på kostnadene ved dyrking, kjøp og bruk av fôret. De ulike fôrmidlene som omtales i det følgende, bør vurderes ut fra pris per fôrenhet (FEn). Priser og kostnader vil imidlertid variere over tid og avhenge av forholdene på den enkelte gard.

Alle økologiske vegetabilske fôrråvarer kan benyttes. Av ikke-økologiske vegetabilske fôrråvarer, animalske fôrråvarer og mineralske fôrråvarer kan bare de brukes som er listet i Vedlegg V til forordning 889/2008. Tillatte tilsetningsstoffer og tekniske hjelpestoffer er angitt i Vedlegg VI i samme forordning.

 

Melk

Både skumma melk og helmelk er utmerkete, men vanligvis kostbare fôrmidler til gris. Det er en fordel hvis melken syrnes med bakteriekultur. 2,5-3,5 kg skummet melk per gris og dag er passe mengde, dersom fôret for øvrig utgjørs av korn. Myse er også et utmerket og billig fôr.

 

Korn

De kornsortene som er vanlig å dyrke i Norge; bygg, havre, hvete og rug, kan ugjøre basisen i ei kraftfôrblanding til gris i økologisk produksjon, på samme måte som i konvensjonelt svinehold. Korn må knuses eller males når det skal brukes som svinefôr. Råproteininnholdet er ofte lavt i økologisk dyrket bygg og havre, men det er ikke gitt at aminosyreinnholdet reduseres tilsvarende. Proteininnholdet varierer fra år til år og det er derfor viktig å få analysert kornet.  Fettet i havre inneholder livsviktige fettsyrer, som er verdifulle for grisen.

Samtidig inneholder havre relativt mye umettet fett, som kan gjøre at spekket blir mjukt og utsatt for harskning. Derfor vil en vanligvis begrense buken av havre i fôr til slaktegris. Av bygg og hvete kan en imidlertid bruke store mengder, men det er likevel vanlig å begrense innblanding av hver enkelt råvare til 50 % av totalen i en fôrrasjon.

Noen ganger kan det være aktuelt å benytte importerte karbohydratrike råvarer som mais eller melasse til gris. Forutsatt at de er økologisk dyrket, er dette tillatt.

Potet er et godt fôr til gris i alle aldre. Kokt potet gir fast og godt spekk. Næringsverdien i tørrstoffet i potet er omtrent den samme som i korn. Potet har lavt proteininnhold, men god proteinkvalitet. Kokt potet kan fylle nesten halvparten av energibehovet for slaktegris, mens rå potet ikke bør ugjøre mer enn 15 %. Diegivende purker kan fôres med 15-20 % kokt potet. Gjeldpurker kan få halvparten av sitt næringsbehov dekket av poteter. Poteter som brukes til fôr må være godt rengjort. Rå potet bør hakkes. Ensilasje av kokt potet er et godt grisefôr, og ensilering kan være en god måte å lagre overskudd av potet. Grønn eller grodd potet bør ikke brukes som fôr.

Oljefrøvekster

Når det gjelder oljefrøvekstene raps og ryps, er det bare de sortene som har lavt innhold av erukasyre og glukosinolat, såkalte dobbeltlave sorter, kan brukes som fôr til gris. Til purker, smågriser og slaktegris bør innblandingen begrenses til 10 %. Raps kan være vanskelig å dyrke økologisk. Energikonsentrasjonen er lav, dvs. 20 % lavere enn i bygg og hvete. Rapsmjøl er derfor først og fremst aktuelt for å øke proteininnholdet i fôrrasjonen.

Til slaktegris kan opp til 20 % åkerbønner blandes inn i fôret. Åkerbønner bør ikke brukes til avlsdyr. Bønner gir sikre og gode avlinger bare i de beste dyrkingsområdene i landet.

Både fôrert og matert kan brukes til slaktegris, men diegivende purker og smågriser bør få matert. Den vanligste fôrblandingen til økologiske griser i Sverige utgjøres av 80 % korn og 20 % erter. Dette tilsvarer den anbefalte øvre grensen i fôr til slaktegris. Ved høyere innhold blir innholdet av metionin i fôret for lavt og veksten redusert. Til diegivende purker anbefales maksimum 10 % innblanding av matert. Ertenes proteinsammensetning gjør at de egner seg som supplement til raps som proteinkilde.

En annen proteinholdig fôrvare som er vanlig brukt som svinefôr, er soyamjøl. Økologisk dyrka soya er tillatt brukt til økologisk svinefôr hvis den er behandlet etter kravene i Økologiforskriften.

Grovfôr

All gris i økologisk produksjon skal ha rikelig tilgang på grovfôr. Siden gris i vekst har stor vekstevne og trenger mye næring, og grovfôr er lite fordøyelig, bør mengdene begrenses til slaktegris. Til disse kan ferskt gras, surfôr eller høy utgjøre inntil en sjudel (15 %) av mengden fôr. Grovfôr egner seg bedre som fôr til purker, særlig gjeldpurker. Dette fordi de har bedre evne til å fordøye og utnytte grovfôret, og fordi gjeldpurkene har moderat næringsbehov. Anbefalinger om hvor mye grovfôr som kan gis til purker finnes i tabellen nedenfor. 

Anbefalt maksimal dagsrasjon av ulike typer grovfôr i kg/dag, til drektige purker, når dette gis sammen med kraftfôr

Fôrmiddel                         Kg/dag                

Surfôr av gras                       6

Høy, hakket                           1

Surfôr av raps                      8

Surfôr av rotvekstblad        8-10

Rotvekster, kålrot                 10

Rå potet                                 2        

Gris som går utendørs har et ekstra behov for energi sammenlignet med griser som går innendørs. Vanligvis kan dette dekkes gjennom appetittfôring med surfôr, høy eller grønnfôrvekster. Samtidig må røkteren kontinuerlig vurdere purkenes hold, slik at fôrrasjonene kan justeres dersom dyrene blir for feite eller for magre.

Danske retningslinjer angir noe høyere rasjoner enn tabellen ovenfor. Til slaktegris og diegivende purker settes grensen for grovfôr ved 25 % av det totale fôrinntaket på vektbasis. Gjeldpurker anses å kunne dekke opp til 75 % av sitt næringsbehov med beite eller tidlig høstet, kløverrikt høy eller surfôr. Ei blanding av like deler erter og korn anses å kunne dekke hele næringsbehovet, og brukes mye til gris i Danmark. Der brukes også raps som blir radsådd eller sådd sammen med gras og høstet til surfôr. En fôrrasjon med mye grovfôr må suppleres med fosfatrikt mineraltilskudd og koksalt. Vitaminer er det derimot sjelden behov for.

Gris på beite

Griser er gode beitedyr, og kan ta opp en relativt stor andel av det fôret de trenger på beite. Engplanter i tidlig utviklingsstadium har god proteinkvalitet, spesielt dersom det har vesentlig innslag av belgplanter. Et godt beite kan gi mye protein, under forutsetning av at plantene ikke har kommet for langt i utviklingen, slik at næringsverdien reduseres. Beitene må pusses regelmessig. God beitekultur kombinert med grising om våren, sein avvenning og supplering med fôr til smågrisene praktiseres på flere gårder i utlandet med godt resultat. Det skal finnes saltslikkestein på beitet.

Både gras og en blanding av grønnmodnet erter og korn (50/50) kan gis som surfôr til gris. Avlinga høstes når ertene er fullmodne. Den hygieniske kvaliteten må være god. Det er stor forskjell i surfôrets holdbarhet vinter og sommer, da feilgjæring og forråtnelse går raskere ved høgere temperatur. Silorester og dårlig surfôr må fjernes. Surfôr av grønnmodnet ert og korn fungerer bra; en gjeldpurke kan spise opp til 7-8 kg per dag, slaktegris kan få dekket 20 % av energibehovet, og anbefalinger til drektige og diegivende purker er henholdsvis 20 % og 5 %. I Danmark advares mot å bruke mye grassurfôr til slaktegris, da de mener at det kan føre til misfarging av spekket. Man bør ikke fôre store mengder surfôr med mye rødkløver, spesielt til purker, da dette kan gi problemer med brunst og drektighet som følge av at rødkløver har høyt innhold av stoffer med østrogenvirkning. Store mengder raps eller fôrmargkål kan ha tilsvarende effekt. Disse stoffene ødelegges imidlertid ved tørking. Fôr med erter må hakkes godt før fôring, slik at ikke grisene kan sortere ut ertene og ete bare dem.

Fôrsukkerbeter, kålrot og gulrot kan brukes som fôr til gris, mens neper har så lågt tørrstoffinnhold at det begrenser bruken. Bare gjeldpurker kan spise så store mengder rotvekster at det bidrar vesentlig til næringsforsyninga. 15-20 % av slaktegrisenes næringsbehov kan dekkes av kålrot og fôrbeter. Fôrsukkerbeter har høyere tørrstoff- og sukkerinnhold og kan gis i større mengder, opp til 40 % av næringsbehovet. Det er sjelden lønnsomt å dyrke rotvekster til griser, men hvis gården har grønnsakdyrking for salg kan grisene gjøre god nytte ved å spise opp avfallet.

Mengden av noen aktuelle råvarer som gis til gris i økologisk produksjon bør begrenses. Dette enten fordi de fyller for mye i magen, slik at de kan begrense fôropptaket, eller fordi de kan sette smak på svinekjøttet. Nedenfor er gjengitt noen danske anbefalinger for råvarer som en bør begrense bruken av.

Danske anbefalinger for største mengde av noen aktuelle fôrmidler til gris i økologisk drift. (Etter Serup & Jakobssen 1997)

Purker

Slaktegris

Smågriser

diegivende

drektige

< 40 kg

> 40 kg

3 uker

5 uker

Potet, % av FEn

15-20

20-50

15

25

0

0

Fôrsukkerbeter, kg/dag

6

10

1

3

0

0

Kløver/raigrassurfôr, % av proteinbehov

30

70

Grønnfôrsilo, % av FEn

100

Luserne, kg/dag

2

6

Erter, % av FEn

10

10

20

40

5

15

Rapsfrø, % av FEn

12

12

6

10

0

6

Rapsmel*, % av FEn

12

12

10

15

5

5

Åkerbønner, % av FEn

0

0

20

20

0

20

*= Mel med høyst 3 % av tørrstoffet som råfett.

Kraftfôrblandinger

Dersom en velger å gå til innkjøp av fôr til griser i økologisk produksjon, er det mest vanlig her til lands å kjøpe ferdig sammensatte kraftfôrblandinger.

Kraftfôrblandingene blir levert av de ordinære kraftfôrprodusentene. Ved sammensetning av kraftfôrblandingene, sørger produsentene for å kombinere ulike råvarer på en måte som dekker næringsbehovet for den aktuelle dyregruppa til en rimeligst mulig pris. Siden prisforholdet mellom råvarene kan variere over tid, vil derfor også innblandingen av ulike råvarer kunne veksle. Men næringsinnholdet endrer seg lite, og skal tilfredsstille dyras behov. Fôrprodusentene har vanligvis sikret seg tilgang på tilstrekkeige mengder økologisk dyrkede fôrvarer.

Nedenfor er det vist eksempel på kraftfôrblandinger som kan blandes på gården, for bruk til purker, slaktegris og smågris. Det understrekes at blandingene nedenfor er eksempler, og at mengdeforholdet mellom komponentene bør justeres ut fra relativ pris, samtidig som en unngår vesentlige avvik når det gjelder næringsinnholdet.

Fôrblanding for PURKER i sinperioden

Fôrblanding for PURKER i dieperioden

Råvare

Prosent

Råvare

Prosent

Hvete

30,0

Hvete

30,0

Bygg

59,9

Bygg

52,4

Erter

5,0

Erter

5,0

Soya

1,7

Soya

9,2

Mineraler + Vitaminer

3,4

Mineraler + Vitaminer

3,4

Beregnet næringsinnhold:

Beregnet næringsinnhold:

Energi

FEn/kg

0,96

Energi

FEn/kg

0,97

Råprotein

g/kg

113,9

Råprotein

g/kg

141,4

Tørrstoff

%

85,5

Tørrstoff

%

85,7

Kalsium

g/kg

8,0

Kalsium

g/kg

8,0

Fosfor

g/kg

6,9

Fosfor

g/kg

6,9

Lysin

g/kg

3,6

Lysin

g/kg

5,4

Metionin

g/kg

1,5

Metionin

g/kg

1,8

Metionin + Cystein

g/kg

4,1

Metionin + Cystein

g/kg

4,1

Treonin

g/kg

3,5

Treonin

g/kg

4,7

Lysin

g/MJ

0,30

Lysin

g/MJ

0,45

Vitamin E

mg/kg

55,0

Vitamin E

mg/kg

54,5

Smågris har stor vekstevne, og har et stort behov for næringsrikt fôr. Etter hvert som mjølkemengden fra purka avtar, bør de få spesielt tilpassa smågrisfôr. Det kan imidlertid være krevende å lage fôr som er godt egna til smågriser og unge slaktegris innenfor dagens regelverk for økologisk fôr. Framfor alt er det behovet for de essensielle aminosyrene som det kan være vanskelige å dekke med tilgjengelige fôrmidler. 

Hvis smågrisene går sammen med purka lenge og får die inntil de blir ca.15 uker gamle, kan de få ete det samme fôret som purka får. Smågris kan begynne å spise grovfôr i mengder av betydning fra de er ca. 40 kg levende vekt. Da kan de også spise fôr beregna for slaktegris. Hvis en er opptatt av at smågrisene skal ha god tilvekst bør man ikke slutte med smågrisfôret alt for brått.

Fôrblanding for SMÅGRIS (0-25kg)

Fôrblanding for SLAKTEGRIS (25-110kg)

Råvare

Prosent

Råvare

Prosent

Hvete

20,0

Hvete

42,0

Bygg

48,8

Bygg

28,8

Erter

15,0

Erter

12,0

Fiskemel

6,0

Melkepulver

5,0

Soya

2,4

Soya

13,7

Mineraler + Vitaminer

2,8

Mineraler + Vitaminer

3,5

Analyse

Analyse

Energi

FEn/kg

1,01

Energi

FEn/kg

0,98

Råprotein

g/kg

168,2

Råprotein

g/kg

165,6

Tørrstoff

%

86,2

Tørrstoff

%

85,9

Kalsium

g/kg

8,7

Kalsium

g/kg

7,3

Fosfor

g/kg

7,6

Fosfor

g/kg

6,5

Lysin

g/kg

8,0

Lysin

g/kg

7,1

Metionin

g/kg

2,6

Metionin

g/kg

2,1

Metionin + Cystein

g/kg

5,8

Metionin + Cystein

g/kg

5,4

Treonin

g/kg

5,8

Treonin

g/kg

5,6

Lysin

g/MJ

0,65

Lysin

g/MJ

0,58

Vitamin E

mg/kg

49,8

Vitamin E

mg/kg

49,4

Hjemmeproduserte fôrmidler

Det kan være vanskelig å oppnå god dekning av alle næringsstoff og få balanse i fôret dersom en bare skal bruke hjemmeproduserte fôrmidler. De industrielle kraftfôrprodusentene har som regel tilgang til flere råvarer, og kan utføre både beregning av sammensetning og dosering av ingredienser mer nøyaktig enn en vanligvis kan klare på et gårdsanlegg. Kraftfôrprodusentene bruker imidlertid de samme ingrediensene som i eksemplene ovenfor, eventuelt supplert med noen flere. Eksempelvis kan en i de kraftfôrblandingene som selges som økologisk fôr til gris i Norge, finne både hvetekli, åkerbønner, lusernemel, durra, solsikkekaker, soyamel, melasse og fiskemel. I andre europeiske land brukes dessuten mais, lupin og hestebønner. Innholdet av energi og næringsstoffer ligger på samme nivå i de kommersielt tilgjengelige blandingene som det som er gjengitt i eksemplene ovenfor.

Les mer:

>> Innovative proteinkilder til slaktegris

Feil eller mangler i artikkelen? Kontakt oss på agropub@norsok.no